Språkutvikling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Språkutvikling handler i utviklingspsykologien om hvordan mennesker tilegner seg språk som en grunnleggende ferdighet.[1] Også pedagogikken er opptatt av barns utvikling av språk, spesielt innlæring av morsmål. Både arv og miljø spiller inn når barn tar til seg og lærer å mestre språket.[2]

Innen språkvitenskapen kan «språkutvikling» også bety hvordan lyder, formverk, ordforråd og liknende utvikler seg i et språk over tid.[3] Språkhistorikere beskriver og sammenlikner detaljer og endringer i gamle og nye språk.

Språkutvikling hos mennesker[rediger | rediger kilde]

Vi bruker kommunikasjon for å utveksle ideer eller informasjon til andre mennesker. Språk derimot, er et verktøy vi bruker for å kunne kommunisere. Språk utvikler seg tidlig i livet gjennom samhandling med andre mennesker og omgivelsene. Barn lærer og praktiserer sine kommunikasjonsferdigheter gjennom sin familie og omgivelser. Mennesker vil lære seg språk i løpet av de første leveårene. Språk er definert som ord, setninger og symboler. Alle mennesker som ikke har alvorlige skader, vil utvikle språkkompetanse. Barn blir født med egenskaper som gjør dem i stand til å utvikle et språk. Språkkompetanse gjør at vi forstår det som blir sagt, og at andre forstår oss. Denne utviklingen kaller vi språkutvikling.[4]

Forskere som studerer språktilegnelse, spør seg hvorfor barn lærer språk så fort når voksne bruker så lang tid; hvorfor alle friske barn lærer språk, mens ingen andre dyr gjør det; og hvordan barn kan lage setninger som de aldri har hørt før, på en korrekt måte.[5] Forskerne undersøker altså forholdet mellom det som barnet tar inn gjennom å lytte, og det som kommer ut av barnet i form av faktisk språkproduksjon.[5]

For å kunne vurdere det enkelte barnets språkkompetanse, kan det være nyttig å grovinndele barns språkutvikling i stadier etter ulike alderstrinn.[6]

Språkutvikling hos barn i alderen 0-1 år[rediger | rediger kilde]

Barn lærer helt fra fødselen det å kommunisere med omverdenen. Barnet gjør seg forstått via lyder, kroppsspråk og mimikk, som videre utvikler seg til at barnet kan føre en liten samtale. Barn prøver ofte å herme etter lyder fra de voksne allerede de første ukene. Dette er ofte vokallyder som a, ai og ay. Dette utvikler seg og fra 2 måneders tid kommer konsonanter inn i barnets vokabular, og barnet prøver ofte å lage vokallyder som a-gy og a-gi.[4]

3 måneder[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av 3 måneders alder vil ofte barnet være i stand til å bable, barnet kan le, etterligner lyder og snu seg mot lydkilden. Barnet er også mer kontaktsøkende og det vil etter hvert være mulig å ha en liten samtale med barnet. Dette grunnet at munnmotorikken hos barnet stadig er i utvikling, noe som gir mulighet for å bruke tungen på en annen måte. Munnmotorikk bidrar til å sette sammen lyder for å lage et lite språk..[4]

8 måneder[rediger | rediger kilde]

Barnet kan nå lage enda flere lyder og vil også forstå flere ord, som for eksempel mamma og pappa. Å herme etter lyder er også vanlig. Barnet bruker flere av sansene sine for å forstå språket, for eksempel ved å smake, lukte, kjenne og se. Ved å bruke sansene blir barnet i stand til å sette sammen inntrykk for bedre å beherske språk. Fra 8.måneder er det også vanlig å forstå ord som «ja» og «nei» og barnet uttrykker glede og ubehag via stemmen..[4]

Språkutvikling hos barn i barnehagealder[rediger | rediger kilde]

1 år[rediger | rediger kilde]

De fleste barn forstår en god del uttrykk og ord de hører til hverdags. De forstår og kan bruke ord som navn på familiemedlemmer, ting og hendelser. De forstår ofte flere ord enn de bruker selv. Når barnet når et ordforråd på 30-50 ord, vil ordforrådet utvikle seg raskere og raskere. Dette fordi barnet vil bli mer bevisst på at ord har et innhold og betyr noe. Dette utvikler seg etterhvert til to-ords setninger som «mamma komme» eller «nei mat». Ved slutten av 1 årsalder peker de fleste barn for å kommunisere. Barn kan for eksempel peke på banan når mor spør «hva vil du ha?»..[4]

2 år[rediger | rediger kilde]

I toårsalderen har de fleste barn en nokså god språkforståelse. De forstår flere ord og setninger, men også innholdet i disse. De forstår ofte ord og uttrykk som blir sagt uten at samtalepartneren trenger å bruke tegn og ikke-verbalt språk. Barn i denne alderen forstår ofte meningen og betydningen av ord som: stor/liten, inn/ut og gå/stopp. De setter i større grad ord på ting de omgir seg med. Og barnet gjør seg for det meste forstått via språket i denne alderen. Å spørre «Hva er det» og «Hvorfor det» er vanlig hos barn i denne alderen, dette viser at barnet er læringsutvikling. Det vil heller ikke være unormalt om barn i denne alderen ikke sier så mange ord..[4]

3 år[rediger | rediger kilde]

Språket hos en treåring begynner å likne på det voksne mennesker prater. Ordet «og» oppdages og brukes som et bindeord. Å fortelle hendelser, for eksempel fra barnehagen er vanlig hos barn i treårsalderen, dette gjør de ved å benytte setninger for å gi uttrykk for tanker, følelser og ønsker. De snakker ofte uten å måtte repetere ord. Barn blir også mer oppmerksom på språkets grammatikk. Enkel bøying av verb er ofte vanlig hos treåringer.

Ved treårsalderen prater ofte barn veldig mye, men det kan også være motsatt, at barnet er stille og prater mindre. Dette er normalt for alderen. .[4]

4 til 5 år[rediger | rediger kilde]

Barn i fireårsalder kan fortelle og beherske et mer komplisert språk. Å gjenfortelle historier de har hørt, eller dikte opp egne fortellinger er vanlige hos barn i denne alderen. De forstår det meste av det som blir sagt, og bygger detaljerte setninger. Å kommunisere med andre barn og voksne går lettere fra denne alderen. Barnets tale i denne alderen er en såkalt egosentrisk tale. Det vil si at de bruker egne erfaringer som utgangspunkt. Bearbeiding og uttrykke sine egne opplevelser er hensikten med egosentrisk tale. Noen barn kan allerede beherske noen tall eller bokstaver og bruker samme grammatikk som de eldre. De kan ofte bruke og behersker pronomen og preposisjoner. Barn i fireårsalderen kan ofte ha uttaleproblemer uten at de selv hører det, men om andre barn har utalefeil får de dette ofte med seg. Som femåring kan ordforrådet være på ca. 2000-3000 ord. .[4]

Språkutvikling hos barn i barneskolealder[rediger | rediger kilde]

Barns ordforråd som seksåring er normalt ca. 15 000 ord og dette øker hele tiden, men det er også store individuelle forskjeller. Seksåringer starter på skole i denne alderen hvor de lærer å lese og skrive, noe som gjør at språkutviklingen går raskere fra denne alderen. Barn i tidlig skolealder utvikler både muntlig og skriftlig språk. Utviklingen av lese og skriveferdigheter avhenger av et godt utviklet muntlig språk. Samtidig vil lese og skriveferdigheter bidra til å beherske det muntlige språket bedre. Det å ha gode lese og skriveferdigheter bidrar til større bevissthet om språket (metaspråklig bevissthet). Mot slutten av seksårsalderen pleier barns uttale å være på plass, men de kan ofte ha problemer med s-lyden(ofte grunnet mangel på fortenner). Seksåringer kan også ha vanskeligheter med å skille sj-lyden og kj-lyden. I løpet av de tre-fire første årene på barneskolen lærer barn å binde sammen setninger til en sammenhengende muntlig tekst. Denne perioden fra 6-9 årsalderen kalles ofte tekstutviklingsfasen. Som niåring er man normalt i stand til å bruke å beherske regler for setningsbindinger. Som 9-10 år vil barn også bli mer bevisst på hvilken læringsmåte som passer de best for å beherske språket. [7]

Språkutvikling hos ungdom[rediger | rediger kilde]

Språket hos ungdom likner på de voksnes språk. De har en ferdig utviklet grammatikk og evnen til setningsoppbygging er god. Hvordan språkutviklingen videre er avhenger av hvordan språkmiljø de er en del av. Ungdommer utvikler ofte begreper som er spesifikk for det miljøet de er en del av. Språket på data og mobil påvirker språkutviklingen hos ungdom. Ungdom bruker gjerne mer dialekt når de skriver i sosiale medier eller tekstmeldinger.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikons definisjon av «språkutvikling»
  2. ^ Språk i barnehagen - Mye mer enn bare prat: 3. Språktilegnelse
  3. ^ Oppslagsordet «språkutvikling» i Det Norske Akademis ordbok
  4. ^ a b c d e f g h [Utdanningsdirektoratet (2013). Språk i barnehagen-Mye mer enn bare prat.(veileder). «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. november 2016. Besøkt 1. november 2016. ], ytterligere tekst.
  5. ^ a b Om «språktilegnelse» i Kristin Hagemanns artikkel «Språkvitenskap» i Store norske leksikon (oppdatert og hentet 16. februar 2019, fri gjenbruk av tekst)
  6. ^ Språk i barnehagen - Mye mer enn bare prat: Språkutvikling
  7. ^ [Vetland, Bente (2007) Språk, identitet og personlighetsutvikling-Oppvekst, kommunikasjon og samhandling. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 25. januar 2017. Besøkt 1. november 2016. ], ytterligere tekst.
  8. ^ [Vetland, Bente (2007) Språk, identitet og personlighetsutvikling-Oppvekst, kommunikasjon og samhandling. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 25. januar 2017. Besøkt 1. november 2016. ], ytterligere tekst.