Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond
| Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Type | Forening/lag/innretning | ||||
| Org.nummer | 963 456 425 | ||||
| Stiftet | 18. november 1961[1] | ||||
| Land | Norge | ||||
| Hovedkontor | Oslo | ||||
| Nettsted | https://saih.no/ | ||||
Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) er en norsk organisasjon som ble dannet 18. november 1961.[2] Organisasjonens motto er «Utdanning for frigjøring» og arbeider med utdanning som bistand. Sentralt i arbeidet er støtte til høyere utdanning, men også sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for LHBT, likestilling, urbefolkning, og HIV-positives rettigheter.
Virksomhet[rediger | rediger kilde]
SAIH var en av de første organisasjonene i Norge som engasjerte seg i kampen mot apartheid og offentlig kritiserte regimet i Sør-Afrika. Gjennom mange tiår støttet SAIH utdanningsprosjekter i Sør-Afrika, og har fortsatt arbeidet etter apartheids fall. Nå er fokuset på utdanning for sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for kvinners-, HIV positive- og LHTBI personers rettigheter.
Organisasjonen finansieres i stor grad av studenter og akademikere i Norge gjennom «tierordningen». Når studentene betaler semesteravgiften kan de velge å betale 10 til 40 kroner til SAIH. Det er opp til de lokale studentdemokratiene ved utdanningsinstitusjonene å avgjøre om og hvor mye studentene skal få muligheten til å bidra til SAIH gjennom semesteravgiften. Ansatte ved høyere utdanningsinstitusjoner som er medlem i SAIH kan starte en automatisk innbetalingsordning til organisasjonen gjennom lønnsslippen. I tillegg til en rekke utdanningsinstitusjoner er organisasjoner som Akademikerne, Unio, Fellesorganisasjonen, Forskerforbundet, Norsk Studentorganisasjon, Norsk Tjenestemannslag, Samfunnsviterne og Utdanningsforbundet medlem i SAIH. Organisasjonens arbeid er tredelt mellom bistand i sør og informasjonsarbeid og politisk påvirkning i Norge.
SAIH har prosjekter i syv land: Sør-Afrika, Zimbabwe, Zambia, Colombia, Nicaragua, Bolivia og Myanmar.
På årsmøtet i 2018 vedtok SAIH en resolusjon om «avkolonisering av høyere utdanning».[3] Dette valget av ideologisk ståsted har vakt kritikk.[4]
Ledere[rediger | rediger kilde]
- 1961–1965 Gøsta Lindeberg
- 1965–1966 Ole Rømer Sandberg
- 1966–1970 Gøsta Lindeberg
- 1970–1974 Bjørn Johannessen
- 1974–1977 Erik Berg
- 1977–1981 Marit Nybakk
- 1981–1983 Vidar Bjørnstad
- 1983–1986 Inger Kristin Tronstad
- 1986–1989 Heidi Stein
- 1989–1991 Odd Kjetil Johannesen
- 1991–1992 Vibeke Johnsen
- 1992–1994 Ellen M. Hansen
- 1994–1995 Yngvild Bergrav Hanssen
- 1995–1996 Vibeke Hermanrud
- 1996–1997 Stefan Midteide
- 1997–1998 Ronny Hansen
- 1998–1999 Tor Kjetil Edland
- 1999–2000 Ståle Berglund
- 2000–2001 Ellen Cathrine Kiøsterud
- 2002–2003 Signe Aanby (to perioder)
- 2004 Eirik Gulseth
- 2005–2006 Kathrine Sund-Henriksen (to perioder)
- 2007–2008 Jonas Holmqvist (to perioder)
- 2009 Sigrun Espe
- 2010 Runar Myrnes Balto
- 2011 Anette Remme
- 2012 Erik Schreiner Evans
- 2013 Anja Bakken Riise
- 2014–2015 Jørn Wichne Pedersen
- 2015–2016 Nicklas Poulsen Viki
- 2016–2017 Inga Marie Nymo Riseth
- 2017–2018 Beathe Øgård
- 2019-2021 Sunniva Folgen Høiskar
- 2021-2022 Hector Enoc Ulloa
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ w2.brreg.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nina Drolsum Kroglund (2001) Saih: utdanning for frigjøring, Solidaritet forlag. ISBN 8291916055
- ^ «Mener det blir feil å støtte SAIH gjennom semesteravgiften». www.khrono.no. 8. august 2022. Besøkt 14. august 2022.
- ^ «Om en hvit person hadde sagt det jeg sier nå, ville de blitt kalt rasist». www.aftenposten.no. 9. august 2022. Besøkt 14. august 2022.
