Statskvinnen

Gro Harlem Brundtland - Verdens økonomiske forum - 1989

Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen er en bok utgitt i 1998 på forlaget Forum Aschehoug. Boka er skrevet av sosiologen Dag Østerberg, og idéhistorikeren Håvard Nilsen. Tittelen viser til Norges første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland. Boka forsøker å analysere Brundtlands bakgrunn og politiske virke, og setter dette i sammenheng med den internasjonale nyliberale tendens i politikken, som hadde et klart sammenfall i tid.

Tematikk

I innledningen presenteres bokas hovedlinje, som er å vise hvordan Arbeiderpartiet gikk fra å være et programfestet sosialistisk parti, til å bli et parti med mer utydelig ideologisk profil. For å illustrere denne overgangen bruker forfatterne Gro Harlem Brundtland som utgangspunkt og prisme, med basis i sosiologen Pierre Bourdieus begrep om habitus: «Hun har en situasjon og en habitus som på flere måter imøtekommer Arbeiderpartiets kommende dreining i retning av det elitære og det liberale.» Brundtlands berømte talevansker, tidligere illustrert i intervjuet med Niels Chr. Geelmuyden, forklarer forfatterne med at statsministeren var i en uklar og ullen politisk situasjon, og at talen derfor ble uklar og ullen. Fra det første kapittelet som fokuserer på Brundtlands person, dreier boka seg i økende grad om internasjonale politiske tendenser og samfunnsmessige utviklingstrekk.

Nyliberalismen

Boka tar for seg nyliberalismens periode i norsk politikk, blant annet gjennom å beskrive hvordan Arbeiderpartiet i Brundtland-perioden la om retorikken fra den tidligere hovedvekten på fellesskap og solidaritet, til å snakke om enkeltindividet og individets frihet. Dette viste seg også i erklæringen fra Brundtlands side om å åpne en «frihetsdebatt». Et eksempel på en slik retorikk fra Brundtland, er språklige vendinger som at det offentlig må bli mer «servicepreget og mer effektivt», eller hvordan «kundene – eller markedet – kan få større innflytelse over hvordan offentlige tjenester utføres».

I forlengelsen av dette analyserer forfatterne den nyliberale epoke som en ny form for statsraison som kunne minne om den liberale staten i mellomkrigstiden: «Staten har derfor gått fra å være et slags uttrykk for almene interesser i den sosialdemokratiske era, til å bli en mer tradisjonell form for stat, en slags nasjonalbedrift, der regjeringen utgjør bedriftsledelsen.»

Mottakelse

Boka vekket oppsikt og debatt i en rekke aviser i en slik grad at den i Encyclopedia Britannica Yearbook 1998 ble nevnt som en av årets store politiske debatter. Blant deltagerne i denne debatten var Ottar Brox, Bernt Hagtvet, Jan Inge Sørbø, Hallvard Bakke, Per Kleppe, Gudmund Hernes, Herman Willis, og forfatterne selv. I Dagbladet skrev professor Ottar Brox at boka var «en nærgående, helhetlig analyse av det norske samfunnet akkurat nå. Og ikke minst: skarpsindige observasjoner og innsikter formidles på en mønstergyldig måte.» I Dag og Tid skrev anmelderen: «I Statskvinnen har Håvard Nilsen og Dag Østerberg skildra sosialdemokratiets politiske glideflukt i Brundtland-epoken med både vidd og eleganse, men først og fremst med idéhistorisk innsikt.» Professor Bernt Hagtvet skrev i Bergens Tidende at det var "en bok som kan høyne det politiske refleksjonsnivået i offentligheten". Men rosen var ikke unison: En kronikk av Gudmund Hernes, kalt «De nasjonale mytemakerne» ble publisert på nyttårsaften og hadde høy temperatur. I kronikken skriver han at om bokens forfattere «fikk noen slag på snuten» i drosjekø i løpet av kvelden «ville det bare være et slag for den kollektive fornuft». Kronikken ble utgangspunktet for den såkalte «drosjekødebatten».

Aftenposten og Dagsavisen var kritiske. I Morgenbladet, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Dag og Tid, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Nationen og Klassekampen fikk boka i 1998 en meget god mottagelse.