Splendid isolation

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Splendid isolation («utmerket isolasjon») var en ledetråd i Storbritannias utenrikspolitikk fra senere del av 1800-tallet og nesten frem til første verdenskrig. Slik utnyttet man at De britiske øyer var et øyrike og forsøkte å minimere ytre farer ved en politikk som tok sikte på maktbalansen på det europeiske kontinent, slik at verken Frankrike eller Tyskland ble så dominerende at det ene eller annet land kunne forstyrre Storbritannia eller de britiske kolonier.

Både statsminister Benjamin Disraeli og Robert Cecil, Marquess of Salisbury fulgte denne politikk. Selve uttrykket ble først benyttet av sistnevnte.

Karakteristisk for splendid isolation var en stor tilbakeholdenhet mot å gå inn i langvarige allianser eller andre forpliktelser. I flere århundrer hadde Storbritannia vært praktisk talt uangripelig, og ville bare nødig gripe inn i konflikter på fastlandet. Oppbygningen av koloniriket gjorde det ennå mer maktpåliggende å ha et balansert maktforhold i Europa og skaffe seg færrest mulige fiender. Det stod om transportveienes og handelens sikkerhet.

Tiden for splendid isolation ebbet ut med den anglo-japanske allianse i 1902 og særlig med Entente cordiale med Frankrike i 1904. Ententen ble et enda skarpere avvik fra splendid isolation i 1907, med allianesystemet Triple Entente, mellom Storbritannia, Frankrike og Russland.

Litteratur[rediger | rediger kilde]