Svensk film

Sverige har ved siden av Danmark alltid vært en av skandinavias viktigste filmnasjoner. Svensk filmindustri har fostret personligheter som Ingmar Bergman, Greta Garbo, Ingrid Bergman, Max von Sydow og i nyere tid Peter Stormare, Lena Olin og Stellan Skarsgård.

Tidlig svensk film (1910–1940)

Med Charles Magnusson i spissen for Svenska Biografteatern (Svenska Bio) fikk den svenske filmindustrien et voldsomt løft i 1910- og starten av 1920-årene. Den tidligere beskjedne filmproduksjonen ble flyttet fra Kristianstad til Stockholm i 1911. Parallelt slo Svensk Bio seg sammen med Pathé Frères – det eneste konkurrerende filmselskapet i begynnelsen av 1910-årene. Pathé var fransk, ledet av Siegmund Popert og hadde filialer i Sverige. Filmselskapet hadde også internasjonale kontakter – og Svensk Bio hadde studioer. Sammen skulle de utnytte hverandres fordeler.

Allerede i 1912 kom en viktig endring i svensk filmindustri. Sammenslåingen av Svensk Bio og Pathé stabiliserte filmimporten – og de splitter nye studioene bidro til bedre kvalitet på filmene. Kinoenes popularitet medførte god økonomi for filmselskapene. Flere filmselskaper dukket opp – sammen med en voldsom byggeprosess innenfor kinobransjen.

I 1913–1914 brøt Svensk Bio samarbeidet med Pathé. Samtidig brøt Georg af Klercker også med Svensk Bio og flyttet til Frankrike. Charles Magnusson siktet seg i stedet inn på det danske filmmarkedet. Danskene, ved Nordisk Film, hadde filmavtaler med Tyskland. Men danske filmer ble svartelistet på grunn av deres «tyskervennlige markedsforhold», og dermed avtok visningen av dansk film på svenske kinoer. Charles Magnusson og Svensk Bio fant nye samarbeidspartnere i den amerikanske filmindustrien – og visningsretten til Triangelkonsernets filmer.

Etter bruddet mellom Svensk Bio og Pathé vokste det frem en voldsom konkurranse mellom de to. Den såkalte «boikottkrigen» gikk ut på at de to filmselskapene gav de selvstendige kinoene et ultimatium; de måtte velge kun ett av distribusjonsselskapene. Dersom en kino kjøpte filmer av ett av selskapene, ble de boikottet av det andre. Dette kunne ha medført stagnasjon i filmindustrien, hadde det ikke vært for Lars Bergström. Han etablerte Viktorias Filmbyrå – og sammen med Hasselblads Fotografiske Aksjeselskap begynte de å produsere filmer. Dermed vokste det frem en ny produksjons- og distribusjonskonkurrent. Lars Bergstrøm bygde også Palladium-kinoene på denne tiden. De kjennetegnes ved at de er romslige og dekorative og med mange hundre seter. I årene som fulgte vokste Hasselblads markedsandel, og i 1916 var de størst i Sverige. I 1917 fikk de imidlertid økonomiske problemer, til tross for at Sverige som filmnasjon fikk sitt internasjonale gjennombrudd.

Den svenske «gullalderen»

Det store gjennombruddet i svensk film skjedde i 1917, med filmatiseringen av Terje Vigen. Filmen blir ansett som starten på det som senere skulle bli kalt Sveriges «gullalder» innen film. Terje Vigen ble mottatt med begeistring, både nasjonalt og internasjonalt. Sjöstöms bruk av naturen (havet) tilførte filmen et subjektivt element hos protagonisten. Bruken av natur er senere blitt et kjennetegn i nordisk film.

I de neste åtte årene (1917–1925) ble en rekke svenske filmer hyllet internasjonalt; Synnøve Solbakken (1919), Gösta Berlings Saga 1924), Berg-Ejvind og hans hustru (1918), Kjørekarlen (1921), Erotikon (1920), Hr. Arnes Penger (1919), Sången om den Eldröda Blomman (1919) og dokumentarfilmen De sista örnarna (1923).

Den svenske gullalderen kjennetegnes av filmer med høy teknisk kvalitet – slike som Kjørekarlen (1921) og De sista örnarna (1923). Den kjennetegnes også ved en fortellende mise en scène (i all hovedsak naturen); som for eksempel havet i Terje Vigen eller fjellene i Berg-Ejvind och hans hustru (1918).

Det var et lite antall filmarbeidere som sto for de viktigste bidragene til denne gylne perioden i svensk film. I all hovedsak er det tre personer som anses som «gullalderens fedre»: Victor Sjöström, Mauritz Stiller og Georg af Klercker som jobbet for Svensk Bio. Videre kan disse nevnes: Charles Magnusson (Svenska Bio), Lars Bergström (AB Victoria Filmbyrå), Rune Carlsten og John W. Brunius (Filmindustri AB Skandia) – og senere Bengt Berg (Svensk Filmindustri).

«Gullalderen» fikk en brå stopp i 1923–1925, særlig fordi Victor Sjöström og Mauritz Stiller, de to viktigste regissørene på denne tiden, flyttet til Amerika for å lage film i Hollywood. Sveriges internasjonalt mest kjente filmskuespiller, Greta Garbo, ble med Stiller til USA.

Selskapene

Ved overgangen til 1920-årene ble det gjennomført flere fusjoner mellom filmselskapene i Sverige. I 1918 var tre selskaper aktive: AB Svenska Biografteatern (Svenska Bio), Filmindustri AB Skandia og Skandinavisk filmsentral. Den 27. desember 1918 slo de to førstnevnte seg sammen til et nytt selskap: Svensk Filmindustri (SF). I 1921 gikk Skandinavisk filmsentral konkurs og ble kjøpt opp av Svensk Filmindustri (SF) – som fremdeles er den ledende aktør på dette markedet.

Lydfilmen

Ved inngangen til 1930-årene hadde lydfilmen gjort sitt inntog med filmer som Konstgjorda Svensson (1929), Säg det i toner (1929) og För hennes skull (1930). Dette skapte problemer for svensk film internasjonalt. Språket var nå et viktig filmatisk element – men det svenske språket sto, naturlig nok, svakt utenfor Norden (Sverige, Norge, Danmark og deler av Finland). Dette var trolig en hovedgrunn til at svensk filmindustri ikke kunne opprettholde populariteten etter gullalderen. I tillegg kommer sosiokulturelle årsaker – som det store børskrakket og økonomisk lavkonjunktur – som førte til færre nyvinninger og økonomiske storsatsinger i svensk filmindustri.

Film fra 1940–1945

Krigstiden ble en oppblomstringsperiode for svensk film. Sveriges nøytralitet sikret en mer stabil økonomi enn nabolandene, og gjennom avtaler med Nazi-Tyskland kunne man få tak i råfilm derfra uten å bli tvunget til å lage propaganda-filmer, slik tilfellet var i Norge. Reduksjonen i importen av utenlandske filmer på grunn av handelsblokader, førte til økt produksjon av svenske filmer. Kinobesøket skjøt i været og var på sitt høyeste i svensk historie med titalls millioner årlige besøkende i 1945. 50 % av filmene vist under krigen var svenske. Det ble i begynnelsen av krigen opprettet et organ kalt Statens informasjonsstyrelse for å sikre at filmer styrket nasjonalfølelsen i landet og ikke kritiserte staten. Statens Biografbyrå ble dirigert til å sensurere eller stoppe visse nasjonale og utenlandske filmer som man mente kunne skape problemer eller være umoralske (eksempelvis ble den tyske propaganda-filmen Feuertaufe stoppet). På grunn av kravene om «nasjonal film» ble det laget en rekke «Folkehjem»-filmer som f.eks. Det var jeg som skjøt (1942) eller En gemyttlig krovert (1939). Disse filmene handlet ofte om klassekamp eller folk på landet, og hadde ofte den vakre naturen som tema og motiv. Sex ble som regel demonisert i filmer på denne tiden, noe man eksempelvis ser i Alf Sjöberg's Den blomstertid fra 1940. Den internasjonalt kjente dokumentarskaperen Arne Sucksdorff startet sin karriere under krigen med En sommarsaga fra 1941. Sucksdorff passet rett inn i statens nasjonalromantiske krav med sine iscenesatte, idylliserende dyre- og naturfilmer. Selv om det var lite filmeksport under krigen var svenske skuespillere ofte ettertraktet. Eksempelvis Ingrid Bergman som spilte i Casablanca i 1942 eller Zarah Leander og Kristina Söderbaum som begge ble stjerner i Nazi-Tyskland.

Film fra 1945–1970

Årene like etter krigen ble en nedgangstid. Kinoskatten som var blitt pålagt under krigen økte, amerikanske filmer strømmet inn på markedet og man fikk en overproduksjon av nasjonale og nasjonalistiske filmer. Publikumstallene sank med 25 %, og få filmer slo virkelig an (med unntak av komi-serien om Åsa-Nisse). Først i 1950-årene begynte man å få fart på filmindustrien igjen, denne gang med fokus på kvalitets-/kunstfilm. I spissen for denne trenden sto Ingmar Bergman og til dels Arne Sucksdorff. Bergman mottok utallige priser for sine filmer, eksempelvis Jury-prisen i Cannes for Det sjunde inseglet, prisen som beste regissør i Cannes for Nära livet. Han ble nominert til Gullpalmen nesten hvert år i 1950-årene. Utover 1960-årene vant han også Oscar for beste fremmedspråklige film i 1961 for Jomfrukällan og i 1962 for Såsom i en spegel. Også Arne Sucksdorf vant en rekke priser, for eksempel Oscar for beste kortfilm for Människor i Stad i 1949 og priser i Cannes for Det stora eventyret i 1954. Selv om disse filmene ikke nødvendigvis var så populære som amerikansk film i hjemlandet appellerte de til kritikerne og til et internasjonalt publikum.

Noe som derimot var populært hos allmennheten var tabu-belagte filmer. En merkelig endring hadde skjedd fra 1940-årenes fremstilling av korrumperende sex. Fra 1950-årene av og utover 1970-årene ble svensk film ofte forbundet med det kontroversielle, og spesielt med nakenhet og løssluppen seksualmoral; Den svenske synden som noen kalte det. Starten kan sies å være Arne Mattssons Sommerdansen i 1951, Sommeren med Monika i 1953 av Ingmar Bergman og senere Vilgot Sjömans filmer som 491 i 1964 eller de beryktede Jag är nyfiken – gul og Jag är nyfiken – blå i 1967 og 1968. Slike filmer ble ofte populære nettopp fordi myndighetene prøvde å forby dem. Jag är nyfiken-filmene skal ha vært de mest populære svenske filmene i utlandet noensinne.

Ellers fikk man en rekke mykpornografiske filmer i Sverige utover 1960-årene, som filmene til Joe Sarno; Jag – en oskuld eller Kvinnolek begge fra 1968.

Det totale kinobesøket toppet seg i 1956 med ca. 80 millioner besøkende. Denne rekorden har ikke siden blitt slått i svensk filmhistorie. Omtrent på samme tid kom fjernsynet, og filmbransjen gikk dårligere i Sverige som i resten av verden.

Av filmpolitiske løft fikk man i 1951 en statlig filmstøtte på 20 % av filmskatten (dvs. reduksjon av skatten) til filmer som ble godkjent. Opplysningsfilmer kunne få 100 % skattefritak fra 1952, noe eksempelvis Arne Sucksdorff nøt godt av på Det stora eventyret. Utover 1950-årene fikk man også en økt filmstøtte til svensk fargefilm, for at filmindustrien skulle klare å konkurrere mot det teknologiske fortrinnet til Hollywood. Sveriges første fargefilm hadde kommet allerede i 1946 med Klockorna i Gamla Sta'n, men for et lite land som Sverige var det av økonomiske og tekniske grunner vanskelig å få produsert mange slike filmer før utover 1950- og 1960-årene. I 1963 ble det Svenske Filminstitutt stiftet. Dette bestemmer hvilke filmer som får produksjonsstøtte og har siden starten arrangert Gullbagge-prisutdelingen.

Film fra 1970–1990

Svensk film i 1970-årene hadde den vanskelige jobben med å følge opp suksessen fra 1960-årene. Som et resultat ble det et varierende tiår med både opp- og nedturer, men også et tiår med nye interessante retninger og regissører. Suksessfulle filmskapere fra 1960-årene fulgte med videre. En av de nye regissørene var Jan Troell, internasjonalt kjent for Utvandrerne fra 1971 og Nybyggerne fra 1972. Han fulgte opp med Pionjärerna i 1974, og for sin Ingeniør Andrées luftferd fra 1982 ble han belønnet med en Oscar-nominasjon. Bo Widerberg markerte seg og som lovende filmskaper med Joe Hill fra 1971 og fulgte opp med Mannen fra Mallorca og Ormens väg på Hällberget i 1980-årene.

Ingmar Bergman fortsetter å være Sveriges største auteur også i 1970- og 1980-årene, og han produserer en rekke filmer i begynnelsen av 1970-årene, blant annet Beröringen, Viskninger och rop og Scener ur ett äktenskap. 1982 lager han Fanny og Alexander som blir hans siste store spillefilm.

I 1972 revideres filmreformen fra 1963, noe som gjør det mulig for Svenska Filminstitutet å produsere film selv. Året etter kjøper Dagens Nyheter opp Svensk Filmindustri av AB Hufvudstaden for 55 millioner kroner. Samme året starter FilmCentrum tidsskriftet Film og TV og åpner Folkets Bio i Stockholm.

Lasse Hallström debuterer i 1975 med filmen En kille och en tjej, men får internasjonal oppmerksomhet først i 1985 med Mitt liv som hund. I 1979 kommer Stefan Jarls andre film i Mods-trilogien, Et anständigt liv. Filmen følger karakterene Stoffe og Kenta 10 år etter at den første filmen hadde premiere. Jarl etablerer seg som en av Nordens viktigste dokumentarfilmskapere. I 1983 prøver Europa Film å kjøpe Svensk Filmindustri av Dagens Nyheter, men næringsfrihetsombudsmannen mener det da vil bli for bransjedominert. I stedet blir Svensk Filmindustri kjøpt av Bonnier.

I 1984 blir Fanny og Alexander tildelt Oscar som beste utenlandske film, men det er likevel komedien Sällskapsresan regissert av Lasse Åberg som blir en av 1980-årenes største suksesser. Filmen var en snill satire over den provinsielle svensken på chartertur og slo godt an hos kinopublikummet i Sverige såvel som i Norge.

Svensk film i 1990-årene

1990-årene i svensk film startet med Lasse Åbergs Den ufrivillige golferen i 1991, som var den nest siste i en serie på totalt 5 filmer om den udugelige Stig-Helmer Olsson. Åberg hadde selv den ene hovedrollen som «Stig Helmer», mens den andre hovedrollen ble besatt av nordmannen Jon Skolmen. Ved å sikre seg en norsk anerkjent komiker kunne filmen høste av norske publikummere.

Neste skudd på stammen ble Den gode viljen, regissert av danske Bille August. Filmen fikk prisen Palme d'Or (gullpalmen) på Cannes-festivalen samme år. Manuset er skrevet av Ingmar Bergman og kan sees som en semi-biografi fra hans side, da filmen handler om Bergmans foreldre.

Året etter kom nok en biografisk film, da adapsjonen av Roland Schütts Kådisbellan ble filmatisert av Åke Sandgren. Filmen mottok en Guldbagge for Beste Film i 1994.

Filminstitutet opphører som produksjonsselskap, og en all støtte til svensk film, går etter dansk modell, gjennom konsulenter. I 1995 starter Svensk Filmindustri produksjonsselskapet TV Spartacus i samarbeid med Peter E. Falk og Christian Wikander kjent fra Hotel Cæsar i Norge.

High Concept film og publikumsrekorder
Etter stillstand i 2 år, kom Kjell Sundvalls Jägarna ut. Denne filmen ble en publikumssuksess med hele 765 455 besøkende på kino, noe som på den tiden var rekord. Filmen kopierte Hollywood på flere områder, og filmens oppslutning kan forklares med filmens overtydelige «blockbuster estetikk». Denne estetikken forklares med at karakterer og intriger forenkles, slik at det heller fokuseres mer på visuelle aspekter som vold og sex. Narrativt består filmen mest av grunnleggende bestanddeler slik at filmen gir en mening. Finansieringen av filmen kopierte også Hollywoods «High concept» genere. Filmen bærer utstrakt grad av produktplassering, og både Motorola og Telia hadde på tiden filmen ble lansert, spesialutgaver av produktene sine slik at de passet til et «Jägarne tema». Filmen kan sies å være en svært utypisk svensk film på den tiden, også med tanke på at den spilte inn over det dobbelte av budsjettet sitt.

Et europeisk samarbeid mellom Danmark, Norge, Sverige og Tyskland ender i filmen Hamsun. Regissert av Jan Troell.

Med Jägarne friskt i minnet kom filmen Fucking Åmål i 1998 som omhandler to tenåringsjenter fra bygda Åmål i Sverige som utvikler et lesbisk forhold. Til tross for diverse kommunepolitikere sin iherdige kamp for å sverte filmen, men den tanken at bygda Åmål ble fremstilt «feil», spilte filmen for fulle saler i både Sverige og resten av Europa, og kunne smykke seg med å trekke 867 576 publikummere bare i Sverige, mens i resten av Europa ble antall besøkende notert til over 2,1 millioner.

Dramatiska institutet

Populært kalt DI, er den del av Sveriges kunstfaglige høgskole for film, radio, TV og teater, og som innen film utdanner profesjonelle filmarbeidere innen retningene manus, regi, foto, lyd, klipp, dokumentar og produksjon. Utdanningen er 3-årig, og har likhetstrekk ved den norske filmskolen. Skolen tar imot studenter fra hele norden, og av norske filmskapere kan bl.a Leidulv Risan og Rolf Aamot nevnes. Skolen tilbyr også utdanning i flere kunstarter innenfor scene og media, og kan med dette tilby en unik mulighet for samarbeid mellom de ulike linjene.

Kjente regissører

• Victor Sjöström
• Mauritz Stiller
• Georg af Klercker
• John W. Brunius
• Bengt Berg
• Alf Sjöberg
• Hasse Ekman
• Arne Mattsson
• Arne Sucksdorff
• Ingmar Bergman
• Vilgot Sjöman
• Jan Troell
• Bo Widerberg
• Jan Halldoff
• Stefan Jarl
• Kjell Sundvall
• Lukas Moodysson
• Josef Fares
• Roy Andersson

Litteratur

• Francesco, Bono, Koskinen, Maaret: Film in Sweden. Stockholm. Svenska Institutet. 1996
• Furhammar, Leif: Filmen i Sverige. Stockholm: Dialogos, 2003
• Hedling, Erik: Blågult flimmer, Svenska Filmanalyser. Lund:Studentlitteratur. 1998.

Eksterne lenker

• Svenske film instituttet
• Svensk Filmindustri Arkivert 20. desember 2017 hos Wayback Machine.
• Kortfattet filmhistorie
• Dramatiska institutet