Spritduplikator

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Enkel spritduplikator - modellen «Plentograf» fra AB Lennartsfors mekaniska verkstad i Sverige. Lennartsfors lanserte den første helt svenskbygde spritduplikatoren i 1951.[1]
Et spritduplisert nyhetsbrev fra 1978, med den karakteristiske lys blå, blasse tonen I skriften.

En spritduplikator var en maskin beregnet på masseprodusering av trykksaker i lave opplag. Duplikatoren var kun egnet for å lage 50 – 100 eksemplarer. Skulle man ha høyere opplag måtte man benytte svertebaserte stensilmaskiner. Spritduplikatorene gikk ut av bruk på 1970-tallet, etter hvert som mer moderne kopimaskiner tok over.

Til spritduplikatorene ble «trykk-originalen» laget ved å bruke et ark med et spesielt «fett», kraftig «blåpapir» lagt mot baksiden. Ved å tegne på arket eller skrive med skrivemaskin fikk man på denne måten et speilvendt tekstbilde med «blåpapirfarge» på baksiden. Denne originalen ble så spent over en valse i spritduplikatoren med fargen ut, og blanke ark ble sveivet gjennom. De blanke arkene ble svakt fuktet med sprit, tilført fra en tank via en filtpute som lå ned mot papiret. Fargen ble så overført til arkene, i kontakt med spriten, og løste seg opp litt etter litt.

Man kunne bruke «blåpapir» med ulike farger, og på denne måten lage originaler og derved trykksaker i flere farger. Den vanligste fargen var blå, noe som resulterte i spritdupliserte ark med lys blå, blass tekst. Også svart og rødt ble ofte benyttet. Det ble produsert «blåpapir» i flere andre farger, men de var sjeldnere i bruk. De ferdige spritdupliserte arkene var ellers lett gjenkjennelige på lukta, – en eim av sprit fulgte ferske eksemplarer.

Den karakteristiske lyseblå fargen og produksjonsmåten gjorde at de ferdige produktene ofte ble kalt «blå-stensiler», «sprit-stensiler» eller litt upresist bare «stensiler».

Ulempen med metoden var at fargen på det ferdige produktet raskt ble blekere og blassere etter hvert som fargen på originalen ble brukt opp. De første 20 eksemplarene ble gjerne brukbare, de neste 20 litt for blasse, de neste 20 vonde å lese og høyere opplag kun mulig å tyde med mye velvilje og godt syn. Opplag over 100 eksemplarer var lite realistisk.

Spritduplikatorer var vanlige i mange kontorsammenhenger. De var spesielt egnet til skoler, da opplaget rakk greit til et klassesett.

Referanser[rediger | rediger kilde]