Storhornfugl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Storhornfugl
Storhornfugl
Vitenskapelig(e)
navn
:
Buceros bicornis
L., 1758
Norsk(e) navn: storhornfugl
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Bucerotiformes
Familie: Hornfuglfamilien
Underfamilie: Neshornfugler
Slekt: Buceros
IUCNs rødliste:
nær truet
Habitat: trelevende, eviggrønn
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for storhornfugl

Storhornfugl (Buceros bicornis) er en monotypisk art i slekten Buceros, som teller fire arter (noen regner kun tre). Slekten inngår i underfamilien av neshornfugler (Bucerotinae), som er én av to underfamilier i hornfuglfamilien (Bucerotidae). Arten er utbredt i deler av India og Sørøst-Asia og listes som nær truetIUCNs rødliste. Den står også oppført på CITES liste I, som omfatter de mest truede artene i verden og handel stort sett er forbudt.

Storhornfugl er svært nært beslektet med neshornfugl (B. rhinoceros), som den også hybridiserer med, både vilt og i fangenskap.[1]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet på arten består av slektsnavnet Buceros og artsnavnet bicornis. Buceros betyr med horn som en okse og er videre forklart under beskrivelsen av slekten. Artsnavnet bestyr to-hornet og stammer fra latin. Det er sammensatt av forstavelsen bi (to - 2), via bis (dobbel eller to ganger), og endingen cornum eller corni (horn).[2]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Fugler fra det asiatiske fastlandet har blitt forsøkt skilt ut som en egen underart, under betegnelsen homrai og med basis i å være fysisk større, men variasjonen synes klinisk. Populasjonen i Sørvest-India har blitt beskrevet som en egen underart, under betegnelsen cavatus, men den lar seg vanskelig skille fra populasjonen i nord. Ingen av dem har derfor fått aksept og arten betraktes som monotypisk.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Kemp (2016).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[4] Ikke alle arter har blitt navngitt på norsk.

Treliste

Biologi[rediger | rediger kilde]

Storhornfugl måler omkring 95–105 cm. Hannen veier cirka 2 600–3 400 g og hunnen cirka 2 155–3 350 g.[1] Fjærdrakten er sort og hvit (pied), men deler av det hvite farges av blek gul-oransje av oljen i gumpkjertelen. Det enorme nebbet er blekgult og har prominent flat hjelm på overnebbet, som hos hannen ender i en dobbel spiss (to-hornet) i fronten. Hjelmen er mørkere farget enn resten av nebbet. Hodet har sort rand nærmest nebbet og er hvitt bakover og nedover halsen. Stjerten er hvit med et sort tverrbånd på midten. Hunnen har mindre prominent hjelm som ikke er to-hornet.[1]

Arten er utpreget trelevende og er stort sett bare utbredt i større områder med eviggrønn skog, i høyder opp mot 2 200 moh. Fuglene vil imidlertid fly over åpne områder mellom skogområder med eviggrønn skog.[1]

Storhornfugler jakter mat i trekronene og eter hovedsakelig frukt, og dietten kan bestå av opp mot 73 prosent fiken. Ellers eter de også større insekter og leddyr, samt et utvalg av mindre reptiler, fugler og små pattedyr. I noen tilfeller vil arten også hente mat fra bakken, helst nedfallsfrukt. De eter helst i par, men kan av og til utenfor hekketiden samle seg i grupper på opp mot 200 individer.[1]

Arten hekker i januarapril i hele utbredelsesområdet. Parene er monogame og territoriale. Redet legges til naturlige huler i store trær (typisk av sorten Dipterocarpus eller Syzygium), normalt cirka 8–35 m over bakken. Av og til kan også regnet legges til naturlige hulrom i kalksteinsklipper. Åpningen til hulen er som regel slisseformet, ot den tettes igjen av begge. Hunnen legger typisk to egg (1–4), som hun legger med et intervall på 4–5 dager. Inkubasjonstiden er cirka 38–40 dager, og kyllingene veier cirka 45–50 g da de klekkes. Hannen mater hunnen mens hun ruger og både henne og kyllingene fra dem klekkes. Hun bryter opp forseglingen av åpningen til hulen når den største kyllingen er omkring 14–59 dager gammel, og i god tid før noen av dem har blitt flygedyktige. Flygedyktige blir dem først etter cirka 72–96 dager. Hunnen forlater redet noen dager før kyllingene, etter å ha vært forseglet i hulen i omkring fire måneder.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Kemp, A.C. & Boesman, P. (2017). Great Hornbill (Buceros bicornis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  3. ^ Kemp, A.C. (2016). Hornbills (Bucerotidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-05-06
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]