Suhrawardī
| Shahāb ad-Dīn Yahya as-Suhrawardī | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1155 Suhraward (Persia, i dag Iran) | ||
| Død | 1191 Aleppo (i dag Syria) | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, mystiker, forfatter | ||
| Nasjonalitet | Persisk | ||
Shahāb ad-Dīn Yahya ibn Habash as-Suhrawardī (født ca. 1155, død 1191) – ofte kalt Suhrawardī og æret som Shaykh al-Ishrāq («Mesteren for Illuminasjon») – var en persisk filosof og mystiker. Han grunnla den filosofiske retningen kjent som illuminasjonsfilosofien (Ḥikmat al-ʿIshrāq), som forener elementer fra nyplatonisme og gammeliransk lysmystikk med islamsk tenkning. Suhrawardī utviklet en metafysikk der lys er det grunnleggende prinsippet i tilværelsen, og han hevdet at ekte visdom oppnås gjennom intuitiv opplysning snarere enn bare gjennom fornuftsargumenter. Han ble henrettet for kjetteri i Aleppo i 1191 og er derfor også kjent som Shaikh al-Maqtūl («Den myrdede mesteren»)[1]. Suhrawardīs ideer fikk stor betydning i senere iransk filosofi, og han er blitt omtalt som en gjenoppliver av det førislamske persiske visdomstradisjoner[2].
Liv
[rediger | rediger kilde]Suhrawardī ble født i landsbyen Suhraward i det nordvestlige Persia (dagens Iran) rundt 1154–55. Han studerte filosofi og islamsk teologi i byene Maragha og Isfahan, under lærere som Majd al-Dīn al-Jīlī (som også hadde undervist teologen Fakhr al-Dīn al-Rāzī). Suhrawardī utmerket seg tidlig med intellektuell skarpsindighet og la ut på reiser gjennom det islamske Midtøsten for å utvide sin kunnskap. Rundt 1183 kom han til Aleppo i Syria, hvor han fikk beskyttelse av prins al-Malik al-Zahir, sønn av Saladin. Ved det ayyubidiske hoffet i Aleppo imponerte Suhrawardī med sin lærdom og mystiske innsikt. Samtidig vakte hans uortodokse ideer skepsis blant konservative religiøse lærde. Suhrawardī brukte for eksempel før-islamske persiske symboler og snakket åpent om esoterisk filosofi, noe som førte til anklager om kjetteri[3]. Under press fra ortodokse jurister og med Saladin’s samtykke ble Suhrawardī til slutt fengslet og henrettet i Aleppo, trolig i året 1191[4]. Etter sin død fikk han tilnavnet Shaykh al-Maqtūl («den drepte sheikh»), og hans tragiske skjebne bidro til legendedannelsen om ham som en martyr for filosofiens og lysets sak.
Filosofi
[rediger | rediger kilde]Suhrawardīs filosofi, som han selv omtalte som Illuminasjonens visdom (Ḥikmat al-Ishrāq), representerer en syntese av eldre filosofiske tradisjoner og nytenkning innen islamsk metafysikk. I motsetning til den strengt aristotelisk-orienterte peripatetiske skolen til Avicenna (Ibn Sīnā), legger illuminasjonsfilosofien vekt på at virkeligheten best forstås gjennom en indre opplysningserfaring. Suhrawardī kombinerte rasjonell diskurs med intuitiv, åndelig innsikt – han mente at filosofen må oppnå indre lys og direkte visjon for å gripe sannheten, ikke bare konstruere syllogismer[5].
Forholdet til nyplatonismen
[rediger | rediger kilde]Suhrawardī stod i gjeld til Platon og den nyplatonske tradisjonen (spesielt Plotin og Proklos), men han utviklet disse ideene i en original retning. I likhet med nyplatonikerne beskrev han virkeligheten som et hierarki av væren der alt emanerer fra det høyeste guddommelige prinsipp. Suhrawardīs grunnmetafor er lys: Gud betegnes som «Lysets lys» (Nūr al-Anwār), den absolutte, selvlysende Enhet som alt annet strømmer ut fra[6]. Fra Gud som det ene lyset utgår en kjede av lysmanifestasjoner: Først rene, immaterielle lysvesener (intelligenser eller engler), deretter gradvis svakere lys som til sist munner ut i det materielle verdens mørke. Denne kosmologiske modellen ligner Plotins emanasjonsteori, men Suhrawardī avvek fra klassisk nyplatonisme ved å innføre et mye rikere mangfold av lysvesener enn de tradisjonelle ti intelligensene i Avicennas kosmologi[7]. Han henviste ofte til autoriteten til «de gamle vismenn» – Platon, Pythagoras og Hermes Trismegistos – som bærere av en felles visdomstradisjon basert på lys og intuitiv innsikt. Suhrawardī så seg selv som en som videreførte denne tradisjonen i en islamsk kontekst. Samtidig kritiserte han aspekter ved Aristoteles’ tenkning som nyplatonikerne hadde overtatt; for eksempel avviste han Avicennas forklaring av fysisk kausalitet og materie-form-læren (hylomorfismen) til fordel for en mer lysbasert ontologi[8].
Lysmetafysikk og kosmologi
[rediger | rediger kilde]Kjernen i Suhrawardīs ontologi er en lysmetafysikk. All eksistens graderes etter intensiteten av lys: Vesenene i universet kan forstås som lys i forskjellige styrker, fra det uendelig strålende guddomslyset til de svakeste glimt av lys i materiens skygger. Alt som eksisterer, defineres ved sin nærhet til eller avstand fra Lysets kilde. I Suhrawardīs kosmologi fremstilles de immaterielle intelligensene som arketypiske lysvesener (arabisk: malāʾikat al-anwār, «lysenes engler»). Disse lysvesenene tilsvarer i stor grad Platons idéer, men Suhrawardī gir dem en kosmologisk og angelologisk funksjon: De er mellomvesener som formidler det guddommelige lyset nedover i skaperverket. Hvert nivå av virkeligheten har sine regjerende lys; han beskriver et hierarki av herredømmende lys der de øverste er universelle erkeengler og de nederste er lysformene for naturens arter[9]. Det øverste lyset etter Gud identifiserte Suhrawardī med konseptet Bahman (på avestisk Vohu Manah, «Den gode tanke») fra zoroastrisme – altså den første emanerte erkeengelen av lys[10]. Ved å benytte zoroastriske terminologier og mytologiske figurer (for eksempel lysengelen Hvare Khshaeta, solengelen), integrerte Suhrawardī gammeliranske lysmotiver inn i sin islamske filosofi. Mørke (zulmā) i hans system er ikke en selvstendig eksistens, men defineres som fravær eller svekkelse av lys. Den materielle verden er således «mørk» i den forstand at den utgjør de laveste grader av lysstyrke. Kosmos er ordnet som en lysstige fra mørkets bunn opp til det høyeste Lyset, og all væren er avhengig av Lysets kontinuerlige utstråling.
Erkjennelse: rasjonell viten og intuitiv opplysning
[rediger | rediger kilde]I Suhrawardīs kunnskapssyn forenes rasjonalitet og intuisjon. Han betraktet logikk og filosofisk diskurs som nyttige verktøy, men utilstrekkelige alene for å nå frem til sannheten. Selve kjernen i kunnskapen er for ham en direkte, indre opplysning kalt "kunnskap ved nærvær" (arab. ʿilm al-ḥuḍūrī). Med dette mente han at menneskets sjel kan oppfatte visse sannheter umiddelbart når den er opplyst av det intellektuelle lyset, uten mellomledd av sansene eller abstrakt tenkning[11]. Han utviklet en teori om at sann erkjennelse oppstår ved at objektet for kunnskap på et vis er "til stede" for erkjennelsens lys i sjelen – en form for umiddelbar innsikt tilsvarende intuisjon eller åndelig oppvåkning. Dette står i kontrast til peripatetisk (aristotelisk) erkjennelsesteori, som la vekt på gradvis abstraksjon fra sanseinntrykk. Suhrawardī kritiserte Avicennas definisjoner og syllogistiske bevisførsel som for indirekte; i stedet fremhevet han at filosofen gjennom åndelig disiplin kan bringe sin forstand til et nivå av opplysning der sannheten "viser seg" uten bevisføring[12]. For å formidle disse dype innsiktene kombinerte Suhrawardī filosofisk argumentasjon med symbolikk og fortelling. Han forfattet flere filosofiske allegorier på persisk – korte fortellinger fulle av symbolske bilder – for å antyde esoteriske sannheter som vanskelig lar seg uttrykke direkte. Blant de mest kjente er Aqsā al-Maqāsid (ofte kalt «Fuglens tale»), ʤikayat al-Ɖurba al-Ɖarbiya («Fortellingen om den vestlige landflyktighet») og Aql-i Surkh («Den røde intelligens»)[13]. I disse skriftstykkene benytter Suhrawardī poetiske metaforer – som lys og mørke, flammer, engler, og eventyrlige landskap – for å skildre sjelens reise mot erkjennelsens lys. Slike allegorier (som han kalte ḥikāyāt ishrāqīyya, "illuminasjonsfortellinger") fungerer som en slags filosofisk mystikk: De engasjerer leserens intuitive forståelse og indre erfaring snarere enn bare intellektet. Gjennom symbolfortellingene kunne Suhrawardī formidle flere lag av mening – et ytre narrativ og et indre, spirituelt budskap – i tråd med en esoterisk fortolkningstradisjon. Hans bruk av denne sjangeren står i slektskap med Avicennas mystiske "visjonsfortellinger" og peker frem mot senere sufiske verker.
Forholdet til Avicennas peripatetiske skole
[rediger | rediger kilde]Suhrawardī var opprinnelig skolert innen Avicennas aristoteliske (peripatetiske) filosofi og beundret dennes intellektuelle system. Likevel tok Suhrawardī et oppgjør med flere av Avicennas sentrale premisser og regnes for å ha levert en "platonsk kritikk" av Avicennismen[14]. På logikkens område reduserte Suhrawardī antallet syllogistiske figurer og avviste Avicennas definisjonsteori, idet han mente at essensene ikke fullt ut kan fattes ved diskursive definisjoner. I metafysikken utfordret han Avicennas doktrine om at eksistens er noe som "legges til" essensene; Suhrawardī hevdet i stedet at lyset (og graden av lys) er det primære, og at det vi kaller "væren" egentlig er manifestasjoner av lys i varierende intensitet. Han avviste også Avicennas lære om ti distinkte intelligenssubstanser knyttet til himmelsfærene – i Suhrawardīs modell er det ingen skarp grense ved ti, men et kontinuerlig lysnettverk av utallige intelligenser. Suhrawardīs kritikk strakte seg til Avicennas psykologi og eskatologi: han utdypet konseptet om en egen forestillingsverden (ʿālam al-mithāl), en mellomting mellom sansenes verden og intellektenes verden, hvor sjelen etter døden opplever visjoner og hvor åpenbaringsbilder tar form[15]. Selv om Suhrawardī bygget videre på mye av Avicennas tankegods, omskapte han det i lys av sin illuminasjonsteori. Kontrasten mellom dem ble i senere islamsk filosofi formulert som et skille mellom to skoler: den peripatetiske (mashshāʾī) og den illuminasjonistiske (ishrāqī). Suhrawardī blir således stående som en brobygger – og en reformator – mellom Avicennas rasjonalisme og en mer intuitiv, lysorientert filosofi.
Viktige verker
[rediger | rediger kilde]Suhrawardī etterlot seg en rekke verker, skrevet både på arabisk og persisk. Blant de mest betydningsfulle er: Ḥikmat al-Ishrāq, arabisk hovedverk ofte oversatt som «Illuminasjonens visdom» (eller «Visdommens bok om Illuminasjon»). Dette er Suhrawardīs magnum opus, fullført i 1186, hvor han systematisk fremstiller sin lysfilosofi og polemiserer mot tidligere filosofi. Talwīḥāt, kjent som «Hintene» eller «Tegnens bok». En av Suhrawardīs tidlige avhandlinger på arabisk som drøfter logikk og metafysikk i en relativt peripatetisk stil. Al-Mashāriʿ wa’l-Muṭāraḥāt, ofte kalt «Samtaler og diskusjoner». Et lengre filosofisk verk på arabisk som inkluderer dialoger om teologi, filosofi og mystikk, hvor Suhrawardī gradvis introduserer illuminasjonsidéer. Hayākil al-Nūr, persisk verk hvis tittel betyr «Lysets templer». En mellomlang avhandling som oppsummerer illuminasjonsfilosofiens hovedprinsipper i en litterær form. Partaw-nāma, «Lysets bok» eller «Traktat om utstråling». En kort persisk traktat som populært fremstiller Suhrawardīs lære om lys og mørke i en tilgjengelig form for lekfolk. I tillegg skrev Suhrawardī flere korte hikayat (symbolske fortellinger) på persisk, slik som Aql-i Surkh («Den røde intellekt») og Safir-i Simurgh («Simurghs fløytetone»), som alle bærer preg av mystisk allegori.
Etterliv og innflytelse
[rediger | rediger kilde]Suhrawardīs illuminasjonsfilosofi fikk stor gjennomslagskraft i den persisk-muslimske intellektuelle tradisjonen etter hans død. I århundrene som fulgte ble hans verker studert og kommentert av en rekke filosofer. Allerede på 1200-tallet skrev Shams al-Dīn al-Shahrazūrī og Qutb al-Din al-Shirazi kommentarer til Ḥikmat al-Ishrāq, noe som bidro til at ishrāqī-skolen etablerte seg som en egen filosofisk strømning ved siden av Avicennismen. Under Safavid-tiden i Iran (1500–1600-tallet) fikk Suhrawardī en renessanse; særlig den store filosofen Mulla Sadra (Ṣadr al-Dīn al-Shirāzī, d. 1640) trakk veksler på Suhrawardīs ideer. Mulla Sadra integrerte illuminasjonsfilosofien i sin syntese kjent som den transendente teosofi, der han forente Suhrawardīs lysontologi med Avicennas begrep om værens virkelighet og sufienes åndelige perspektiver. Mulla Sadra omtalte Suhrawardī ærbødig som "gjenopplivreren av det persiske visdomsarven"[16]. Gjennom Mulla Sadra og hans etterkommere fortsatte Suhrawardīs innflytelse å gjøre seg gjeldende i iransk filosofi helt inn i moderne tid. På 1900-tallet ble Suhrawardī gjenoppdaget av vestlige forskere, først og fremst takket være den franske islamforskeren Henry Corbin (1903–1978). Corbin redigerte og oversatte flere av Suhrawardīs manuskripter og tolket ham som en iransk teosof som forente zoroastrisk lyslære med islams esoterisme[17]. Corbins innflytelsesrike tolkning inspirerte videre studier, og forskere som Hossein Ziai (1944–2011) har analysert Suhrawardīs filosofiske system i detalj og fremhevet hans originalitet som tenker. I dag regnes Shaykh al-Ishrāq som en av middelalderens mest nyskapende islamske filosofer. Hans idé om lyset som metafysisk grunnprinsipp, og kombinasjonen av åndelig erfaring med filosofisk refleksjon, fortsetter å fascinere og påvirke moderne tenkere innen både filosofi og religionsvitenskap.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Illuminasjonsfilosofi – Suhrawardīs filosofiske skole
- Islamisk filosofi – oversikt over filosofi i den muslimske verden
- Zoroastrisme – gammeliransk religion med lys- og mørke-dualitet
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ John Walbridge: "Suhrawardi, al- (c.1154–1191)", i Encyclopedia of Islam and the Muslim World, red. R.C. Martin, Macmillan/Gale, 2004. Beskriver henrettelsen i Aleppo i 1191 på ordre fra Saladin.
- ^ Henry Corbin, Spiritual Body and Celestial Earth, Princeton, 1977, s. 54. Corbin fremhever Suhrawardīs prosjekt som en "renessanse for antikk iransk visdom".
- ^ Roxanne Marcotte, "Suhrawardi" i Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2019 (oppdatert 2023): Påpeker at Suhrawardīs bruk av før-islamske persiske navn og symboler i sine verk bidro til mistanker om kjetterske holdninger.
- ^ John Walbridge (2004), Encyclopedia of Islam and the Muslim World: Forklarer at Suhrawardī ble dømt til døden av Saladin, antagelig i 1191, delvis på grunn av frykt for hans filosofis politiske implikasjoner.
- ^ Mehdi Aminrazavi, Suhrawardi and the School of Illumination, Curzon Press 1996, s. xii–xiii. Aminrazavi fremhever at Suhrawardī forsøker å forene "rasjonell diskurs og indre renselse", og baserer kunnskap på umiddelbar åpenbaring (kunnskap ved nærvær).
- ^ Suhrawardī, Ḥikmat al-Ishrāq (Illuminasjonens visdom), del 1. Her defineres det høyeste vesen som Nūr al-Anwār, lysets kilde som gjennomstråler hele eksistensen.
- ^ Hossein Ziai, "The Book of Radiance" (Kitāb al-ishrāq), Mazda Publishers 1998, s. 84–85. Ziai bemerker at Suhrawardīs kosmologi utvider de klassiske ti intellektene til et langt større antall "dominerende lys" (anwār qāhira), noe som reflekterer en pythagoreisk-nyplatonsk påvirkning.
- ^ Roxanne Marcotte (SEP, 2019), avsnitt om Suhrawardīs fysikk og metafysikk: Suhrawardī forkastet Avicennas hylomorfisme og introduserte lys som den primære eksistenskategorien, noe som omdefinerte substans og aksidens i lys av lysgrad.
- ^ Henry Corbin, The Man of Light in Iranian Sufism, Omega Publications 1994, s. 120–122. Corbin forklarer at Suhrawardīs englehierarki gir hver artsform i den materielle verden en himmelsk lysstyrer (rabb al-nawʿ), noe som knytter Platons formsjema til en aktiv englelære.
- ^ Henry Corbin, En Islam iranien, vol. II (Paris, 1971), s. 111–113. Corbin påviser at Suhrawardī bruker zoroastriske navn som Vohu Manah for de høyeste intellektuelle lysvesener, noe som vitner om påvirkning fra iransk lysreligion.
- ^ Suhrawardī, al-Mashāriʿ wa’l-Muṭāraḥāt (Filosofiske samtaler), overs. til engelsk i Hossein Ziai, Knowledge and Illumination, 1990, s. 34–36. Her beskrives prinsippet om at sjelen har iboende evne til å "skue" sannheter i lys av Gud, snarere enn å resonere seg frem til dem.
- ^ Hossein Ziai, Suhrawardi’s Epistemology, i Mulla Sadra and Transcendent Philosophy (ed. Muhsin Mahdi), 2003, s. 55–57. Ziai argumenterer for at Suhrawardīs kritikk av peripatetisk definisjonslære er koblet til hans epistemologi der ʿilm al-ḥuḍūrī erstatter diskursiv viten som høyeste form for kunnskap.
- ^ Mehdi Aminrazavi, The Wine of Wisdom: The Life, Poetry and Philosophy of Omar Khayyam, Oneworld 2005, s. 250. Aminrazavi nevner Suhrawardīs persiske allegorier som eksempler på hvordan han brukte litterære midler for å uttrykke filosofiske og mystiske innsikter.
- ^ John Walbridge, The Leaven of the Ancients: Suhrawardi and the Heritage of the Greeks, SUNY Press 2000, s. 132–135. Walbridge beskriver Suhrawardīs prosjekt som en platonsk korreksjon av Avicennas peripatetiske filosofi, med kritikk på punkter innen logikk, epistemologi og metafysikk.
- ^ Henry Corbin, Avicenna and the Visionary Recital, Pantheon Books 1960, s. 53–55. Corbin viser hvordan Suhrawardī viderefører Avicennas idé om et imaginalt mellomplan (mithāl) og gir det en nøkkelrolle i sin eskatologi og erkjennelseslære.
- ^ Seyyed Hossein Nasr, Three Muslim Sages, Harvard University Press, 1964, s. 60. Nasr nevner at Mulla Sadra refererte til Suhrawardī som "al-muḥyī li-āthār ḥukamāʾ al-Fāris" (den som gjenoppvekker de persiske vismennenes arv).
- ^ Henry Corbin, The Philosophy of Illumination (introduksjon), red. og overs. John Walbridge & Hossein Ziai, Brigham Young Univ. Press 1999. Corbin fremhever Suhrawardī som en sentral figur i det han kaller "irfanske" (gnostiske) tradisjoner i Iran.