Struthette

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Struthette eller kragehette, men lang «svans» for menn, var et tidstypisk plagg i middelalderen. Bildet viser en rekonstruert middelalderdrakt på en polsk festival 2006.
Pieter Brueghel den eldres maleri «Misantropen» fra ca. 1568 viser en gammel mann iført gammeldags kappe og struthette.

Struthette,[1], også kalt chaperon[2] eller i fordansket form kaprun,[3] kravehette,[4] hetteslag og annet, er et historisk hodeplagg formet som en kort skulderkappe med hette. Hettespissen smalner i en «strut» bak, en trang tut eller et båndliknende vedheng som har gitt plagget navn. Kragehetter i forskjellige varianter var et vanlig klesplagg i europeisk middelalder, også i Norden. Mennene hadde gjerne lang hale på hetta, kvinnene kort.

På 1300-tallet ble det mote å legge de trange og varme hetteslagene som en lue oppå hodet. Denne bruken førte til turbanliknende hodeplagg med nedhengende draperier som ble båret av overklassen i gotikken på 1400-tallet.

Både tidlige kragehetter og de overdådige turbanene som uviklet seg seinere, ble kalt chaperon på fransk, eller kapruner i Norden.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Moderne tegning av det svenske moseliket Bockstensmannen med struthette.[5]På grunnlag av hetta er liket blitt datert til tidsperioden fra 1250 til 1520, mens karbon14-målinger antyder 1300-tallet.

Struthetter ble vanligvis sydd sammen av to likeformede halvdeler laget av vadmel.[6] De symmetriske delene kunne eventuelt være i hver sin farge, i såkalt mi-parti. Hettene var utstyrt med en nedhengende krage, et skulderslag eller en kort kapper med innfelte kiler. Halsen var trang og plagget måtte vanligvis dras over hodet, men kunne også ha åpning med knapper foran.

Struten var en båndformet forlengelse av spissen på hetta. Kvinnene bar hette med liten spiss, mens mennens kunne være mye lengre. Struten kunne slynges eller surres rundt halsen for å gjøre hodeplagget vindtett i kaldt vær. En kunne dessuten oppbevare mynter og personlige eiendeler trygt i hettespissen.

Det ble imidlertid flere steder, blant annet fra prester på Island, gitt pålegg om å begrense lengden og bredden på struten.[trenger referanse] I 1389 skal også den danske dronning Margrethe I ha latt Albrecht av Mecklenburg til spott og spe promenere med en strut som var «15 alen lang».[trenger referanse]

Norges eneste bevarte struthette er funnet under gulvet i Uvdal stavkirke og er fra slutten av 1200-tallet.[7][8] Det er ellers funnet slike hetter etter den norrøne bosetningen på Herjolfsnes på Sørvest-Grønland og i et myrfunn i Bocksten i Sørvest-Sverige.[5] En kortere middelalderhette ble også funnet på et myrlik i Skjoldehamn på Andøya i 1936.[9]

Kragehettene ble i middelalderen båret sammen med andre enkle og praktiske plagg som side kjortler, kortere tunikaer, kapper og lange hoser (buksebein eller strømpebukser).

Videreutvikling på 13- og 1400-tallet[rediger | rediger kilde]

Tysk struthette, også kalt gugel, med tungeformet kantdekor,
Byste i farget terracotta som viser den florentinske statsmannen Lorenzo de' Medici (1449–1492) med struthette båret moteriktig med ansiktsåpningen trukket ned over hodet, kappen langt til siden og svansen slynget om skuldrene.

Struten og hettene utviklet seg i nye hodeplagg da klesmoter i moderne forstand for alvor oppstod på 1300-tallet. Fra 1360 ble sendelbinde, et tysk ord som egentlig betyr «silkebånd», en betegnelse for dekorative stoffstrimler på mannens hodebekledning.

På 1400-tallet kunne hettetypen bæres sammenfoldet som ei lue oppe på hodet, med issen stukket inn i det som opprinnelig var ment som ansiktsåpningen, og struten viklet omkring som på en turban. Tøyremsen hang ned omkring ansiktet og kunne være utsyrt med fliker eller tunger. En tilsvarende utvikling med dekorative «flasker» langs kantene sees også i de fransk-burgundiske houppelandene i «fammegotikken». Dette var side, vide kjortler med slep og uttungede kanter som ble brukt av begge kjønn etter 1380.

Liknende plagg[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere kjente hettekapper og spisse kragehetter også før middelalderen, blant annet romernes cucullus.

Narreluene kan sees som en videreføring av middelalderens kragehetter med overdrevne struter.[trenger referanse] Spissene på narrehattene kan også ha roppstått som lange eselører, et velkjent symbol på dumskap.

Kvinner enkelte steder i Norge, blant annet i Sunnfjord, har båret liknende hodeplagg fram til fram til våre dager under betegnelsen køysekyse»).[10]

Kabuss (fra tysk Kapuze, «hette», og fransk capuce) var et hodeplagg for menn i form av en hetteliknende lue av skinn med øreklaffer.

Betegnelser og etymologi[rediger | rediger kilde]

Struthetter har eksistert i litt forskjellige varianter og under ulike navn.

Ordet struthette, sjeldnere også skrevet strutthette, skrives på dansk strudhætte[11] og svensk struthätta. Ordet strut er i slekt med verbet strutte og stritte som betyr «være fullstappet» og «stå stivt ut». Andre betegnelser for struthetter er hetta[trenger referanse] og kragehette,[4] og på dansk også kolhætte («trang munkehette»),[12][6] kapperøllike,[13] hætteslag[6] oghætslag.[14] Kaprun var den gamle, norske og danske betegnelsen både på en mannshette som var festet til en kappe eller kjortel, og på en kappe, et skulderslag eller en løs halskrave med hette.[15] [16][17][6][3]

Hetteslag blir kalt cullullus på latin.[6] Struthette har i norske oversettelser også blitt kalt snabelhette.[trenger referanse]

Hette- og hattevarianter med lang strut kalles chaperon på fransk og cappucio eller massocchio på italiensk. Både kaprun, chaperon og cappucio er i slekt med det latinske cappa som betyr «hette, kappe eller hodebekleedning». Kapusjong, av fransk capuchon, er et eldre navn på hetter og hetteliknende luer som er fastsydd til en kappe, kåpe eller jakke som på en moderne hettegenser. På tysk blir struthetter kalt Gugel.

latin blir selve struten, svansen, kalt cauda ('hale'),[6] på engelsk liripipe (fra et middelalderlatinsk ord av ukjent opprinnelse) og på tysk ofte Sendelbinde («silkebånd»).

Kapusinermunkene («hettemunker»), som tilhørte en streng tiggermunkorden som ble opprettet i 1525, bar en brun munkekutte med lang spiss hette, og fikk navn etter det middelalderlatinske caputium eller capuzzium, som nettopp betyr «hette», ord som på samme måte som kappe er i slekt med det latinske ordet caput, «hode» eller «topp».

I dag[rediger | rediger kilde]

Nisse, i form av en tysk kobold (underjordisk dverg), med kragehette på julekort fra ca. 1885.

I moderne populærkultur har struthetter nærmest blitt et symbol på middelaldermoten, og de bæres ofte av dystre treller og mystiske munker i filmer og tegneserier. Også mange laiv- og levende historie-deltakere som forsøker å gjenskape drakter og utstyr fra denne tida, er ikledt struthetter. Fordi hettene er lune i dårlig vær, bruker noen dem dessuten sammen med vanlige klær utenom arrangementene.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Chaperon, opprinnelig brukt om spisse hetter, seinere om overdådige hatter med draperte og nedhengende bånd
  • Kabuss, historisk betegnelse for hette med skuldeslag
  • Kyse, hetteformet lue
  • Narrehatt
  • Hette
  • Hettegenser
  • Basjlik, kaukasisk hetteformet lue med lange sidelapper

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]