Sommerfjøs

Sommerfjøs i Ny-Hellesund i Søgne i Kristiansand kommune i Agder fylke.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Et sommerfjøs er et fjøs for bruk om sommeren, for husdyr som går på beite i utmarka. Sommerfjøset er som regel plassert i gjerdet mellom utmark og innmark, og er først og fremst beregnet på melkekyr. Sommerfjøset var stedet der kuene ble melket i beitesesongen. Stedet der sommerfjøset sto ble ofte kalt stølen, melkeplassen. Sommerfjøs var særlig utbredt i de områdene av landet der en ikke drev setring.

Lokalitet og plassering

Sommerfjøset var knyttet til en eldre type jordbruk, der innmarka først og fremst ble benyttet til åkerbruk (korndyrking, seinere også potetdyrking), men også til slåtteng. Husdyra, også melkekuene, beitet hele sommeren i utmarka. Innmarka var omgitt av et gjerde (en gard, kunne kalles bøgarden - gjerdet rundt innmarka) for at ikke husdyra skulle ødelegge åkervekstene og slåtteenga.

En viktig funksjon for sommerfjøset var at mest mulig gjødsel skulle samles slik at den kunne komme til nytte på åkrene. En gunstig plassering av sommerfjøset var da slik at dyra ble ført inn døråpningen som vendte mot utmarka, mens gjødselgluggen i motsatt ende av fjøset vendte mot åkermarka. På noen gårder kunne de ulike brukerne ha hvert sitt sommerfjøs på rad og rekke bortover.

Fjøs med mange navn

Sommerfjøset hadde mange ulike navn ulike steder i Norge, men sommerfjøs var vanlig på Østlandet og i Nord-Norge. På nordre del av Vestlandet kunne sommerfjøset hete gardfjøs fordi det som regel var plassert i bøgarden, gjerdet rundt bøen, det solide steingjerdet som beskyttet innmarka for krøtterfot om sommeren. I Nordhordland het sommerfjøset gardflor (gard = gjerde; flor = fjøs), i Vest-Agder het sommerfjøset buhus. (bu = bufe = husdyr). Betegnelsen sommerflor er også brukt i dette distriktet.

I de deler av landet der en drev setring ble beitebruken gjerne spredt i ulike klimasoner mellom dalen og høyfjellet. Utmarksbeitet nær gården ble gjerne utnyttet på våren, og gården kunne ha vårfjøs.

Ut av bruk

Sommerfjøset gikk ut av bruk de fleste steder midt på 1900-tallet, eller tidligere. Den viktigste årsaken var at kuene ikke lenger beitet i utmarka og at de minste brukene - de med en eller to kuer - forsvant.

Bruken av utmarksbeite og sommerfjøs forsvant da NRF-kua gjorde sitt inntog. Dette var ei ku som egnet seg til intensiv melkeproduksjon og var vanskeligere å håndmelke. Den nye kua var også større og passet ikke inn i de små sommerfjøsene. Den egnet seg heller ikke til å beite i bratte og steinete skråninger.

Sommerfjøset - et arkeologisk kulturminne

Det er ikke mer enn et par menneskealdre siden sommerfjøset gikk ut av bruk, likevel er det svært få slike bygninger bevart til vår tid. Fjøs bygd av trematerialer er problematiske bygninger fordi fuktighet ødelegger treverk. Sommerfjøs skulle bare brukes om sommeren, og kravet til bygningsmaterialene var derfor små; i alle fall har det vært slik tidlig på 1900-tallet da denne typen bygninger stadig var i bruk. Gjenbruk var vanlig og sommerfjøset var oftest bygd av gamle materialer. Dette er en viktig grunn til at svært få slike bygninger er bevart til i dag.

Enkle sommerfjøs av trematerialer som er borte etter tidens tann behøver ikke etterlate seg flere spor enn fire sylsteiner etter husets hjørner.

Den gang da sommerfjøset skulle beskytte mot rovdyr (bjørn) krevde det mer soliditet. Stein var et velegnet byggemateriale. Ruiner av slike bygninger finnes det mange av langs Agderkysten og arkeologene finner dem i dag på steder med ryddet mark og tett skog.

Litteratur

• Hilmar Stigum; Vår gamle bondekultur
• Sørfold Lokalhistorielag: Årbok for Sørfold 2017 i artikkelen "Et sommerfjøs i Bonådalen".

Autoritetsdata