Sylting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sylting er en konserveringsmetode for matvarer. Den er spesielt brukt til frukt, bær og grønnsaker. Frukt og bær har et naturlig innhold av sukker og pektin som er viktig for et godt resultat, bl.a god smak og fyldig konsistens. Dersom råvarene har lavt naturlig innhold, kan pektin og sukker tilsettes under tilberedningen.

Koking er viktig for å bryte ned gjær- og muggsopper og andre mikroorganismer. Like fullt skal koketiden være kort for at råvarene ikke skal koke i stykker. Koking reduserer også råvarens vitamininnhold.

Ferdigkokt masse fylles i varme, steriliserte glass som forsegles med skrulokk (Norgesglass), eller med et lag syltevoks. Deretter er rask avkjøling viktig for at ikke nye mikroorganismer skal få utvikle seg. Ved nedkjøling vil innholdet i uskadde glass med forsegling og lokk få mindre volum slik at inneholder får undertrykk og blir hermetisk forseglet.

Sylting var tidligere en fast høstaktivitet i norske husholdninger, men i dag dominerer industriell fremstilling. Blant populære råvarer til sylting er hagebær som jordbær, bringebær, rips, solbær, stikkelsbær og viltvoksende som blåbær, tyttebær, rognebær, bjørnebær og multer. Frukt som epler, pærer og plommer er også velegnet til syltetøy, marmelade eller mos.

Sursylting[rediger | rediger kilde]

Sursylting eller eddiksylting av rødbeter, småagurk, løk og sølvløk, blomkål, tomater, gresskar, zucchini og squash brukes for å lage forskjellige smakstilsetninger og garnityr til middagsretter. Noen brukes alene, men gjerne med forskjellige kryddersorter, mens andre brukes i blandinger som pickles, pariseragurk og lignende.