Sveriges utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De to militærblokkene i Europa, med Sverige uten allianse i midten.

Sveriges utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen ble utformet etter andre verdenskrig, og tok hensyn til landets geopolitiske posisjon mellom de to militæralliansene NATO og Warszawapakten. Perioden dekker årene fra 1945 til 1989.

Ved en eventuell stormaktskonflikt ville landet, ved å være alliansefritt i fredstid, ha en mulighet til å erklære seg nøytralt. Gjennom ulike politiske grep ville man også gjøre en såkalt nøytralitetspolitikk troverdig. Sveriges mål om nøytralitet var imidlertid ikke til hinder for at landet førte en aktiv utenrikspolitikk, hvor de i 1968 kritiserte Sovjetunionen for invasjonen av Tsjekkoslovakia. Mot slutten av 1960-tallet ble det og skapt en politisk krise i forholdet til USA med Sveriges kritikk av USAs rolle i Vietnamkrigen. Andre viktige hendelser var utleveringen av baltere i kjølvannet av andre verdenskrig, ulike episoder innen spionasje, nedskytingen av en svensk DC-3 og påståtte og virkelige krenkinger av svensk farvann med ubåt.

Politikken som ble ført under den kalde krigen hadde innvirkning på Sveriges forsvarssatsing hvor de baserte seg på en stor egenproduksjon av våpensystemer, og aktualiserte spørsmålet om anskaffelse av atomvåpen.

Historie[rediger | rediger kilde]

1945–1949: Tillitsbygging[rediger | rediger kilde]

Sveriges nøytralitet ble ansett å hvile på et troverdig forsvar, med egenutviklede våpen; ett slikt våpen var Bofors 40 mm luftvernkanon som under og etter andre verdenskrig nesten ble synonymt med middelstungt luftvern, her ombord på et amerikansk hangarskip, USS «Hornet»

Rett etter den andre verdenskrigs slutt fantes det en forhåpning om at stridsspørsmål mellom stormaktene skulle kunne løses gjennom det nydannede Forente Nasjoner. FN ble dannet i 1945, men Sverige ble ikke medlem før i 1946 etter en viss debatt.

Mot Sovjetunionen førte Sverige en politikk som skulle virke tillitsbyggende. Fra svensk side håpet man at man kunne bidra til å minske mistroen stormaktene imellom, noe som i sin tur skulle gagne Sveriges sikkerhet. Fra sovjetisk side var det ikke store forventningene angående Sveriges nøytralitet ved en framtidig konflikt. Sovjetunionens ambassadør i Stockholm, Aleksandra Kollontaj, rapporterte rett etter krigens slutt at på samme måte som Sverige intensivt manøvrerte og gikk med på hvert kompromiss for ikke å bli dratt inn i krigen, kom landet til å te seg også i framtiden.[1]

Fra 1944 og framover hadde 30 000 baltere flyktet over Østersjøen til Sverige. Først krevde Sovjetunionen samtlige av dem utlevert. Dette kravet ble imidlertid raskt redusert, og 2. juni 1945 krevde Sovjetunionen formelt at soldater som hadde vært i tysk tjeneste ved krigens slutt, men hadde flyktet til Sverige, skulle utleveres. Den 15. juni besluttet samlingsregjeringen å imøtegå kravet, og da også utlevere de som kom til Sverige like før krigens slutt. Det totale antallet var omkring 3200 personer, hvor omkring 160 av dem var baltere. Regjeringens beslutning ble holdt hemmelig.

Etter at samlingsregjeringen var gått av, tok Regjeringen Hansson IV over oppgaven. Beslutningen om å utlevere flyktningene ble offentliggjort, og en debatt startet, men regjeringens beslutning ble ikke endret. Den 5. desember 1945 påminte Sovjetunionen om Sveriges forpliktelser. Spørsmålet ble diskutert i utenriksnemden, der statsminister Hansson mente at Sverige ikke kunne bryte løftet, og antydet at det hele kunne bli et kabinettsspørsmål dersom regjeringen ikke fikk støtte for sin utenrikspolitikk. Fram til 25. januar 1946 ble 2518 personer, hvorav 150 baltiske flyktninger, sendt tilbake til Sovjetunionen. Åtte personer ble sett på som uhelbredelig syke eller ikke transportable.[2]

Gjennom Sveriges imøtekommelse av kravet om utleveringen av baltiske flyktninger ble forholdet til Sovjetunionen godt. I juni 1946 kunne Staffan Söderblom, svensk ambassadør i Moskva, meddele at både Stalin og utenriksminister Molotov uttrykte seg positivt om relasjonen til Sverige. Da Söderblom levnet ambassadørposten, ble han 15. juni 1946 personlig mottatt av Stalin, noe som var høyst uvanlig.

Gjennom ytterligere en politisk inngripen søkte Sverige å øke tilliten hos Sovjetunionen. Den svenske regjeringen stilte til disposisjon en kreditt på en milliard svenske kroner for at svenske foretak skulle kunne selge varer til Sovjetunionen. Den svenske regjeringen hadde først diskutert spørsmålet høsten 1944. Sommeren 1945 foreslo Sovjetunionen en milliard-kreditt. Våren 1946 ble det innledet forhandlinger. Politisk sett rådde det bred enighet om denne såkalte «russerkreditten», men i pressen ble det ført en omfattende debatt, spesielt i Dagens Nyheter, der den nyansatte sjefredaktøren Herbert Tingsten var en absolutt motstander.[3]

Raoul Wallenberg, svensk diplomat som forsvant etter å ha blitt pågrepet av sovjetiske soldater, passfoto fra 1944

Et spørsmål hvor det var et uavklart forhold mellom Sverige og Sovjetunionen var spørsmålet om Raoul Wallenberg. Wallenberg hadde vært virksom ved den svenske ambassaden i Budapest, men hadde blitt pågrepet av sovjetiske soldater og siden forsvunnet. Sovjetiske myndigheter hevdet at de ikke visste hvor Wallenberg befant seg, og at de antok at han hadde blitt drept av ungarske banditter under de kaotiske forholdene som rådde i Ungarn ved krigens slutt. De svenske utenriksministrene Günther og Undén forholdt seg meget passivt til spørsmålet om Wallenberg. For Undéns del er det mulig at det berodde på en vilje om ikke å ødelegge det gode, men enda sårbare, forholdet til Sovjetunionen.[4]

Forsvarspolitisk forsøkte den svenske regjeringen å danne et nordisk forsvarsforbund som skulle være uavhengige av stormaktene. 3. mai 1948 reiste utenriksminister Undén til Oslo for å foreslå dannelsen av et slikt samarbeid mellom Sverige, Norge og Danmark.[5] Diskusjonene gikk først og fremst mellom Sverige og Norge, mens Danmark hadde en mer passiv rolle, da man antok at de kom til å akseptere hva de andre måtte bli enige om. I Norge vekket spørsmålet stor debatt innen arbeiderpartiet; på den ene siden ville de ikke risikere et nytt 9. april 1940, på den andre siden ville et medlemskap i NATO medføre at landet automatisk kunne bli dratt inn i en stormaktskonflikt. Januar 1949 tok statsminister Einar Gerhardsen standpunkt for et norsk NATO-medlemskap, og 29. mars 1949 stemte Stortinget for at Norge skulle bli medlemmer i NATO.[6]

1949–1961: Dobbeltpolitikk[rediger | rediger kilde]

I og med dannelsen av Atlanterhavspakten 4. april 1949 hadde Sverige havnet i den geopolitiske situasjonen de ville unngå; i vest NATO-medlemmene Danmark og Norge, i øst Sovjetunionen og Finland, som gjennom VSB-avtalen var sikkerhetspolitisk knyttet til Sovjetunionen.

Bombeangrep under Koreakrigen: Den kalde krigen var tidvis varm og en krig i Det fjerne østen påvirket forbindelsene mellom de to landene Sverige og Sovjetunionen

Mot Sovjetunionen kunne nå den svenske regjeringen anvende to strategier. Som nevnt over, var det mulig gjennom tillitsbyggende gester, å bygge et godt forhold, eller i det minste forsøke å bygge et godt forhold, mellom de to landene. Men en annen strategi den svenske regjeringen gjorde bruk av, var en slags avskrekking. Hvis Sovjetunionen reagerte negativt på noen svenske gester eller forslag, skulle den svenske opinionen kreve en tydelig vestlig orientering, noe som ikke kunne ligge i Sovjetunionens interesse. Hvis det ikke lønte seg for Sverige med en alliansefri politikk, var det kanskje like greit å ta steget fullt ut og slutte seg til NATO?[7]

En slik form for avskrekking ble tatt i bruk våren 1948 i forbindelse med at Sovjetunionen forhandlet med Finland om VSB-avtalen. Den svenske ambassadøren Sohlman gjorde det klart at dersom det sovjetiske grepet om Finland ble for sterkt, ville den svenske alliansefriheten kunne revurderes.[8]

Det fantes flere årsaker til at relasjonene mellom Sverige og Sovjetunionen var dårlige. Sverige støttet FN-koalisjonen som under USAs ledelse deltok i Koreakrigen, og sendte også et feltsykehus. September 1951 ble Hilding Andersson, underoffiser i flåten, pågrepet og dømt til livsvarig straffearbeid for spionasje for Sovjetunionen. I februar 1952 ble Fritiof Enbom pågrepet, og også han ble dømt til livsvarig straffearbeid for spionasje.

En svensk Douglas C-47A, (DC-3, svensk betegnelse Tp 79), tilsvarende det flyet som ble skutt ned i 1952 av Sovjet

I 1952 innledet Sverige og USA et samarbeid der Sverige byttet bort data fra signaletterretning mot amerikansk militært utstyr. Samarbeidet var strengt hemmelig, noe som imidlertid ikke var til hinder for at Sovjetunionen fikk vite om det.

Den 13. juni 1952 utbrøt den såkalte Catalinaaffæren der et svensk signaletterretningsfly av typen DC-3 ble skutt ned av sovjetiske jagerfly. Tre dager senere ble et svensk sjøredningfly av typen Catalina skutt ned da det søkte etter DC-3-flyet. Den svenske regjeringen protesterte høylytt, men Sovjetunionen fornektet all kunnskap om DC-3-flyet. Først i 1991 innrømmet Russland at det aktuelle flyet hadde blitt skutt ned over internasjonalt farvann.

Selv om forsøket om å skape et skandinavisk forsvarsforbund mislyktes, ble det innledet et samarbeid mellom den svenske militærledelsen og dets motsvar i Norge og Danmark, for å forberede et samarbeid i tilfelle en krisesituasjon. Den alliansefrie politikken som ble ført betydde ikke at de ikke forberedte seg på en situasjon der Sverige, til tross for sin politikk, ble dratt inn i en krig.[9]

Etter Josef Stalins død mars 1953 ble noe av spenningen supermaktene imellom redusert. Koreakrigen sluttet, med en våpenhvile juli 1953. I juni 1954 besøkte utenriksminister Undén Sovjetunionen, i mai 1956 besøkte Sovjetunionens viseutenriksminister Andrej Gromyko Stockholm. Finland ble medlem av Nordisk råd 1955, og fikk tilbake Porkalaområdet av Sovjetunionen i 1956. I mars 1956 reiste statsminister Erlander, utenriksminister Undén og innenriksminister Hedlund til Moskva for et tolv dager langt møte. Der forklarte den sovjetiske utenriksministeren Molotov at Sovjetunionen la «stor vekt på Sveriges nøytralitet og alliansefrie politikk».[10]

Det gode forholdet mellom Sverige og Sovjetunionen ble brutt ved oppstanden som oppsto i Ungarn i oktober 1956. Sverige protesterte skarpt: «Sovjetunionen följer en högre politisk lag genom att med våld undertrycka varje försök att ändra en bestående kommunistisk regim.» De sovjetiske troppene i Ungarn representerte «den nakne makten.»[11]

Den 5. mars 1957 mottok den svenske ambassadøren i Moskva et protestbrev, hvor Sovjetunionen protesterte mot den agentvirksomheten Sverige bedrev i Baltikum. Sovjetunionen forventet at den svenske regjeringen skulle se til at virksomheten opphørte umiddelbart. Den svenske regjeringen fornektet alt, og mente at anklagene falt på sin egen urimelighet. Sovjetunionen gjentok protesten 18. mars. Det viste seg i ettertid at Sverige sto bak agentvirksomheten i de baltiske sovjetrepublikkene, at dette ble gjort fra Forsvarsstabens T-kontor, og at regjeringen ikke hadde blitt informert om dette.[12]

19. juni 1959 ble et planlagt besøk til Sverige av Nikita Khrusjtsjov avlyst. Det planlagte besøket hadde blitt kritisert av Högerpartiets Jarl Hjalmarson og Folkpartiets Bertil Ohlin. Uenighetene i synet på Sveriges forhold til Sovjetunionen bunnet ut i Hjalmarsonaffären; den 27. juli meddelte regjeringen at den ikke godtok Hjalmarson som svensk FN-delegat. Senere samme år avviste Erlander forsvarssamarbeid med andre land: «Förberedelser och överläggningar för militär samverkan med medlemmar av en stormaktsallians är sålunda helt uteslutna, om vi vill bevara förtroendet för vår utrikes- och försvarspolitik.» I ettertid måtte Erlander karakteriseres som bevisst villedende, da Sverige allerede hadde kontakt med Norge, Danmark, Storbritannia og USA om militært samarbeid og hjelp i en krigssituasjon.[13]

I 1960 gav USA Sverige en ensidig, hemmelig (ukjent av Sverige) militær sikkerhetsgaranti. Dette skjedde i forbindelse med at amerikanske ubåter utstyrt med den kjernefysiske mellomdistanseraketten Polaris ble stasjonert rett utenfor Sveriges vestkyst. Hensikten med utstasjoneringen var å kunne nå Moskva-regionen med atomvåpen fra en trygg plass. Ved et eventuelt sovjetisk angrep skulle Sverige bistås med militære midler. Som et ledd i dette samarbeidet hjalp amerikanske eksperter SAAB med utviklingen av Viggen. Det ble ansett som viktig fra amerikansk side å styrke det svenske flyvåpenet så ikke sovjetiske ubåtjagere skulle kunne operere innenfor avfyringsområdet. Av samme årsak ble også den norske flåten utstyrt med antiubåtsinnretninger, delfinansiert av USA.[14]

Forskere ved Kungliga Tekniska högskolan bidrog også til bedring av treffsikkerheten hos Polaris-missilene.[15] I 1961 lanserte utenriksminister Undén den såkalte Undénplanen i FN. Planen gikk ut på at land uten atomvåpen skulle lage atomvåpenfrie soner, noe man antok kunne gjøre det lettere for supermaktene å bli enige om en prøvestansavtale. Sovjetunionen hadde tidligere lagt fram lignende forslag og berømte Undénplanen, mens den ble kritisert av USA. Den 30. november 1961 ble Undénplanen vedtatt av FN.[16]

1962–1979: Aktiv utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

1962 markerte et brytningspunkt i den svenske utenrikspolitikken da Östen Undén gikk av som utenriksminister etter 17 år. Året etter ble Stig Wennerström, som var oberst og diplomat, pågrepet, og han ble i 1964 dømt for grov spionasje for Sovjetunionen.

På begynnelsen av 1960-tallet ble det klart at Nord-Europas geostrategiske betydning hadde økt. Gjennom 1950-årene hadde Sovjetunionen satt inn store ressurser på opprusting av flåten. Sovjetiske orlogsfartøy befant seg på alle hav. Ved den sovjetiske flåtebasen i Murmansk på Kolahalvøya befant Nordflåten, Sovjetunionens største flåte seg. Den sovjetiske flåteoppbyggingen svekket NATOs forsyningsmuligheter over Atlanterhavet. I en krigssituasjon ville det være nødvendig å frakte store mengder personell og utstyr over Atlanterhavet.

USAs innstilling til den svenske nøytraliteten går fram av et nå offentliggjort dokument med retningslinjer som ble utformet av det amerikanske utenriksdepartementet i 1962, Guidelines for policy and operations – Sweden 1962. Ved et isolert sovjetisk angrep på Sverige skulle USA bistå Sverige. Dersom en større europeisk krig brøt ut, var det viktig for USA at Sverige, dersom landet ikke selv var i krig med Sovjetunionen, forble en vennligsinnet, nøytral stat. USA skulle også forsøke å gjøre det mulig for Sverige å stå imot et sovjetisk angrep. Hvis det skjedde et sovjetisk angrep på Finland, ville Sverige trolig revurdere sin alliansefrie politikk, og USA skulle da oppfordre Sverige til å bli medlem av NATO. I det samme dokumentet ble det forklart at Sveriges nøytralitetspolitikk var verdifull for USA i den grad den fungerte som en buffer mot sovjetisk ekspansjonisme. Den svenske politikken hadde støtte av alle politiske partier. Sverige har langvarige demokratiske tradisjoner, så det var ikke noen fare for statskupp, verken fra høyre eller venstre.[17]

Fra 1965 ble den svenske utenrikspolitikken mer aktiv i den betydning at landet mer tydelig kritiserte foreteelser i andre land. Gjennom Operasjon Aspen forsøkte Sverige å megle mellom USA og Nord-Vietnam. Tyngdepunktet i svensk kritikk lå i forholdene i Afrika (Sør-Afrika og Rhodesia), men det som fikk mest oppmerksomhet var kritikken landet kom med mot Vietnamkrigen. I 1967 uttalte utenriksminister Nilsson seg i FN: «Detta tappra folk, som vid det här laget har upplevt krigets fasor i mer än ett kvartssekel, måste äntligen få leva ett liv i fred och värdighet och utan utländsk inblandning. Detta måste vara alla vietnamesers dröm, en dröm som vi alla väl förstår.»[18] Det påfølgende året var den svenske regjeringen svært kritisk mot USAs politikk i Vietnam, og mente at det ikke gikk «[an] å forene [USAs politikk i Vietnam] med våre demokratiske verdier.»[19]

Olof Palme ble for mange et symbol på uredd motstand mot stormaktsdominans, mens andre så han som en løpegutt for totalitære stater

Forholdet mellom USA og Sverige ble alvorlig forverret i 1968. Utdanningsminister Palme hadde deltatt i en demonstrasjon mot Vietnamkrigen i februar 1968. I sin tale i forbindelse med demonstrasjonen forklarte Palme at «skal man snakke om demokrati i Vietnam, er det åpenbart at den i betydelig høyere grad representeres av FNL enn av de Forente Stater og juntaen deres.» På et kjent fotografi ser man Palme gå side ved side med Nord-Vietnams Moskvaambassadør. Den amerikanske regjeringen ble så opprørt over symbolikken i Palmes spasertur med ambassadøren og hans sterke språkbruk at de besluttet å kalle hjem USAs ambassadør i Stockholm, William Heath. Før han vendte hjem, framførte Heath USAs protester både mot det Palme hadde sagt, og at Sverige gav beskyttelse til amerikanske desertører. Verken statsminister Erlander eller utenriksminister Nilsson ville ta avstand fra Palme, og de stilte seg bak den førte politikken.[20]

Heath vendte tilbake til Stockholm etter en måned. I en analyse av den svenske nøytralitetspolitikken skrev den amerikanske ambassadøren til Washington at «tendensene til nykker i svensk utenrikspolitikk [...] hadde gått over til fullskala utenrikspolitisk romantikk».[21]

Forholdet mellom Sverige og USA var fortsatt dårlig i 1969. I januar 1969 ble Sverige det første vestlige landet som anerkjente Nord-Vietnam. Ved Socialdemokraternas partikongress høsten 1969 fortalte utenriksminister Nilsson at Sverige tenkte å innlede et bistandsprogram på 200 millioner kroner over tre år til Nord-Vietnam. Heath gikk av som ambassadør januar 1969, og den nytiltrådte Nixon-administrasjonen ventet til april 1970 med utvelgelsen av en ny ambassadør, Jerome Holland.

I forbindelse med Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia 1968 i forbindelse med den såkalte Prahavåren, protesterte Sverige og beskrev okkupasjonen som et «tragisk politisk feilgrep like mye som et brudd på rettslige og moralske prinsipper».[22]

Forholdet til USA ble noe forbedret på begynnelsen av 1970-tallet. I forbindelse med at Palme ble æresdoktor ved Kenyon College i Ohio traff han den amerikanske utenriksministeren William Rogers, og lovte at Sverige skulle jobbe for å få fram opplysninger om amerikanske krigsfanger i Vietnam. Forholdet forverret seg igjen julen 1972, da Palme under sin såkalte juletale sammenlignet bombingen av Hanoi med blant annet nazistenes utrydningsleire. USA protesterte skarpt og opplyste blant annet at Sveriges nyutnevnte ambassadør i Washington, Yngve Möller, ikke var velkommen. Kontakten mellom landene ble deretter holdt på et lavt nivå fram til mars 1974.

Det svenske regjeringsskiftet 1976 innebar en kraftig økning i kritikken mot andre land. Dette var uventet, siden Moderaterna, som nå satt i regjering, tidligere hadde vært kritisk mot det de kalte «innenriks utenrikspolitikk».[23] Mest markant økte kritikken mot Israel, som ble kritisert ved 21 tilfeller. Mest kritikk ble imidlertid reist mot Sør-Afrika, for landets apartheidpolitikk, invasjonen av Namibia og samarbeidet med Rhodesia.[24] Den 20. mars 1979 ble Stig Bergling pågrepet i Israel, og han ble 7. desember samme år dømt for grov spionasje for Sovjetunionen.

1980–1991: Kritikk av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

1980 innleder på en naturlig måte en ny epoke av Sveriges sikkerhetspolitikk under den kalde krigen. Høsten 1980 inntraff det en påstått episode med en ubåt i Stockholms skjærgård som vakte stor oppmerksomhet, den såkalte Utö-episoden. Påstander om sovjetiske krenkelser av svensk farvann med ubåter (også bekreftede påstander) skulle føre til en alvorlig forverring av forholdet mellom Sverige og Sovjetunionen på 1980-tallet.

Relasjonene mellom Sovjetunionen og Sverige var først på 1980-tallet gode. Til tross for Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 gjennomførte utenriksminister Ullsten to besøk til Moskva i løpet av første halvdel av 1980.

Sovjetiskprodusert Ubåt av en type som NATO betegnet som «Whiskey-klassen», klassen ble brukt i den polske og sovjetiske marinen under den kalde krigen

Den 18. september 1980 observerte vakthavende befal på en av kystflåtens Bukserbåter, HMS Ajax, på 300 meters hold, mastene på en fremmed ubåt like sør for Huvudskär utenfor Sandhamn i Stockholms skjærgård. En synkebombe ble sluppet mot ubåten, men åpenbart uten resultat. Ubåten ble identifisert av den svenske marinen til å være av Whisky-klassen, en ubåt som ble anvendt av Sovjetunionen og Polen under den kalde krigen. Hendelsen satte fokus på Østersjøens strategiske betydning. Påstanden om krenking av svensk farvann har imidlertid aldri blitt bekreftet, verken av sovjetiske eller senere russiske myndigheter, og heller ikke gjennom fysiske bevis. Derimot har marinens egne bilder indikert at det som ble bombet, var et skipsvrak og noen steiner.[25]

Om morgenen 28. oktober 1981 ble det oppdaget en sovjetisk ubåt, «U 137», på grunn sørøst for Karlskrona orlogsbase, inne på militært beskyttet område. Fra sovjetisk hold ble det påstått at inntrengningen hadde skjedd på grunn av navigasjonsfeil. Den 5. november overleverte utenriksminister Ullsten et skarpt protestbrev: «Den svenska regeringen kräver att Sovjetunionen förhindrar ett upprepande av denna grova kränkning mot Sverige och mot folkrättens fundamentala principer.»[26]

Høsten 1982 var det igjen tid for ubåtjakt i Stockholms skjærgård, denne gangen i Hårsfjärden. Tross en omfattende jakt og bruk av både synkebomber og minesprengninger lyktes det ikke marinen å få tak i noe undervannsfartøy. Den 21. oktober nedsatte regjeringen Ubåtskommissionen for å utrede hendelsene i Hårsfjärden. Kommisjonen ble ledet av den forrige forsvarsministeren Sven Andersson. Andre medlemmer av kommisjonen var Carl Bildt (Moderaterna), Lars Eliasson (Centerpartiet), Maj-Lis Lööw og Olle Svensson (begge fra Socialdemokraterna). Da kommisjonen la fram sin rapport 26. april 1983, utpekte den Sovjetunionen som ansvarlige, til tross for mangelen av håndfaste bevis. I sine memoarer forteller Thage G. Peterson hvordan statsminister Palme skjelte ut Sven Andersson for at kommisjonen stilte regjeringen overfor fait accompli.[27] Palme var ikke overbevist om at det handlet om sovjetiske ubåter, men regjeringen sendte et protestbrev til Sovjetunionen: «Kränkningarna utgör ett allvarligt brott mot folkrättsliga regler, vilkas upprätthållande är en förpliktelse och ett samfällt intresse för alla stater. De får tolkas som led i avsiktliga och olagliga försök att utforska det svenska sjöterritoriet.»[28]

Ubåtspørsmålet førte til at den partipolitiske enigheten angående sikkerhetspolitikken opphørte. Ved en debatt i Riksdagen 6. februar 1985 stilte Moderaternas partileder Ulf Adelsohn spørsmål om ikke regjeringen gjorde bruk av doble budskap, det vil si offisielt en hard linje mot Sovjetunionen, men samtidig en mykere linje overfor sovjetiske representanter. Svaret Palme kom med, var: «Nu har alla broar rivits vad gäller säkerhetspolitiken. Jag beklagar det djupt. Efter ett eventuellt regeringsskifte i höst väntar en helt ny säkerhetspolitik och en allvarlig fara för Sveriges fred.»[29]

Forholdet til Sovjetunionen forble dårlig gjennom den første halvdelen av 1980-årene. I april 1986 besøkte statsminister Carlsson Moskva, og i januar 1988 gjorde statsminister Nikolai Ryzhkov et tilsvarende besøk i Stockholm. Ved dette besøket ble landene enige om grensesettingen i Østersjøen, noe som hadde vært et stridsspørsmål siden 1969.

De sosialdemokratiske regjeringene Sverige hadde på 1980-tallet moderert omfanget av kritikk av forhold i andre land sammenlignet med de borgerlige regjeringene. Målet for kritikken var imidlertid ofte de samme landene, og mest av dem Sør-Afrika. Kritikken mot Israel økte spesielt etter utbruddet av den palestinske intifadaen 1987: «Solidaritet med det palestinska folket kräver också att vi kraftigt fördömer den israeliska ockupationspolitiken och dess metoder. Denna politik strider mot folkrättsliga och humanitära principer och kan aldrig rättfärdigas.»[30] På den side modererte de kritikken mot PLO og palestinerne.[31] Begge stormaktene ble kritisert, Sovjetunionen for invasjonen i Afghanistan og krigen der, og USA for sin innblanding i ulike land i Mellom-Amerika: «Det är absurt att påstå att arbetarna, bönderna, studenterna och medelklassen rest sig i Nicaragua, El Salvador och Guatemala därför att någon utländsk makt bett dem göra det. Däremot är det uppenbart att en utländsk makt, Förenta staterna, spelar en avgörande roll när det gäller att hålla vacklande diktaturer under armarna.»[32]

I løpet av 1980-årene ble forholdet mellom USA og Sverige forverret ved ulike anledninger. Et slikt tilfelle var den såkalte Datasaab-episoden, der bedriften Datasaab solgte et datasystem utviklet for sivil flygeledning til Sovjetunionen. Systemet inneholdt amerikanske kretskort, men USA ville ikke gi eksporttilatelse for disse komponentene. Systemet, kretskortene inkludert, ble likevel solgt, og TV-programmet Aktuellt avslørte det hele høsten 1980. Dette førte til at Sverige ble nektet å kjøpe missil av typen Robot 74, og motorer til Saab 39 Gripen fra USA.

Ettersom Datasaab var delvis statlig, anså USA det slik at den svenske regjeringen var medansvarlig. Det hele fortsatte til 1984 da Ericsson, som hadde kjøpt Datasaab, fikk bøter tilsvarende ca. 32,5 millioner svenske kroner til den amerikanske staten. Boten ble senere delt mellom den svenske stat og Saab Scania AB med en henholdsvis fordeling på 10 millioner og 22,5 millioner svenske kroner.[33]

Når det gjelder USAs rolle i Mellom-Amerika, rådde det ulike oppfatninger mellom Sverige og USA. Statsminister Ullsten hadde uttalt at USAs støtte til Duartes militærjunta i El Salvador forverret muligheten for å få en slutt på borgerkrigen, en uttalelse USA protesterte mot. Sveriges kritikk på området fortsatte gjennom 1980-tallet, og blomstret opp igjen etter at statsminister Carlsson i et avisinnlegg i Aftonbladet 3. februar 1988 oppfordret den amerikanske kongressen til å stemme nei til president Reagens krav om ytterligere støtte til contrasgeriljaen i Nicaragua. I Nicaragua støttet Sverige sandinistene, som styrte Nicaragua.[34]

Forsvar[rediger | rediger kilde]

Et viktig mål i den svenske sikkerhetspolitikken var innenlands våpenproduksjon. Et eksempel var det svenskproduserte jagerflyet Saab J29 eller Flygande tunnan

For å gjøre Sveriges vilje til å holde seg nøytral ved en stormaktskonflikt troverdig, satset Sverige på et sterkt forsvar under denne perioden. Fra 1958 var det besluttet at det svenske forsvarsbudsjettet automatisk skulle økes med 2,5 % hvert år.

Spørsmålet om Sverige skulle ha atomvåpen ble diskutert, spesielt på 1950-tallet. Högerpartiet, Folkpartiet, militærledelsen og Dagens Nyheter anbefalte anskaffelse av svenske atomvåpen. Deres argument for var at forsvarets troverdighet var lav om de ikke hadde egne atomvåpen.

Blant socialdemokraterna var det delte meninger. Statsminister Erlander ville at Sverige ikke skulle avstå fra muligheten til å anskaffe seg atomvåpen, mens utenriksminister Undén var motstander, og mente at risikoen da ville øke, da det ville gi Sovjetunionen et påskudd for å slå til mot Sverige for på den måten å sette atomvåpnene ut av spill. At det sistnevte var i tråd med den sovjetiske oppfatningen ble bekreftet i 1958. Under en samtale den svenske Moskvaambassadøren Sohlman hadde med den sovjetiske forsvarssjefen marskalk Vasilij Sokolovskij, fortalte marskalken at han var positiv til den svenske regjeringens mål om nøytralitet under en eventuell krig.

Angående spørsmålet om anskaffelse av atomvåpen fortalte imidlertid Sokolovskij at det ikke var mulig for Sovjetunionen å ta risikoen med å respektere Sveriges nøytralitet dersom landet rustet seg med atomvåpen. Dersom Sovjetunionen visste at land som Sverige disponerte atomvåpen, skulle det av sikkerhetsmessige årsaker være nødvendig allerede i starten av en krig å angripe slike land for å slå ut atomvåpnene.[35]

Spørsmålet om svenske atomvåpen ble definitivt lagt bort 1968 i og med at Sverige undertegnet Ikke-spredningsavtalen.[36] Sverige hadde imidlertid fortsatt Atomkraftverket i Ågesta, som var en tungtvannsreaktor med mulighet for å produsere plutonium til atomvåpen. Atomkraftverket ble lagt ned i 1974.

Sverige valgte istedenfor å sette sin lit til at trusselen om gjengjeldelse med britiske og amerikanske atomvåpen skulle avskrekke et kjernefysisk angrep fra Sovjetunionen.

Samtidig baserte Sverige seg også på at de samme amerikanske og britiske atomvåpnene skulle kunne tas i bruk mot sovjetiske baser i Baltikum og mot et sovjetisk brohode på svensk jord i tilfelle et invasjonsforsøk. Som en konsekvens av at det var en forutsetning at vestlige land skulle komme Sverige til unnsetning i tilfelle krig, baserte Sverige sitt forsvar på å forsinke et angrep. Store ressurser ble også satt inn for å møte en kystinvasjon, men for å bekjempe oppmarsveier i innlandet baserte man seg på hjelp fra allierte flyvåpen, og forsvaret var nesten helt uten kapasitet når det kom til å bekjempe disse. Da Sveriges flyvåpen var utstyrt med britiske og amerikanske missiler, noe som i en krigssituasjon raskt ville ta slutt, var det en forutsetning at vestlige land skulle utruste Sverige med disse også når Sverige måtte være i krig.[37]

Flyvåpenet besto av angrepsfly som Tunnan, Lansen og Viggen. Disse flyene fantes også som jager- og spaningsfly. Et annet jagerfly var Draken. Planen var, ved uroligheter eller utbrudd av krig, å spre de flyvende divisjonene til provisoriske flyplasser. Disse flyplassene skulle bygges i ettertid slik at de skulle bestå av en hovedbane og en rekke bibaner, blant annet bestående av spesielt tilpassede veistykker i det ordinære veinettet.

På 1950-tallet hadde Sverige, nest etter Storbritannia, det sterkeste flyvåpenet i Vest-Europa. Hele luftforsvaret var bygget for å forsvare Sverige mot fiendtlige innflyvninger fra øst og sør, noe som kommer fram av plasseringen av radarstasjonene og krigsbasene. Den luftfartssektoren som tilsvarte en stor del av luftrommet mot den sørlige delen av Norge, savnet helt radardekning av vestgrensen, til tross for at Sola og Gardermoen skulle kunne anvendes av amerikanske bombefly ved en eventuell krigssituasjon.[38]

Pansertroppene hadde stridsvogner som Stridsvagn 103 og en del stridsvogner av britisk type. Infanteriet var utstyrt med bærbare panservernsvåpen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 151
  2. ^ Kronvall / Petersson (2005), s. 24-26
  3. ^ Kronvall / Petersson (2005), s. 28-30
  4. ^ SOU 2003:18 Ett diplomatiskt misslyckande: Fallet Raoul Wallenberg och den svenska utrikesledningen.
  5. ^ Norgeshistorien etter 1945, s. 134
  6. ^ Bull (1982), s. 134-137
  7. ^ Kronvall / Petersson (2005), s. 46
  8. ^ Kronvall / Petersson (2005), s. 36
  9. ^ Agrell (1991)
  10. ^ Kronvall / Petersson (2005), s. 56-59
  11. ^ Uttalt av utenriksminister Undén i FNs generalforsamling 29. november 1956
  12. ^ Agrell (1991), s. 140
  13. ^ SOU 1994:11, s. 307
  14. ^ Nils Bruzelius, «Near friendly or neutral shores: the deployment of the fleet ballistic missile submarines and US policy towards Scandinavia, 1957-1963» [1] Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
  15. ^ Försvarets forskningsinstitut: Hemliga atomubåtar gav Sverige säkerhetsgaranti Arkivert 7. juli 2007 hos Wayback Machine.
  16. ^ Hägg (2005), s. 187
  17. ^ SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 221-234
  18. ^ Uttalt av utenriksminister Nilsson i FNs generalforsamling 22. september 1967
  19. ^ Regeringens utrikespolitiska deklaration avgitt i riksdagen 21. mars 1968
  20. ^ SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 246-249
  21. ^ SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 250
  22. ^ Uttalt av utenriksminister Nilsson i FNs generalforsamling 2. oktober 1968
  23. ^ Bohman (1970)
  24. ^ Bjereld (1992), s. 53-56
  25. ^ Myhrberg (1985), s. 271
  26. ^ SOU 2001:85 Perspektiv på ubåtsfrågan
  27. ^ Peterson (2002), s. 189
  28. ^ SOU 2001:85 Perspektiv på ubåtsfrågan, s. 133-147
  29. ^ Elmbrant (1989), s. 300
  30. ^ Regeringens utrikespolitiska deklaration avgitt i Sveriges riksdag 16. mars 1988
  31. ^ Bjereld (1992), s. 59-63
  32. ^ Uttalt av utenriksminister Bodström i FNs generalforsamling den 15. oktober 1982
  33. ^ SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 346-358
  34. ^ SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 366-373
  35. ^ SOU 2002:108 Fred och säkerhet – säkerhetspolitiska utredningen, s. 155
  36. ^ Kronvall / Petersson (2005) s. 72
  37. ^ Försvarets forskningsinstitut: Livlös livlina till väst Arkivert 7. juli 2007 hos Wayback Machine.
  38. ^ Agrell (1991), s. 154

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • SOU 1994:11 Om kriget kommit... Förberedelser för mottagande av militärt bistånd 1949-1969
  • SOU 2001:85 Perspektiv på ubåtsfrågan. www.regeringen.se
  • SOU 2002:108 Fred och säkerhet. Säkerhetspolitiska utredningen. Utrikesdepartementet 2001, www.regeringen.se
  • SOU 2003:18 Ett diplomatiskt misslyckande: Fallet Raoul Wallenberg och den svenska utrikesledningen. Utrikesdepartementet 2003, www.regeringen.se
  • Wilhelm Agrell, Den stora lögnen. Ett säkerhetspolitiskt dubbelspel i allt för många akter (1991) Stockholm: Ordfront. ISBN 91-7324-394-9.
  • Ulf Bjereld, Kritiker eller medlare? Sveriges utrikespolitiska roller 1945-1990 (1992) Stockholm: Nerenius & Santerus förlag. ISBN 91-88384-08-X.
  • Gösta Bohman, Inrikes utrikespolitik (1970) Stockholm: Almqvist & Wiksell.
  • Edvard Bull, Norgeshistorien etter 1945 (1982) Oslo: Cappelens Forlag a/s. ISBN 82-02-09026-1.
  • Björn Elmbrant, Palme (1989) Stockholm: Tomas Fischer. ISBN 91-7054-611-8.
  • Göran Hägg, Välfärdsåren. Svensk historia 1945-1986 (2005) Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20273-0.
  • Olof Kronvall och Magnus Petersson, Svensk säkerhetspolitik i supermakternas skugga 1945-1991 (2005) Stockholm: Santerus förlag. ISBN 91-89449-71-1.
  • Ingemar Myhrberg, Ubåtsvalsen : en motbok till rapporterna från ÖB och Ubåtsskyddskommissionen (1985) Göteborg: Haga Bokförlag. ISBN 91-7734-013-2.
  • Thage G. Peterson, Olof Palme som jag minns honom (2002) Stockholm: Bonniers. ISBN 91-0-058042-2.


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sveriges_utenriks-_og_sikkerhetspolitikk_under_den_kalde_krigen&oldid=22428141»