Stemming (musikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Med stemming i musikk forstås enten

  1. Prosessen med å justere en lydkildes (og da spesielt et musikkinstruments) tonehøyder i forhold til en gitt referansetone slik at de ønskede intervallene mellom tonene etableres.
  2. Det stemmesystemet som er brukt for å stemme lydkilden, og systemets teoretiske fundament.

Utgangspunktet for stemmesystemene har vært ønsket om å stemme oktavene, kvintene og tersene helt reint slik de opptrer naturlig i overtonerekka.

Det er imidlertid ikke er mulig å stemme oktaver, kvinter og terser helt reine uten at det går på bekostning av andre intervallers reinhet. Spesielt for musikkinstrumenter med fast tonehøyde gjøres derfor klanglige kompromisser i en prosess som kalles temperering. Instrumentets temperatur eller temperamentet forteller på hvilken måte stemmingen avviker fra intervallenes reinhet. Alle stemmesystemene har sine særegne karakteristika, styrker og svakheter.

Stemmesystemer beskrives og sammenlignes ved hjelp av måleenheten cent. Navnet kommer av at enheten brukes til å dele opp en likesvevende halvtone i 100 like trinn.

Noen utbredte historiske stemmesystemer med omtrentlig angivelse når de ble tatt i bruk er:

  • Pythagoreisk stemning. Ble muligens brukt i antikken. Brukt i middelalderen. Reine er bare oktavene og kvintene, og dermed også kvartene, bortsett fra en ulvekvint. Tersene er dissontante, dvs. for små eller for store.
  • Reinstemming. Ble tatt i bruk i forbindelse med at flerstemmighet ble vanlig i andre halvdel av 1400-tallet. Basert på intervaller med enkle forholdstall, spesielt på naturtoneterser og reine kvinter.
  • Middeltonestemming. 1500-tallet. Tempereringer der tersene forsøkes gjort så reine som mulig på bekostning av kvintene som i sin tur blir for små. Bare få tonearter er spillbare.
    • 1/4-komma middeltone-temperatur
    • 1/6-komma middeltone- eller Silbermann-Sorge-temperatur
  • Veltemperert stemming. De første veltempererte stemmesystemene som ble innført på 1600-tallet kalles også ulikesvevende temperatur. Med disse ble det mulig å spille alle tonearter med akseptable avvik, men likevel slik at de ulike toneartene har sine egne særpreg.
    • Werckmeisterstemming. Ulikesvevende.
    • Kirnbergerstemming. Ulikesvevende.
    • Vallottistemming. Ulikesvevende.
    • Neidhardt-temperatur. Ulikesvevende.
    • Likesvevende stemming. 1700-tallet. Oktaven deles i tolv like store halvtoneintervaller, hvert intervall med lik avstand på 100 cent. Alle kvinter tempereres like mye og alle tonearter kan spilles. Ulempene er at spesielt de store tersene avviker en del fra reine intervaller og at alle toneartene høres like ut, dvs. at deres særpreg forsvinner. Moderne pianoer er vanligvis stemt likesvevende.

Tabellen viser ulike stemmesystemers intervallstørrelse for en durskala, angitt i avrundet centverdi:

Navn Prim Stor sekund Stor ters Kvart Kvint Stor sekst Stor septim Oktav
Reinstemming 0 204/182 386 498 702 884 1088 1200
Pythagoreisk stemming 0 204 408 498 702 906 1110 1200
1/4-komma-middeltonestemming 0 193 386 503 697 890 1083 1200
Likesvevende stemming 0 200 400 500 700 900 1100 1200

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Stimmungen, lydeksempler på ulike stemminger til Robert Schröters diplomarbeid Zur Stimmung von Tasteninstrumenten (se under Kilder)