Suita-opptøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Suita-opptøyene, som beskrevet i et tidsskrift

Suita-opptøyene (på japansk 吹田事件) fant sted den 24. og 25. juni 1952 i den japanske byen Suita, Osaka prefektur.

Bakgrunn og hendelser[rediger | rediger kilde]

Koreakrigen begynte den 25. juni 1950. I begynnelsen hadde den nordkoreanske siden, hjulpet av Sovjetarméen, overmakten, men den sørkoreanske siden, støttet av FN-hæren (som besto i vesentlighet av amerikanske og britiske styrker) snudde situasjonen med Slaget om Incheon. Nordkoreanerne ble trengt tilbake til Yalu-eleven, men da Chinas frivillige armé blandet seg inn i krigen, ble sørkoreanerne trengt tilbake til 38. breddegraden, den militære delelinjen i dag.

Den gangen var Japan okkupert av tropper fra bl. a. USA og Storbritannia, og landet ble brukt av dem til å føre krig i Korea. For eksempel, ble amerikanske soldater trent på amerikanske militærbaser i Japan og japanske flyplasser ble brukt til transport av materiell og personell til Korea. Japans statsminister Shigeru Yoshida sa at det var en selvfølge at Japan hjalp FN-styrkene.  

Stedet der Suita-opptøyene fant sted var i nærheten av Osaka Universitetets (en) Toyonaka campus, der amerikanske styrker brukte Toneyama-militærbasen. Fra Suita rangerstasjon (ja) gikk det ut mange tog med militærutstyr som ble brukt i Koreakrigen.

Nordkoreanerne i Japan støttet de nordkoreanske styrkene i krigen, og organiserte demonstrasjoner for fred og mot USA.

Kort beskrivelse av opptøyene[rediger | rediger kilde]

Demonstrantene flommer Suita rangerstasjonen 
Japansk politimann truffet av brannbombe

Om kvelden den 24. juni 1952 organiserte studentunionen ved Osaka Universitet en aksjon som de kalte for «Knus Itami militærbasen- en kveld mot krig og for uavhengighet». Sirka 1000 studenter, arbeidere, landbruksarbeidere osv. deltok. 

De krevde en øyeblikkelig stans i krigshandlingene i Korea, tilbaketrekking av de amerikanske styrkene i Japan, ingen videreinnføring av verneplikten, motstand mot loven mot subversive aktiviteter, stopp i forsendelsene av materiell til Koreakrigen fra Suita rangerstasjon (ja) osv. Etter appellene bestemte man seg for å dra til Suita rangerstasjon. Demonstrantene delte seg i to: en gruppe skulle gå til fots, mens en annen gruppe la beslag på et passasjertog med fire vogn fra Ishibashi-stasjonen som de skulle kjøre mot Suita rangerstasjon.[1] 

Da demonstrantene som gikk til fots gikk forbi Ryoichi Sasakawas (en) hus, kastet de stein mot det og ropte «Ned med fascistene!» Senere dro de til huset til Shintaro Nakano, lederen for Togarbeidernes fagforening, Suita avdeling, der de drev hærverk.

De to gruppene møtte hverandre igjen den 25. juni sirka kl. 5 om morgenen i det som den gang het landsbyen Yamada (ja) (del av byen Suita i dag), og gikk mot Susanoo no mikoto-templet.

Foran templet hadde politistyrker opprettet en avsperring, men fordi demonstrantene nektet å stoppe eller ha samtaler med politiet, konkluderte politiet med at dette var en voldelig demonstrasjon som falt under oppvigleråparagrafen og gikk inn for å slå den ned med makt. Senere, under rettssaken, kom det frem at demonstrantene ikke hadde vært voldelige, og alle de tiltalte ble frikjent.

Omtrent kl. 6, ankom demonstrantene Suita rangerstasjon, der de ropte slagord. Derfra dro de til Suita-stasjonen.

Politiets aksjon mot demonstrantene ble senere beskrevet som «noe som liknet på en harejak»t[2], mens aktoratet beskrev, under rettssaken, demonstrantene som «opprørere». En av de som ble skadet i tumultene var den amerikanske brigadegeneralen Carter E. Clarke, som ble brent med svovelsyre.[3][4][5] Et politikjøretøy ble også angrepet med stener og syreflasker av noen demonstranter, og 30 politimenn ble skadet.[6][7]

Demonstrantene gikk deretter inn på Suita-stasjonen (en), der demonstrasjonen løste seg opp.[8] De fleste demonstrantene tok et tog mot Osaka-stasjon (en). Der ventet sirka 30 politimenn, som demonstrantene slåss med. I tumultene ble noen demonstranter og vanlige passasjerer skadet. Mer enn 200 demonstranter ble arrestert i forbindelse med denne demonstrasjonen, og 111 ble anklaget etter oppviglerparagrafen (én av dem døde under rettssaken, én ble utvist til Sør-Korea, så til slutt var det 109).

4 demonstranter ble alvorlig skadet da de ble skutt av politiet. En av demonstrantene som ble skutt inne i et tog tok byen Suita til retten og søkte om erstatning. Retten godkjente at politiets håndtering av situasjonen var embetsmisbruk,[9] og politiet godtok også at det var dem som skjøt,[10] men på grunn av mangel på bevis og uavhengige vitner ble erstatningskravet avslått. Politimennene som skjøt de fire demonstrantene ble ikke anklaget.

Rettssaken[rediger | rediger kilde]

Forsvarsdvokatgruppen ble ledet av Haruo Yamamoto, som senere ble borgermester av Suita. To advokater som til samme tid også var parlamentsmedlemmer var også en del av gruppen, og de tok opp i parlamentet den brutale måten demonstrasjonen ble slått ned på.

Måten denne rettssaken ble ført på kom til å bli kjent på som «populistisk rettssaksføring», og ble senere brukt av Den japanske foreningen for rettshjelp (ja) i andre rettssaker som gjaldt offentlig ro og orden. 

Koreakrigen gikk inn i våpenhvile den 27. juli 1953. Under rettssaken den 29. juli, ba de anklagede hoveddommeren om å holde et minutts stille bønn til minne om de koreanske krigsofrene. Til dette sa hoveddommeren at en domstol er et nøytralt sted, som hverken forbyr dem å gjøre det eller oppfordrer til det.[11] Aktoratet påklaget denne kommentaren og prøvde gjennom konservative parlamentsmedlemmer å få hoveddommeren anklaget for tjenesteforsømmelse. Dette kom til å bli kjent som «Suita stille bønn-saken». Resultatet ble at dommeren ikke ble anklaget.

Ved den første rettsavgjørelsen den 22. juni 1963 ble det bestemt at demonstrasjonen ikke var oppvigleri. Ved den andre rettsavgjørelsen den 25. juli 1968 ble noen av demonstrantene anklaget for å han hindret politiet i å utføre sin plikt, men ingen av dem ble dømt for oppvigleri.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «JAPANESE POLICE CLASH WITH REDS - Barrier Miner (Broken Hill, NSW : 1888 - 1954) - 26 Jun 1952». Trove. Besøkt 10. juni 2016. 
  2. ^ 吹田事件文集刊行委員会『「吹田事件」と裁判闘争』（1999年）
  3. ^ «Hecklers Break Up Japanese Trial - Australian Associated Press - The Mercury (Hobart, Tas. : 1860 - 1954) - 13 Sep 1952». Trove. Besøkt 10. juni 2016. 
  4. ^ «JAP POLICE FIGHT RED RIOTS IN 2 CITIES; 116 HURT (June 26, 1952)». Besøkt 10. juni 2016. 
  5. ^ «RETIRED BRIG. GEN. CARTER CLARKE, 90, DIES». Washington Post. Besøkt 10. juni 2016. 
  6. ^ 脇田憲一『朝鮮戦争と吹田・枚方事件』（明石書店 2004年）
  7. ^ «Attack On U.S. Base By Rioting Reds - OSAKA, June 25. - The Advertiser (Adelaide, SA : 1931 - 1954) - 26 Jun 1952». Trove. Besøkt 10. juni 2016. 
  8. ^ 吹田事件被告団『十年裁判』（1962年）
  9. ^ 吹田事件文集刊行委員会『「吹田事件」と裁判闘争』（1999年）
  10. ^ 横幕胤行、富久公、船越信勝『吹田・枚方事件について』（1954年）
  11. ^ 石川元也『吹田事件と大衆的裁判闘争』（自由法曹団大阪支部 1979年）

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 大阪府警察史編集委員会編『大阪府警察史 第3巻』 （1973）
  • 李瑜煥『日本の中の三十八度線―民団・朝総連の歴史と現実―』（1980）
  • 西村秀樹『大阪で闘った朝鮮戦争 吹田・枚方事件の青春群像』（岩波書店 2004）
  • 金時鐘『吹田事件・わが青春のとき』「わが生と詩」pp119-141(岩波書店 2004) ISBN 4000026496

Se også[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Suita-opptøyene&oldid=23795131»