Sør-Sandwichøyene

Sør-Sandwichøyene
South Sandwich Islands
Øygruppen sett fra verdensrommet
Geografi
Plassering		Sør-Atlanteren, 1390 km sørøst for Falklandsøyene
Øygruppe		Sør-Sandwichøyene
Antall øyer		11 øyer
Større øyer		Saunders, Montagu, Bristol
Areal		310 km²
Høyeste punkt		Mount Belinda (1 370 moh)
Administrasjon
Land		Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, som er et britisk oversjøisk territorium
Demografi
Befolkning		Øygruppen er ubebodd
Posisjon
Sør-Sandwichøyene 57°45′S 26°30′V
Sør-Sandwichøyene på Commons

Kart over Sør-Sandwichøyene

Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Sandwich Islands) er en øygruppe i Sør-Atlanteren som tilhører det britiske oversjøiske territoriet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. De 8 sørligste øyene ble oppdaget i 1775 av James Cook og de tre nordlige i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Argentina gjør krav på Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.

Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982.

Geografi

Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia.

De 11 øyene i øygruppen er Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule. Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversayøyene og Candlemasøyene, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan.

Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montagu.

De 11 mindre øyene som danner Sør-Sandwichøyene er, fra nord mot sør:

Øy	Areal	Høyeste punkt	Plassering
Traversayøyene
Zavodovski	25 km²	Mount Curry: 550 moh	56°18′S 27°34′V
Leskov	0,3 km²	Rudder Point: 190 moh	56°40′S 28°08′V
Visokoi	35 km²	Mount Hodson: 915 moh	56°42′S 27°13′V
Candlemas Islands (av og til inkludert i Traversayøyene)
Candlemas	14 km²	Mount Andromeda: 550 moh	57°05′S 26°39′V
Vindication	5 km²	Quadrant Peak: 430 moh	57°06′S 26°47′V
De tre store hovedøyene
Saunders	40 km²	Mount Michael: 990 moh	57°48′S 26°28′V
Montagu	110 km²	Mount Belinda: 1 370 moh	58°25′S 26°23′V
Bristol	46 km²	Mount Darnley: 1 100 moh	59°03′S 26°30′V
Southern Thule
Bellingshausen	1 km²	Basilisk Peak: 255 moh	59°25′S 27°05′V
Cook	20 km²	Mount Harmer: 1 115 moh	59°26′S 27°09′V
Thule eller Morrell Island	14 km²	Mount Larsen: 710 moh	59°27′S 27°18′V
Sør-Sandwichøyene	310 km²	Mount Belinda: 1 370 moh

Hvalfangsthistorie

Carl Anton Larsen gjorde undersøkelser på øygruppen i 1908. Han observerte mye hval, men rapporterte om mangel på brukbare havner. Ferguson Bay på Thule kunne være en mulighet, men den var isfri bare en liten del av sesongen. I tillegg rapporterte han at flere av øyene hadde vulkansk aktivitet, og under ilandstigning på Zavodovski skal han ha blitt syk av den svovelholdige luften.

Først da de britiske myndighetene i 1910 gjorde det klart at det ikke ville bli utstedt flere fangstlisenser på Sør-Georgia eller Sør-Shetlandsøyene, kom det søknader om å drive hvalfangst ved Sør-Sandwichøyene. Av de innvilgede lisensene, var det imidlertid kun Christen Christensens selskap A/S Kosmos som tok sin i bruk sesongen 1911/12. Det ble bygget et spesialskip, «Tulla», som var kombinert fangstbåt og kokeri. I tillegg ble det sendt en seilskute, «Havfruen», som skulle fungere både som ekstra kokeri og lagringsskip. Ekspedisjonen ble imidlertid omringet av is før de kom frem til sitt bestemmelsessted Ferguson Bay. «Tulla» tok «Havfruen» på slep, men seilskuta ble så hardt skadet i isen at hun sank 3. desember 1911 nær Thule i posisjon 58°21′S 31°07′V. Hele mannskapet ble berget av «Tulla», som gikk umiddelbart til Grytviken og deretter returnerte til Norge. I ettertid ble det sagt at ekspedisjonen hadde startet for tidlig i sesongen, men videre interesse i området uteble, og ingen av de seks lisensene som var innvilget for sesongen 1912/13 ble tatt i bruk.

I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge i Tønsberg, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. Kokeriet «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene og oppnådde full last, 44 000 fat hvalolje, til tross for at kokeriet ikke var utstyrt med opphalingsslipp. Det ble fanget totalt 470 hval fra tre hvalbåter, som også våget seg inn i isen. Året etter ble fangsten enda større med 630 hval og 65 700 fat olje.

I 1929 ble konsesjonen overført til et nytt selskap, Falkland Shipowners Ltd fra London. Selskapet ble ledet av Anton von der Lippe fra Tønsberg, som også hadde interesser i Tønsbergs Hvalfangeri. Anglo-Norse Co. Ltd. stod imidlertid fremdeles for fangsten, da selskapet leide det nye kokeriet av Falkland Shipowners, også dette ved navn «Anglo Norse» og uten opphalingsslipp. Igjen ble det fanget langs iskanten, og i løpet av de to sesongene før industrien kollapset i 1931, ble det fanget over 1 700 hval fra fem hvalbåter.

Litteratur

• Ian B. Hart (2006). Whaling in the Falkland Island Dependencies 1904–1931. A history of shore and bay-based whaling in the Antarctic (engelsk). Pequena. ISBN 0955292409. 

Eksterne lenker

• (en) South Sandwich Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons