Stallotufter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Stallotufter er en type kulturminner som er spor etter eldre bosetning i yngre jernalder og middelalderen i høyfjellsdaler i Nord-Norge og Nord-Sverige. De er anlagt i rekke.[1] En finner stallotuftene over tregrensen, mellom 550 og 850 meter over havet, helt fra Frostviken til Devdisdalen. De er runde eller ovale med en diameter på mellom 4 og 6 meter og med nedsenket gulvflate. Flere slike tufter kan finnes på samme sted og lagt i rekke, men sjeldent mer enn åtte enheter.[2]

Beskrivelse av tuftene[rediger | rediger kilde]

Stallotuftene er dels runde, dels ovale, de har en bred voll og en noe nedgravet golvflate. I midten har de et ovalt eller rektangulært ildsted. Selve vollen er kontinuerlig, slik at det er vanskelig å se hvor inngangspartiet har vært. De har som regel indre mål på 6–8 x 5–7 m. I forbindelse med tuftene er det få arkeologiske funn, med unntak av enkle gjenstander av jern og husgeråd som spinnehjul, bryner, fragmenter av kar av kleber. I ildstedene er det påvist lag av hvit til mørkebrunt fettete jord, lengre ned er det rødbrent undergrunn.[3]

Stallotuftene har muligens hatt en konstruksjon med en buestang hvor bjelkene i reisverket har vært plassert på innsiden av vollen. Konstruksjonen kan ha vært dekket med bjørkenever og kanskje torv. En tror videre at inngangen var et stykke opp på konstruksjonen og dermed over bakken. En antar at konstruksjonen var solid og kunne tåle både snølast og sterk vind.[3]

Tolkning av funnene[rediger | rediger kilde]

Arkeologer har diskutert om stallotuftene enten er rester etter fangst drevet at norrøne folk fra kysten i Nord-Norge. Det kan ha vært samiske sommer- og høstboplasser for villreinsjakt,[4] eller samene har hatt disse som boplasser i forbindelse med etablering av tamreindrift.[2][5][6] I Ottars beretning fra slutten av 800-tallet er tamreinsdrift også nevnt.[7]

Arkeologen Inger Storli (1952–) har undersøkt stallotufter i Lønsdalen i Nordland, som hun argumenterer for er boplasser i forbindelse med tidlig tamreindrift. Tidligere brukte svenske reindriftssamer høyfjellsområdene til sommerbeite, og med tamreindrift fikk en behov for nye beiteområder.[2]

Storli mener at om stallotuftene var ment for jakt, ville samiske tabuforestillinger ikke tillatt kvinnelig tilstedeværelse. Imidlertid er det inndelinger av stallotuftene som tyder på at kvinner hadde tilhold der, dessuten har en funnet gjenstander som spinnehjul. Kvinnene ville ha oppgaver som melking i forbindelse med tamreindrift. Andre har derimot argumenter for at kvinner var tilstede, men at om det var en jaktplass, så behøvde kvinnene ikke å ha vært med i selve jakten. Et argument er at intensivering av reinfangsten ga behov for kvinnenes deltagelse. Andre forskere mener at stallotuftene var fangstboplasser som kan ha vært benyttet av samer fra fjordområdene i Norge. Årsaken er at undersøkelser av rester etter menneskene tyder på at de spiste marin mat.[2][8]

I det store og det hele var det i løpet av yngre jernalder og tidlig middelalder økt utbredelse av tufter og fangstgroper, noe som tyder på sterkere ressursutnyttelse av rein, og muligens småvilt. Bakenforliggende årsak mener en kan være større europeisk etterspørsel etter skinn. Dette har også gitt behov for bedre merking av territoriene. Over hele Fennoskandia kan en se sterkere markering av tufter og ildsteder i rekkeform. Den samiske kulturen blir også mer likeartet i denne perioden. Om samene begynte med tamreindrift så tidlig, er derimot usikkert. Selv om de kun drev med reinsjakt, hadde de uansett noen få reinsdyr som de brukte som lokke-, kløv- og trekkdyr.[2][9]

Stalloboplassene går ut av bruk i løpet av senmiddelalderen, dette gjelder både i Norge og Sverige. Ved Lule älvdal avtar bruken gjennom 1300-tallet og opphører helt på midten av 1400-tallet. Så tas de igjen i bruk på midten av 1600-tallet. Samme mønster er sett i Lønsdalen. En hypotese for denne lange perioden uten bruk, er at svartedauen førte til en krise for de vestsamiske samfunnene.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stallotuft i Det Norske Akademis ordbok (2023)
  2. ^ a b c d e Hansen og Olsen 2004, s. 93–103.
  3. ^ a b Skogstrand, Lisbeth og Bergstøl, Jostein (2018). Arkeologisk utgravning – Bosetningsspor, to hustufter og ei blestertuft – Skarsgaard, 43/16 Hol, Buskerud (PDF). Oslo: Kulturhistorisk museum, UIO, Arkeologisk seksjon. s. 85–90. 
  4. ^ Schanche, Audhild (2000). Graver i ur og berg. Davvi girji. s. 326-327. ISBN 8273744558. 
  5. ^ Storli 2006, s. 25–27.
  6. ^ Baudou 1992, s. 19–31.
  7. ^ Hætta 2002, s. 31–32.
  8. ^ Ojala 2009, s. 165–168.
  9. ^ Holberg og Røskaft 2015, s. 212–215.
  10. ^ Hansen og Olsen 2004, s. 201.

Litteratur[rediger | rediger kilde]