Styving

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gammel styving.

Styving, også kalt stuving eller stuing, er et norsk jordbruksuttrykk, både verb og substantiv, og stammer fra småbruk på Vestlandet hvor vinterfôret til sau og geit ble supplert med grener av løvtre. De vanligste tresortene var ask, lind, alm, rogn og bjørk, avhengig av hva som vokste på gården. Et bearbeidet tre ble kalt en styving eller et styvingstre. Kutting av grener med bladene på var vanligvis kalt lauving. Slike grener ble behandlet som høy.[1]

Styving må ikke forveksles med beskjæring som utføres av andre hensyn, som utseende, størrelse eller for å sikre rikere og enklere høsting av frukt og bær.

Styvet eller kyllet ask. I dag er slike trær en viktig del av kulturlandskapet. Trærne har ulike dialektiske navn i landsdelene.

Treet ble kuttet ned til lagelig arbeidshøyde, men gjerne så høyt at dyrene ikke nådde de nye skuddene. Avkorting av tykke grener hørte med til styvingen. Istedenfor å gro en høy, bred stamme og tykke grener, vokste det ut mange smågrener under skåret. Bunnstammen ble da tykkere. Den stutte, runde formen gjorde trærne svært stormsterke. Grenene fra de nye skuddene ble tynne og dekket av løv, og godt egnet for høsting, vanligvis etter 5 til 6 år. Slik høsting kalles lauving og ble gjerne utført med lauvkniv.

Høstingen på vestlandsgårder var gjerne om våren mens saft og sevje var på topp, men før bladene var begynt å bli store. Grenene ble kuttet ned og enten liggende på stedet eller lagt fram til dyrene. Fôrtilskuddet er populært og verdifullt spesielt for drektige dyr. Greiner med fullvokste blader kunne også bli buntet sammen i lauvkjerv, tørket og lagret på låven. I tidligere tider kunne sanking av lauvkjerv være nødvendig for å ha nok fôr til dyrene vinterstid. Skikken var vært mer utbredt før, men er fortsatt i bruk spesielt for geit.

Styvinger kan få rare former og «personlighet» over årenes løp. Kunstnerisk anlagte bønder har nok av og til sett på utforming og uttrykk som en del av gjøremålet. Den mest kjente styvingen i norsk kunst finner vi i tresnittet Seljekall av vestlandsmaleren Nikolai Astrup. Styvinger er en viktig del av det tradisjonelle norske kulturlandskapet. Gamle, mosegrodde styvinger kan i skumringen innta trolske former.

De tradisjonelle høstingsskogene er i dag en truet skogstype, og stuving av trær er en aktivitet som siden 2004 kan få tilskudd på stats- eller fylkesnivå.[2]

Styving og lauving ble betraktet som noe fattige bønder gjorde. Dette kommer også til uttrykk i et skaldekvad av Øyvind Skaldespiller som ga et levende glimt fra hverdagsliv på Hålogaland i uårstiden (ca. 970) hvor det var sult, og mangel på korn rådde, og hvor man må fôre buskapen med bjørkeblader [3], slik finnene (= samene) gjorde:

Kvit er jorda av snøfok,
som finnar vi inne nærer
budskap, i fjøset bunden,
med bjørkebrum midt i ein sommar

I Nederland finnes uttrykket «knotten» om et arbeide som utføres på trær langs bekkeløp og kanaler, slik at trærne fremstår som styvinger. Dette utføres fortsatt som en del av vedlikehold av kulturlandskapet, med sikte på å stabilisere trærne mot å velte ned i kanalene dersom der blir sterk vind. I følge tradisjonen var slike grener også brukt som dyrefôr.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (1974)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ingvild Austad, Leif Hauge og Mons Kvamme (2007). «Bruk av lauv og lauvtrefôr i Norge» (pdf). Høgskulen i Sogn og Fjordane. Besøkt 18. februar 2016. 
  2. ^ «Forskrift om tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket». Lovdata. 
  3. ^ Er dette korrekt tolking av sagaens tekst? Var dette noe fattige bønder gjorde, eller noe man gjorde på grunn av uår? Bjørk hørte ikke til de foretrukne trær til styving.