Johan Ludwig Mowinckel
Johan Ludwig Mowinckel (født 22. oktober 1870 i Bergen, død 30. september 1943 i New York) var en norsk skipsreder og politiker (V). Mowinckel var statsminister i periodene 1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935.
Mowinckel var også Venstres parlamentariske leder 1916–1918, 1923–1924, 1931–1933 og 1936–1940, handelsminister 1921–1922, utenriksminister 1922–1923 og stortingspresident 1916–1918. Han representerte en liberal venstretradisjon i åndskulturelle spørsmål og en standhaftig liberalisme i økonomisk politikk.[7]
Bakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]
Mowinckel ble født i Bergen i 1870, som sønn av kjøpmann Johan Anton Wilhelm Mohr Mowinckel (1843–1918) og Edvardine Magdalene Margrethe Müller (1851–1871). Han var dermed født inn i en av Bergens eldste kjøpmannsslekter, og bestefaren Johan Ludwig Mowinckel hadde også sittet på Stortinget. Han var forøvrig oldebarn av Johan Ernst Mowinckel, tremenning til Conrad Mohr og Agnes Mowinckel, samt svoger til Johan Hjort og Hans Halvorsen. Mowinckel var gift tre ganger, først med Caroline Andrea Stabell, deretter med Stabells kusine – Sigfrid Sundt, og til slutt med Julie Gran.
Han tok examen artium ved Bergen katedralskole i 1888 og var cand.philos. fra 1889.[8] Han reiste deretter til utlandet for å studere språk og praktisk forretningsdrift i Tyskland, England og Frankrike, blant annet ved skipsmeglerfirmaer i Bremen og London. I 1893 kom han tilbake til Bergen. I en kort periode var han direktør ved Den Nationale Scene, og senere samme år ble han ansatt hos Chr. Michelsens rederi.[8]
I 1898 kjøpte han sin første båt og drev skipsrederi i eget navn. Som en av de første rederne i Bergen, omdannet han i 1912 rederiet til et aksjeselskap, det som senere fikk navnet J. Ludwig Mowinckels rederi. Allerede før første verdenskrig var det Bergens tredje største målt i tonnasje. I mellomkrigstiden hadde rederiet stor vekst, særlig i tank- og linjefarten.[7]
Ordfører og de to første stortingsopphold[rediger | rediger kilde]
Mowinckel var blitt formann i Bergen Venstreforening i 1899, og samme år ble han også valgt inn i Bergen bystyre. Her ble han sittende i 19 år. I 1902 etterfulgte han Christian Michelsen som ordfører. Han var Bergens ordfører under unionsoppløsningen i 1905 og beholdt vervet til han tok plass på Stortinget i 1907.[9]
På Stortinget vakte Mowinckel oppmerksomhet ved å stille spørsmål ved om partiet Venstre i det hele tatt lenger var nødvendig, men han ble kjapt satt på plass av Michelsen. Det ble med én periode på Stortinget i første omgang da partisplittelsen i 1909 gjorde at Venstre mistet mer enn en tredel av mandatene sine ved Stortingsvalget 1909. Mowinckel gikk da tilbake som ordfører i Bergen igjen.[9]
Venstre slo tilbake ved valget i 1912, og Mowinckel ble igjen valgt inn på Stortinget. Etter at Knudsen-regjeringen overtok i januar 1913 ble Mowinckel odelstingspresident og formann i Jernbanekomiteen.[10] I 1916 ble han stortingspresident og Venstres parlamentariske leder, og hadde det ikke vært for at han hadde meldt seg ut av statskirken hadde han nok også blitt statsråd i krigsårene.[11] Han stod også bak forslaget om opprettelsen av Stortingets utenrikskomité og ble komiteens første formann i 1917.[12]
Mowinckel falt igjen ut av Stortinget i 1918, blant annet fordi han hadde fått konservative krefter mot seg i ved å foreslå å døpe om Bergen til «Bjørgvin».[12]
Handels- og utenriksminister i Blehrs regjering[rediger | rediger kilde]
 Etter en grunnlovsendring i 1919 – på folkemunne kjent som «Lex Mowinckel» – kunne Mowinckel tre inn i regjeringen. Da han ble statsråd i handelsdepartementet i Otto Blehrs andre regjering i 1921 var han den første norske statsråd noensinne som ikke var medlem av statskirken. På den politiske dagsordenen stod brennevinsforbudet, et forbud Mowinckel personlig var motstander av.[11] Som handelsminister og senere også utenriksminister måtte Mowinckel prøve å bedre forholdene til vineksporterende land som Portugal og Spania, som hadde havnet i handelskrig med Norge over alkohollovgivningen.[13] Som handelsminister sørget også Mowinckel for å få på plass en handelsavtale med Sovjet-Russland.[12] Regjeringen Blehr måtte gå av nettopp på grunn av uenighet rundt en handelsavtale med Portugal, og Mowinckel tok da plass på Stortinget. Han var valgt inn igjen i 1921, og skulle nå sitte livet ut. Som stortingsrepresentant var han spesielt opptatt av nordiske saker, og ble da formann i en delegasjon som skulle forhandle med danskene om Grønlandssaken. Han donerte også store pengesummer til Foreningen Nordens arbeid.[13] |
Første periode som statsminister[rediger | rediger kilde]
Abraham Berges regjering måtte gå av i juli 1924 etter å ha tapt et kabinettsspørsmål om brennevinsforbudet, og Mowinckels Venstre var med på å felle Berge. Mowinckel overtok som statsminister for en mindretallsregjering få måneder før stortingsvalget, og forbudsspørsmålet ble et hovedtema i valgkampen. Venstre gikk noe tilbake fra 37 til 34 mandater, men så lenge både Arbeiderpartiet, Høyre og Frisinnede Venstre også gikk tilbake kunne regjeringen fortsette.[11]
Noe av det første Mowinckel gjorde etter valget var å gi amnesti til arbeiderpartirepresentantene Børge Olsen-Hagen og Martin Tranmæl, som satt på «Bodsen» for å ha oppfordret til streik og militærnekt.[14]
Mowinckel var både stats- og utenriksminister i regjeringen. Regjeringens hovedproblem var dårlige statlige finanser, og Mowinckel måtte gang på gang stille kabinettsspørsmål om saker som økt inntektsskatt, innføring av serveringsskatt og opphevelse av portofritak for offentlige forsendelser. Han sørget også for en mer effektiv håndhevelse av brennevinsforbudet.[15]
Statsbudsjettet 1926 førte imidlertid til regjeringens avgang. Både Bondepartiet og Høyre la hver for seg frem forslag om kutt i statens utgifter, og sosialistpartiene la frem et konkret mistillitsforslag. Ingen av forslagene fikk flertall, men alt i alt tolket Mowinckel dette som at Stortinget ikke hadde tillit til regjeringen.[16]
Fellingen av Hornsrud og Mowinckels andre periode som regjeringssjef[rediger | rediger kilde]
Stortinget beklager at landets regjering i sin tiltredelseserklæring fremtrer på vegne at en enkelt del av folket, at regjeringen viser sig å savne den tillit som er nødvendig for den gjenreisning av de offentlige finanser og for den ro og fasthet i våre økonomiske forhold, som er en forutsetning for vårt nærings- og arbeidslivs trivsel.
Mowinckels mistillitsforslag mot Regjeringen Hornsrud i 1928, vedtatt med 86 mot 63 stemmer. Alle borgerlige representanter stemte for forslaget, mens Arbeiderpartiet kun fikk støtte fra NKP og RF.[17]
Mowinckel hadde overtatt etter Gunnar Knudsen som Venstre-leder i 1927, og da Venstre var blitt største ikke-sosialistiske parti i Stortingsvalget 1927 var det gode muligheter for at Venstre skulle tilbake til regjeringskontorene. Johan E. Mellbye og Bondepartiet mislykkes imidlertid med forsøkene på å få i stand et bredt borgerlig samarbeid, og på kongens initiativ gikk regjeringsoppdraget da til Stortingets største parti; Arbeiderpartiet.[15]
Mowinckel hadde selv ventet å bli tilbudt jobben som statsminister og felte raskt Christopher Hornsruds Arbeiderpartiregjering. Den nye regjeringen hadde skapt panikk i næringslivet, og da Norges Bank-direktør Nicolai Rygg bad om Venstres hjelp til å stoppe Hornsrud sørget Mowinckel for at Venstregruppen, som satt på vippen i Stortinget, ble med på å kaste regjeringen. Dette førte til at Mowinckel i lang tid etterpå ble uglesett i arbeiderbevegelsen, der han ble omtalt som «landsforræder» og «Ryggs lakei».[18]
15. februar 1928 tok Johan Ludwig Mowinckels andre regjering over, og nok en gang tok Mowinckel både stats- og utenriksministerrollene. På tross av å kun ha 30 mandater bak seg i Stortinget varte regjeringen i tre år da Mowinckel vekselvis gikk til Høyre og Bondepartiet og til Arbeiderpartiet for å skaffe flertall. Blant sakene Mowinckel fikk igjennom i denne perioden var en ny jordlov, at den norske kronen igjen skulle knyttes til gull og innlemmelsen av Jan Mayen og Bouvetøya i Norge. Han tok også initiativet til Oslo-konvensjonen i 1930.[19] I 1930 stilte Mowinckel kabinettsspørsmål rundt loven om listeforbund, noe som også var et kontroversielt spørsmål i eget parti.[20]
Lilleborg-saken i 1930 kom til å felle Mowinckels andre regjering. I forbindelse med Lilleborgs planlagte oppkjøp av Denofa ville store deler av norsk fettindustri havne på utenlandske hender, og som forutsetning for å gi konsesjon til oppkjøpet, krevde Mowinckel en avtale som skulle sikre driften til norske margarinfabrikker. Trustkontrollen og Wilhelm Thagaard nektet imidlertid å godkjenne avtalen, og Mowinckel forberedte et lovforslag som kunne overstyre Trustkontrollen. I 1931 kom saken opp for Stortingets protokollkomité, der Arbeiderpartiet og Bondepartiet mente at konsesjonen aldri burde ha vært gitt. Mowinckel truet med å gi seg med politikk for godt dersom lovforslaget ikke gikk igjennom, men han fikk bare støtte av Høyre.[20] Mowinckel tapte avstemningen i Odelstinget knepent med 57 mot 55 stemmer, og det må ha vært ekstra bittert at Venstre-representantene Rudolf Peersen og Carl Hartmann gikk imot egen partiledelse og bidro til flertallet som felte Mowinckel.[21][22]
Tredje og siste regjering[rediger | rediger kilde]
Mowinckel var blitt erstattet som statsminister av Peder Kolstad. Kolstads Bondepartiregjering hadde faktisk et enda svakere parlamentarisk grunnlag enn Mowinckel hadde hatt, men Mowinckel lovet å støtte den nye regjeringens økonomiske politikk. Dette var imidlertid på den betingelse at Jens Hundseid ikke fikk for stor innflytelse over regjeringen, da Mowinckel og Hundseid var bitre fiender.[23]
Etter Kolstads død i 1932 var statsministerposten gått til nettopp Hundseid, og under finansdebatten året etter fremmet Mowinckel mistillitsforslag.[23] Da Arbeiderpartiet støttet forslaget måtte Bondepartiregjeringen gå, og Mowinckel så på muligheten for en koalisjonsregjering med Ap. Arbeiderpartiet var imidlertid ikke interesserte i noe formelt samarbeid, så også Mowinckels tredje regjering ble dermed en ren Venstre-regjering. Nok en gang tok Mowinckel selv også posten som utenriksminister.[24]
Ved stortingsvalget 1933 var Arbeiderpartiet gått frem med 22 mandater, og de var nå svært nære rent flertall. Arbeiderpartiet krevde nå i brevs form at Mowinckel skulle gå av, noe han besvarte med at «Det norske Arbeiderpartis centralstyre er ikke Norges Storting!»[24] Gjennom å nekte å gå av presset han Arbeiderpartiet til å måtte alliere seg med andre partier på Stortinget før de kunne overta regjeringsmakten, og det var ikke før Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 fant sammen med det såkalte Kriseforliket at Johan Nygaardsvold kunne ta over. Dette ble innledningen til 30 år med Arbeiderpartistyre.[23]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Mowinckel kom aldri til å søke regjeringsmakt igjen, på tross av det åpnet seg muligheter for å felle Nygaardsvold. Han engasjerte seg heller i internasjonale spørsmål som medlem i Utenrikskomiteen, og gikk inn for en streng nøytralitetslinje. I mai 1938 fikk han Stortinget med på å vedta at Norge i tilfelle krig skulle holde seg nøytralt, med mindre Norge anså krigen som godkjent av Folkeforbundet.[25]
Straks etter angrepet på Norge i 1940 ble Mowinckel utnevnt som en av tre parlamentarikere som sammen med utenriksminister Koht skulle forhandle med tyskerne sendemann Curt Bräuer. På tross av større kompromissvilje enn andre i det norske politiske miljøet var Mowinckel her med på å avvise kravet om Vidkun Quisling som statsminister, og kort tid etterpå ble Mowinckel med i en forsterket Nygaardsvold-regjering som representant for Venstre.[26][27]
Mowinckel forlot resten av regjeringen etter Elverum da han sammen med handelsminister Anders Frihagen reiste til Stockholm for å representere den norske regjeringen hos svenskene. Her arbeidet han blant annet med å videreformidle svenskenes plan om en demarkasjonslinje i Norge, av hans politiske motstandere i Norge kjent som «Mowinckel-planen», selv om den ikke kom fra Mowinckel selv.[28] Mowinckel løp uklar med resten av regjeringen i løpet av 1940, og det var konsensus i London-regjeringen om at Mowinckels holdning til Riksrådsforhandlingene var defaitistisk og at han dermed måtte ut. Nygaardsvold foreslo da at Mowinckel skulle dra til USA for å lede Nortraship, noe Mowinckel selv prøvde å kjempe imot. Likevel insisterte Nygaardsvold på at han måtte gå av, og en bitter Mowinckel søkte avskjed som regjeringsmedlem i mai 1942.[29]
Allerede før krigen hadde Mowinckel slitt med helsen, og tilstanden hadde bare forverret seg i Stockholm. På tross av sykdommen reiste Mowinckel til Little Norway i Canada i 1943, men kort tid etterpå ble han alvorlig syk. Etter et sykehusopphold døde Mowinckel i New York den 1. oktober, 73 år gammel.[29]
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Biografier
- Sindre Hovdenakk Johan Ludvig Mowinckel mannen i midten 2014 ISBN 9788251682985
- Av Johan Ludwig Mowinckel
- Den politiske situasjon : Krisen i Høire (1912)
- Vor politikk (1918)
- Respekt for folkeviljen (1921)
- Venstres syn og Venstres opgaver (1932)
- Litt om D. N. A.s tilblivelse (1939)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johan-Ludwig-Mowinckel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1050481151, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 510[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 611[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Johan_Ludwig_Mowinckel[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Johan Ludwig Mowinckel». Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b «Johan Ludwig Mowinckel». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
- ^ a b Borgen (1999), side 202-203
- ^ Borgen (1999), side 203
- ^ a b c Kjølås (1999), side 147
- ^ a b c Borgen (1999), side 205
- ^ a b Borgen (1999), side 206
- ^ Kjølås (1999), side 147-148
- ^ a b Borgen (1999), side 207
- ^ Kjølås (1999), side 148
- ^ Debes (1950), side 178-179
- ^ Kjølås (1999), side 149
- ^ Borgen (1999), side 208
- ^ a b Kjølås (1999), side 150
- ^ Borgen (1999), side 209
- ^ Debes (1950), side 181
- ^ a b c Kjølås (1999), side 151
- ^ a b Borgen (1999), side 211
- ^ Borgen (1999), side 212
- ^ Borgen (1999), side 212-213
- ^ Kjølås (1999), side 152
- ^ Hovdenakk (2014), side 201
- ^ a b Borgen (1999), side 213
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Aschehoug. ISBN 8203223893.
- Debes, Jan (1950). Det norske statsråd : 1814-1949. Cammermeyer.
- Hovdenakk, Sindre (2014). Johan Ludwig Mowinckel : mannen i midten. Schibsted. ISBN 9788251656924.
- Kjølås, Harald (1999). Norske statsministrar. Samlaget. ISBN 8252154905.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Johan Ludwig Mowinckel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Johan Ludwig Mowinckel hos Virksomme ord
- «(no) Johan Ludwig Mowinckel». Norsk biografisk leksikon.
- Johan Ludwig Mowinckel hos Norges regjering
- Bilder av Johan Ludvig Mowinkel, Oslo Museum
| Forgjenger: Jørgen Løvland, Søren Årstad Gunnar Knudsen |
Stortingspresident (1916–1918)
|
Etterfølger: Gunnar Knudsen, Ivar Lykke Anders Buen, Ivar P. Tveiten Otto B. Halvorsen |
| Forgjenger: Carl Geelmuyden |
Bergens ordfører (1911–1913)
|
Etterfølger: Carl Geelmuyden |
| Forgjenger: Christian Meidell Kahrs |
Bergens ordfører (1902–1906)
|
Etterfølger: Carl Geelmuyden |
- Fødsler i 1870
- Dødsfall i 1943
- Norske statsministre
- Norske utenriksministre
- Venstre-statsråder
- Norske statsråder 1905–1940
- Stortingspresidenter
- Venstres ledere
- Stortingsrepresentanter fra Venstre
- Stortingsrepresentanter for Bergen
- Stortingsrepresentanter 1907–1909
- Stortingsrepresentanter 1913–1915
- Stortingsrepresentanter 1916–1918
- Stortingsrepresentanter 1922–1924
- Stortingsrepresentanter 1925–1927
- Stortingsrepresentanter 1928–1930
- Stortingsrepresentanter 1931–1933
- Stortingsrepresentanter 1934–1936
- Stortingsrepresentanter 1937–1945
- Ordførere i Bergen
- Venstre-ordførere i Hordaland
- Norske skipsredere
- Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer
- Personer fra Bergen kommune