States Reorganisation Act

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Indias delstater i 1951
Indias delstater etter omorganiseringen i 1956
Kartet viser de gamle delstatene i Sør-India og det økte territoriet til delstaten Mysore markert med omriss i blått.

States Reorganisation Act er en indisk lov fra 1956 som omorganiserte landets delstater og territorier etter språkgrenser.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ved Indias uavhengighet i 1947 ble landet en union av delstater dannet med utgangspunkt i provinsene i Britisk India og fyrstestatene. Grunnloven av 1950 opererte med 28 delstater og ett unionsterritorium.[1]

Kongresspartiet hadde lenge argumentert for at landet burde omorganiseres slik at de viktigste språkgruppene ble samlet i egne delstater. På føderalt nivå skulle hindi og engelsk fortsette som fellesspråk. Samtidig fryktet statsminister Jawaharlal Nehru at omorganisering kunne føre til skjerpet konflikt mellom samfunnsgrupper på språklig og religiøst grunnlag og true integrasjonen av India.[2]

Ønsket om en inndeling etter språkgrenser var særlig sterkt blant de tamil- og telugutalende i Sør-India og allerede før States Reorganisation Act av 1956 var provinsen Madras delt og de telugutalende områdene ble til delstaten Andhra. Blant de marathitalende i delstaten Bombay var det også en sterk bevegelse for språklig samling.

Saken om omorganisering ble fra 1953 utredet av den regjeringsoppnevnte States Reorganization Commission.[2] Kommisjonen baserte sin tilråding på at omorganisering måtte bidra til å sikre Indias enhet og sikkerhet, sørge for språklig og kulturell homogenitet og være økonomisk og administrativt effektive.[3] Områder der mer enn 70 % av befolkningen talte samme språk, ble regnet som språklig homogene.[4]

Endringer[rediger | rediger kilde]

De viktigste endringene som følge av States Reorganisation Act kom i de vestlige og sørlige delene av India. Kravet om en egen stat for sikhene i Punjab ble ikke imøtekommet. Spørsmålet om en egen stat for mahratitalende fikk ingen løsning, da man ikke fant noen løsning for storbyen Bombays tilhørighet.[2] Først i 1960 ble delstaten Bombay delt etter språkgrenser og de områdene der det ble talt marathi ble til delstaten Maharashtra og områdene der det ble talt gujarati ble til delstaten Gujarat.

States Reorganisation Act av 1956 medførte at delstaten Hyderabad ble delt i tre etter språkgrenser. Telangana-regionen ble slått sammen med delstaten Andhra og ble til Andhra Pradesh. De marathitalende områdene av Hyderabad gikk til Bombay og fikk følge av den marathitalende delen av divisjonen Nagpur, samt Saurashtra og Kutch. Kannadatalende områder ble samlet ved at Mysore fikk deler av Hyderabad, Coorg og deler av Bombay. Staten fikk i 1973 navnet Karnataka. Travancore-Cochin og distriktet Malabar i Madras ble slått sammen til den nye delstaten Kerala og med malayalam som hovedspråk. Delstaten Madras ble redusert til tamiltalende områder. Lakkadivene, Minicoy og Amindivi ble utskilt fra Madras og gjort til et eget unionsterritorium. Delstaten Madras skiftet i 1969 navn til Tamil Nadu.

I det nordlige India var de viktigste endringene i 1956 at Madhya Bharat, Vindhya Pradesh og Bhopal ble slått sammen til delstaten Madhya Pradesh, Patiala and East Punjab States Union (PEPSU) ble slått sammen med delstaten Punjab og at delstaten Rajputana ble slått sammen med Ajmer og en del mindre områder og fikk navnet Rajasthan.

Det var mindre justeringer av grensene mellom Bihar og Vest-Bengal. For Orissa, Assam, Jammu og Kashmir og Uttar Pradesh medførte States Reorganisation Act ingen endringer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Constitution of India, First Schedule, Delhi: Metropolitan Book Company Ltd., 1950, s. 318–320.
  2. ^ a b c Surjit Mansingh: Concise Encyclopedia of Indian History, New Delhi: Vison Books, 2009, s. 644–645.
  3. ^ Anne L. Griffiths og Karl Nerenberg (red.): Handbook of Federal Countries, 2005, Montreal: McGill-Queen's University Press, 2005, s. 167.
  4. ^ Katherine Adeney: Federalism and Ethnic Conflict Regulation in India and Pakistan, New York: Palgrave Macmillan, 2006, s. 36.