Sylvia Earle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sylvia Earle
Sylvia Earle, 2012
Født30. aug. 1935[1][2]Rediger på Wikidata (88 år)
Gibbstown
BeskjeftigelseMarinbiolog, oseanograf, oppdagelsesreisende, botaniker, biolog Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d.
Utdannet vedDuke University (–1967) (akademisk grad: ph.d.)[3]
Florida State University
NasjonalitetUSA
Medlem avSociety of Woman Geographers
Utmerkelser
17 oppføringer
National Women's Hall of Fame (2000)[4]
Carl Sagan Award for Public Understanding of Science (2010)
TED Prize (2009)[5]
Library of Congress Living Legend (2000–)[6][7]
Patron’s Medal (2011)[8]
Hans Hass Award (2010)
Rachel Carson-prisen (2017)[9]
Rachel Carson Award (2009)[10][11]
Den gylne arks orden (1981)
Hubbard-medaljen (2013)[12]
Fyrsten av Asturias' pris for enighet (2018)[13]
Honorary doctor of the University of Miami (2014)[14]
Gold Medal of the Society of Woman Geographers (1990)[15]
Women of Discovery - Sea Award (2003)
Mendel Medal (2019)[16]
Æresdoktor ved Universitetet i Liège (2016)[17]
Ken Burns American Heritage Prize (2024)[18]
ArbeidsstedUniversity of California, Berkeley
FagfeltOseanografi,[19] joule, marinbiologi[19]

Sylvia Alice Earle (født 30. august 1935) er en amerikansk marinbiolog, oseanograf, utforsker, aktivist, forfatter og foreleser. Hun har vært utforsker National Geographic siden 1998.[20][21] Earle var den første kvinnelige sjefsforskeren i amerikanske National Oceanic and Atmospheric Administration,[21] og ble utnevnt av magasinet Time som dets første Hero for the Planet («Planetens helt») i 1998.[20]

Earle er en del av den globale gruppen Ocean Elders («Havets eldre»), som er dedikert til å beskytte havet og dets dyreliv.[22]

Earle spiser et vegetarisk kosthold.[23] Hun beskriver den kjemiske opphopningen i kjøttetende fisk, 90 % uttømming av bestander av store fisker, og refererer til helsen til havene i sin kostholdsbeslutning. Dessuten beskriver hun sjømatnæringen som «fabrikkskip som støvsuger fisk og alt annet i veien. Det er som å bruke bulldosere for å drepe sangfugler...»[24]

I en diskusjon på Good Food Conference i California, advarte Earle mot forsvinnende fiskebestander, og at mens kystfolks kosthold har bestått av sjømat i århundrer, gir den kommersielle fiskeindustrien ikke lenger mening. Hun oppfordrer til en overgang til plantebaserte dietter som en løsning.[25]

Tidlig liv og utdanning[rediger | rediger kilde]

Earle ble født i 1935 i lokalsamfunnet Gibbstown ved bydistriktet Greenwich i Gloucester County i delstaten New Jersey. Foreldrene var til Alice Freas (Richie) Earle og Lewis Reade Earle. Begge Earles foreldre var entusiastiske friluftsmennesker og støttet datteren i hennes tidlige interesser for naturens verden.[26] Familien flyttet til Dunedin på vestkysten av Florida under Earles barndom.[27][28] Earle tok en høyskoleeksamen ved St. Petersburg Jr. College i Florida (1952), graden Bachelor of Science fra Florida State University (1955), en Master of Science (1956) og en doktorgrad i fykologi (1966) fra Duke University.

Karriere[rediger | rediger kilde]

TEKTITE-II med et hel-kvinnelige team ledet av Earle, i trykk-kammer
Sylvia Earle forbereder seg på å dykke i en JIM-drakt.

Earle var forsker ved Harvard Radcliffe Institute (1967–1969) før hun ble forskerstipendiat ved Harvard University (1967–1981). Etter å ha mottatt sin Ph.D. i 1966 tilbrakte Earle et år som stipendiat ved Harvard, og vendte deretter tilbake til Florida som bosatt direktør for det uavhengige forskingsinstituttet Cape Haze Marine Laboratory, etter 1967 hetende Mote Marine Laboratory.[29]

Earle var forsker ved University of California, Berkeley (1969–1981). I 1969 søkte hun om å bli med i Tektite-prosjektet, en installasjon i underkant av 16 meter under havoverflaten utenfor kysten av Jomfruøyene i Det karibiske hav som gjorde det mulig for forskere å leve nedsenket i sitt studieområde i opptil flere uker. Selv om hun hadde logget mer enn 1000 forskningstimer under vann, ble Earle avvist fra programmet. Derimot ble hun det neste året ble valgt ut til å lede det første kvinnelige laget av akvanauter i Tektite II.[30]

Earle var kurator i fysiologi ved California Academy of Sciences (1979–1986). I 1979 foretok hun et åpent havdykk i atmosfærisk dykkerdrakt (JIM-drakt), ikke tilsluttet feste, til havbunnen nær Oahu, en av øyene i Hawaii. Hun satte kvinnenes dybderekord på 381 meter som fortsatt holder til dags dato.[20][31][32] I 1979 begynte hun også som kurator for fysiologi ved California Academy of Sciences, hvor hun tjenestegjorde til 1986.[29]

Earle viser prøver til en akvanaut inne i Tektite-habitatet, 1970

Fra 1980 til 1984 tjenstgjorde hun i National Advisory Committee on Oceans and Atmosphere («Den nasjonale rådgivningskomiteen for havene og atmosfæren»).

I 1982 grunnla hun og hennes senere ektemann, Graham Hawkes, en ingeniør og designer av undervannsteknologi, firmaet Deep Ocean Engineering, for å designe, betjene, støtte og konsultere om menneskestyrte og robotiserte undervannssystemer.[33] I 1985 designet og bygde Deep Ocean Engineering forskningsubåten Deep Rover, som opererer ned til 1000 meter.[34][35] I 1986 hadde Deep Rover blitt testet og Earle ble med i teamet som gjennomførte trening utenfor Lee Stocking Island på Bahamas.[34]

Earle forlot selskapet i 1990 for å akseptere en utnevnelse som sjefforsker ved National Oceanic and Atmospheric Administration, hvor hun ble værende fram til 1992. Hun var den første kvinnen som hadde den stillingen. I løpet av denne posisjonen, gitt hennes ekspertise på virkningen av oljesøl, ble Earle bedt om å lede flere forskningsreiser under gulfkrigen i 1991 for å fastslå miljøskadene forårsaket av Iraks ødeleggelse av kuwaitiske oljebrønner.[26] (I parentes bemerket deltok det norske forskningsinstituttet NILU – Norsk institutt for luftforskning med personell, utstyr og foretok opplæring i Kuwait under oljebrannene i 1991.[36])

I 1992 grunnla Earle selskapet Deep Ocean Exploration and Research (DOER Marine) for å fremme marin ingeniørkunst ytterligere. Selskapet, som nå drives av Earles datter Elizabeth, designer, bygger og driver utstyr for dyphavsmiljøer.[37]

President Barack Obama i samtale med Sylvia Earle under et besøk på Midwayøyene den 1. september 2016. Dr. Earle viser presidenten et bilde av en nyoppdaget blå fiskart som er hjemmehørende i vannene ved Midwayøyene

Fra 1998 til 2002 ledet hun Sustainable Seas Expeditions, et femårig program sponset av National Geographic Society og finansiert av Richard og Rhoda Goldman Fund for å studere United States National Marine Sanctuary, det vil si en sone i amerikansk farvann der havmiljøet nyter spesiell beskyttelse. I løpet av denne tiden var Earle leder for Sustainable Seas Expeditions, styremedlem for Harte Research Institute for studier i Mexicogolfen ved Texas A&M-Corpus Christi, og styreleder av Advisory Council for the Ocean i Google Earth. Hun leverte også undervannsfarkosten DeepWorker 2000 som ble benyttet for å kvantifisere fiskeartene så vel som plassressursene som brukes i Stellwagen Bank National Marine Sanctuary lokalisert ved Massachusetts Bay.[38]

I 2001 mottok Earle National Parks Conservation Associations Robin W. Winks Award for Enhancing Public Understanding of National Parks («Forbedre offentlig forståelse av nasjonalparker»).[39]

Earle grunnla Mission Blue (også kjent som Sylvia Earle Alliance, Deep Search Foundation og Deep Search) i 2009.

I 2009 mottok hun også TED-prisen på en million dollar som gjorde det mulig for henne å fortsette sitt arbeid med å kjempe for havet.[32][40]

På grunn av sin tidligere erfaring med oljeutslippene Exxon Valdez og Mega Borg, ble Earle kalt til konsultasjon under Deepwater Horizon-katastrofen i Mexicogulfen i 2010. I løpet av dette året holdt hun også en 14-minutters tale foran 3500 delegater og FNs ambassadører på Haag International Model United Nations Conference.

Sylvia Earle og Wyland deler sitt første dykk sammen på Midwayøyenes National Wildlife Refuge, 2012

I juli 2012 ledet Earle en ekspedisjon til NOAAs Aquarius’ undervannslaboratorium, som ligger utenfor Key Largo, helt i sørspissen av Florida. Ekspedisjonen, med tittelen «Celebrating 50 Years of Living Beneath The Sea», feiret femtiårsjubileet for Jacques Cousteaus Conshelf I-prosjekt og undersøkte korallrev og havets helsetilstand. Mark Patterson ledet ekspedisjonen sammen med Earle. Akvanautteamet deres omfattet også undervannsfilmskaperen D.J. Roller og oseanograf M. Dale Suckers.[41][42]

Earle dukket opp i den daglige tegneseriestripen Lagunen i uken som begynte 17. september 2012, for å diskutere stengingen av Aquarius’ undervannslaboratorium.[43]

I mai 2013 ble Science Laureates of the United States Act of 2013 (H.R. 1891; 113th Congress) introdusert i den amerikanske kongressen. Det var ment som tilsvarighet til poet laureate, en form for «rikspoet». Earle ble omtalt av en kommentator som en mulig nominert til stillingen som Science Laureate, feiret «riksforsker», om loven skulle bestå.[44]

I januar 2018 ga akvariet i Seattle sin første utmerkelse, en Lifetime Achievement Award, til Earle og omdøpte akvariets medalje til hennes ære.[45] Akvariets første bragdmedalje ble tildelt Earle.[46]

Ved siden av arbeidet i Mission Blue, sitter hun også i flere styrer, blant annet Marine Conservation Institute.[47]

Med støtte fra TED lanserte hun Mission Blue, som har som mål å etablere marint verneområder (kalt «Hope Spots») rundt om i verden.[48] Mission Blues visjon er å oppnå 30 % beskyttelse av havet innen 2030, og mer enn to hundre organisasjoner har støttet dem i dette oppdraget til dags dato (2019).[49] Disse støttespillerne spenner fra store, globale selskaper til små, skreddersydde forskerteam.

Sylvia Earle, 2009

Med Mission Blue og dets partnere leder Earle ekspedisjoner til ulike «Hope Spots» rundt om i verden.[50] Organisasjonen har fortsatt å vokse med Earles arbeid og hjelp fra teamet hennes. Fra 2020 har Mission Blue skapt 122 «Hope Spots» rundt om i verden.[51] Tidligere ekspedisjoner omfattet Cuba i 2009,[52] Belize i januar 2010,[53] Galápagosøyene i april 2010,[54] Costa Rica og «den sentralamerikanske kuppelen» (en sone med særskilt oseanografiske trekk og marint biologisk mangfold) tidlig i 2014[55] og den sørafrikanske kysten på slutten av 2014.[56] En serie med geografisk informasjon «StoryMaps» er tilgjengelig gjennom ESRIs ArcGIS[57] som illustrerer eksempler på Mission Blues «Hope Spots» rundt om i verden i detalj. I august 2014 ble en eksklusiv dokumentar fra Netflix med tittelen «Mission Blue» utgitt.[58] Den fokuserer på Earles liv og karriere som hennes Mission Blue-kampanje for å skape et globalt nettverk av marint verneområder.[59]

Sylvia Earle fotograferer laysanalbatross (Phoebastria immutabilis) ved Midwayøyene

I 2016 dukket Earle opp i novellefilm Plankton Rules the World!, som falt sammen med The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. Featuretten ble vist på Arlington Theatre i Santa Barbara.[43]

I en artikkel i Hakai Magazine i 2019 var Sylvia Earles nyeste «Hope Spots» ved California omtalt,[60] og beskrevet som «områder som er kritiske for havets helse av en rekke årsaker: en overflod eller mangfold av arter, et unikt habitat eller økosystem, eller betydelig kulturell eller økonomisk verdi for et samfunn.» De samme områdene ble også beskrevet som destinasjoner for gruveselskaper på jakt etter undersjøiske edle metaller.[60]

I januar 2020 kunngjorde australske Aurora Expeditions at deres andre skip ville få navnet «The Sylvia Earle» etter marinbiologen.[61]

Earle er en av tilhengerne av 30X30-bevegelsen;[62] en som har som mål å beskytte 30 % av sjøvannet innen 2030, noe som vil være en betydelig økning fra bare 6 % (fra 2021).[63]

Sylvia Earle støtter innføringen av forbrytelsen Ecocide (storskala miljøødeleggelse som involverer omfattende skade på, ødeleggelse eller tap av økosystemer eller habitater) til Den internasjonale straffedomstolen og uttalte «Det er en reell sak som skal fremlegges for å anerkjenne Ecocide i Den internasjonale straffedomstolen sammen med folkemord. Vår eksistens står på spill.»[64]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Earle har skrevet mer enn 150 publikasjoner.[29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sylvia-Alice-Earle, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6sz1163, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.iswg.org, besøkt 31. mars 2018[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ National Women's Hall of Fame, «Sylvia A. Earle»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ TED, «Sylvia Earle imagines ocean "Hope Spots"»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Library of Congress, «Sylvia Earle - Living Legends»[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Library of Congress to Honor "Living Legends"[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Rachel Carson-prisen, «Sylvia Earle blir tildelt Rachel Carson-prisen 2017»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «6 Win 2009 Rachel Carson Awards», publisert i The Daily Green, utgitt 21. mai 2009[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ National Audubon Society, «Audubon Announces 2009 Rachel Carson Award Winners», utgitt 5. mai 2009[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ National Geographic, «Explorers Honored at National Geographic’s 125th Anniversary Gala», utgitt 14. juni 2013[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.fpa.es[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ commencement.miami.edu[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.iswg.org[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www1.villanova.edu[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.uliege.be[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.kenburnsprize.com[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo2006321182, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  20. ^ a b c Rosenblatt, Roger (5. oktober 1998): «Sylvia Earle: Call Of The Sea». Time. Arkivert fra originalen den 24. desember 2007.
  21. ^ a b «Oceanographer Sylvia Earle», National Geographic.
  22. ^ «About Us», Ocean Elders. 2. desember 2016
  23. ^ «Sylvia Earle wants you to do unto fish as you would like them to do to you, and eat your veggies», Scubazoo.tv
  24. ^ US oceanographer Dr Sylvia Earle, Financial Times. 9. august 2013. Arkivert fra originalen den 10. desember 2022
  25. ^ «NatGeo Explorer Sylvia Earle Says Clean and Vegan Seafood Could Save Our Oceans», LIVEKINDLY. 10 september 2018.
  26. ^ a b Holloway, Marguerite (april 1992): «Fire in Water», Scientific American. 266 (4): 37–40. Bibcode:1992SciAm.266d..37H. doi:10.1038/scientificamerican0492-37.
  27. ^ «Sylvia A. Earle», Encyclopedia of World Biography. Detroit: Gale, 1998. Biography in Context. Web. 14. januar 2016.
  28. ^ «Legendary ocean scientist to speak at Gulf Coast Community Foundation luncheon», Gulf Coast Community Foundation, 9. desember 2019
  29. ^ a b c Sylvia A. Earle, Ph.D., Academy of Underwater Arts and Sciences. Arkivert fra [1] den 30. november 2008
  30. ^ Collette, B.B. (1996): «Results of the Tektite Program: Ecology of coral-reef fishes», Lang, M.A.; Baldwin, C.C., red.: The Diving for Science ... 1996, ’Methods and Techniques of Underwater Research’, Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Sixteenth Annual Scientific Diving Symposium, Smithsonian Institution, Washington, DC. Arkivert fra originalen den 15. april 2013
  31. ^ Kesling, Douglas E. (2011): «Atmospheric Diving Suits – New Technology May Provide ADS Systems that are Practical and Cost-Effective Tools for Conducting Safe Scientific Diving, Exploration, and Undersea Research», Pollock N.W., red.: Diving for Science 2011. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences 30th Symposium. Dauphin Island, AL: AAUS. Arkivert fra originalen den 15. oktober 2013.
  32. ^ a b «Sylvia Earle: My Wish? To Protect Our Oceans», NPR.org 25. juni 2021
  33. ^ Broad, William J. (3. august 1993): Scientist at Work: Graham Hawkes; Racing to the Bottom Of the Deep, Black Sea, New York Times
  34. ^ a b English, J.G. (1987): «DEEP ROVER submersible operations for science», Lang, M.A., red.: Coldwater Diving for Science ... 1987. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Annual Scientific Diving Symposium 31 October – 1 November 1987 Seattle, Washington, USA. Arkivert fra originalen den 16. juni 2013
  35. ^ Griffin, James J.; Sharkey, Phillip I. (1987): «Design of the next generation of research vessels», Lang, M.A., red.: Coldwater Diving for Science ... 1987. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Annual Scientific Diving Symposium 31 October – 1 November 1987 Seattle, Washington, USA. Arkivert fra originalen den 16. juni 2013
  36. ^ Sivertsen, Bjarne (2009): «NILU; 40 år i lufta» (PDF), Kjeller: NILU, ISBN 978-82-425-2132-3: s. 45
  37. ^ «About DOER Marine», DOER Marine
  38. ^ Auster, Peter J; Lindholm, James (2005): «The Ecology of Fishes on Deep Boulder Reefs in the Western Gulf of Maine (NW Atlantic)», Godfrey, J.M.; Shumway, S.E.: Diving for Science 2005. Proceedings of the American Academy of Underwater Sciences Symposium on March 10–12, 2005 at the University of Connecticut at Avery Point, Groton, Connecticut. American Academy of Underwater Sciences.
  39. ^ «Awards and Recognition», National Parks Conservation Association
  40. ^ TED Prize Wish: «Sylvia Earle's TED Prize wish to protect our oceans» (TED2009)
  41. ^ «Celebrating 50 Years of Living Beneath The Sea», University of North Carolina Wilmington. 2012. Arkivert fra originalen den 2. juni 2012
  42. ^ Rosser, Saul (juli 2012): «A Personal Perspective on 50 Years of Living Beneath the Sea», National Undersea Research Center. Arkivert fra originalen den 21. juli 2012
  43. ^ «This Week in Comics: What To Read», DailyInk Blog. Arkivert fra originalen 19. september 2012
  44. ^ Marlow, Jeffrey (9. mai 2013): «The Science Laureate of the United States», Wired Magazine
  45. ^ Chairman's Dinner 2018: «Creatures in the ocean don't have a choice. We do» Arkivert 27. februar 2018 hos Wayback Machine., Seattle Aquarium Blog
  46. ^ Chairman's Dinner 2018: «Creatures in the ocean don't have a choice. We do» Arkivert 23. februar 2020 hos Wayback Machine., Seattle Aquarium. 8. februar 2018.
  47. ^ «Mission», Marine Conservation Institute
  48. ^ «Sylvia Earle», TED Prize. Arkivert fra originalen den 24. januar 2011
  49. ^ «Our Partners», Mission Blue
  50. ^ Mission Blue Expeditions, Mission Blue. Sylvia Earle Alliance.
  51. ^ «Hope Spots», Mission Blue
  52. ^ «Mission Blue Expeditions > Cuba», Mission Blue
  53. ^ «Mission Blue Expeditions > Belize», Mission Blue
  54. ^ The Mission Blue Voyage, TED. Arkivert fra originalen den 5. desember 2011.
  55. ^ «Mission Blue Expeditions > Costa Rica», Mission Blue
  56. ^ Garling, Brett: South Africans Unite Around Hope Spots Arkivert 21. januar 2015 hos Wayback Machine., Voices.nationalgeographic.com
  57. ^ «Mission Blue stories inspire action to explore and protect the ocean», ESRI 31. august 2020
  58. ^ «Mission Blue», NetFlix
  59. ^ «Mission Blue | A Piece of Me - Clip [HD | Netflix»], YouTube
  60. ^ a b Koller, Matt (12. juni 2019): «California Seamounts Are Sylvia Earle’s Newest “Hope Spots”», Hakai Magazine
  61. ^ «About Sylvia Earle», Aurora Expeditions 6. januar 2020.
  62. ^ 30x30
  63. ^ Mitchell, Alanna (4. mars 2021): «Saving hope: One at-risk ocean hotspot at a time», Canadian Geographic
  64. ^ «Supporters of Ecocide Law», Stop Ecocide International

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Sylvia Earle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons