Steve Biko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Steve Biko
Født Steve Bantu Biko
18. desember 1946
Sør-Afrika King William's Town
Død 12. september 1977 (30 år)
Sør-Afrika Pretoria.
Skader påført under politiavhør
Ektefelle Ntsiki Mashalaba
Yrke borgerrettighetsforkjemper

Stephen Bantu Biko (født 18. desember 1946, død 12. september 1977) var en kjent anti-apartheid aktivist og borgerrettighetsforkjemper i Sør-Afrika1960- og 1970-tallet. Han er kjent både for å ha startet en ny antiapartheid-kamp etter at forrige generasjons antiapartheidskjempere var arrestert eller på andre måter kneblet, og han er kjent for den brutale måten han ble drept på av sine undertrykkere.

Biko var av folkegruppen Xhosa.

Politisk liv[rediger | rediger kilde]

Biko var aktiv i antiapartheidspolitikken siden skoledagene, men det var gjennom studentpolitikken at han for alvor ble kjent. Dette skjedde i all hovedsak på grunn av hans aktiviteter ved University of Natal Medical School (Black Section) hvor han begynte i 1966. Til å begynne med var han aktiv i den liberale studentorganisasjonen NUSAS, National Union of South African Students, en nasjonal multirase-basert studentorganisasjon som var mot apartheid og alle raseskiller. Problemet hans i denne organisasjonen var at de svarte studentene likevel i praksis forble underlegne de hvite studentene. De var i minoritet i organisasjonen og hadde problemer med å komme på møter og lignende på grunn av en streng offentlig segregeringspolitikk, og viktigst av alt, følte de at deres problemer og kamp mot apartheid ikke var hovedfokus i organisasjonen. I 1968 grunnla derfor Biko SASO South African Student’s Organization og ble organisasjonens første president. Organisasjonen var utelukkende for svarte, indiske og fargede studenter. I sin forklaring til NUSAS på hvorfor han hadde startet en ny orgasisasjon, skrev Biko: «Vi vet alle alle raseblandede grupper i Sør-Afrika utgjør forhold hvor hvite er overlegne. Så som en innledning må hvite mennesker komme til forståelsen av at de bare er mennesker, ikke overlegne. Det samme gjelder svarte. De må også komme til forståelsen at de er mennesker, ikke underlegne.»[1] SASO ble senere Black Consciousness Movement (BCM) hvor Biko fortsatte sitt arbeid for at svarte og andre undertrykkede måtte frigjøres innenfra, gjennom å lære å bli selvbevisste. I 1973, da apartheid var på sitt verste, fikk Biko en såkalt «Banned»-dom, slik at han måtte holde seg i King Williams Town, en liten by langt unna all politikk, med forbud mot å snakke til flere enn to personer om gangen, og mot å holde taler eller skrive i media. For andre var det forbudt å sitere Biko, vise bilder av ham eller i det hele tatt å snakke om ham. Dette var slutten på Bikos offentlige karriere som anti-apartheidsaktivist, men det hindret ikke Biko og BCM i å organisere protester mot apartheid. I siste instans førte Bikos holdninger og retorikk til opprøret i Soweto i 1976, hvor svarte studenter og barn snudde landet på hodet og satte i gang en protestbevegelse som skulle fortsette helt til 1990 og Nelson Mandelas frigjøring.

Drapet på Biko[rediger | rediger kilde]

18. august 1977 ble Biko arrestert og kjørt til byen Port Elizabeth for avhør. Han hadde allerede vært inne til fem tilsvarende avhør de siste par månedene. Under et avhør 7.september ble han påført alvorlige hodeskader. En politilege undersøkte ham dagen etter mens han var lenket naken fast til sprinklene i et fengselsvindu, men valgte å ikke ta hensyn til skadene. 11. september 1977 gled han inn i semikoma og ble av politilegen anbefalt overført til sykehus. I stedet ble han lagt i bagasjerommet på en Landrover og kjørt tolv timer nesten 1200 kilometer til fengselsykehuset i Pretoria. Han døde raskt etter ankomst den 12. september. En uke etter Bikos død kom en uttalelse fra justisminister Jimmy Krüger hvor han påsto at Biko døde etter en sultestreik og understreket at han personlig ikke var lei seg for at Biko var død. («His death leaves me cold») Etter mye internasjonalt press tok han tilbake denne foklaringen. Steve Bikos død ble raskt kjent rundt om i verden. Donald Woods, journalist og en nær venn av Biko, fikk fotografert Bikos hodeskader før han selv flyktet fra Sør-Afrika til England og der publiserte han klare beviser på hodeskaden. I 1978 ble det kjent at de fem politimennene man mener var ansvarlig for Steve Bikos død ikke ville bli anmeldt. Dommeren i saken kom frem til at hodeskadene var et uhell fra forhør.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Peter Gabriels sang «Biko» fra 1980 bidro til å gjøre Steve Bikos navn og skjebne kjent i den vestlige verden. Richard Attenboroughs film «Et rop om frihet» («Cry Freedom») fra 1987, med Denzel Washington som Biko, bidro ytterligere til å gjøre Bikos liv og virke offentlig utenfor Sør-Afrikas grenser.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steve Biko (1986). I Write What I Like. Harper & Row, San Francisco.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Steve Biko – sitater