Sokrates' forsvarstale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Platon

Sokrates forsvarstale, også kalt Apologien (gresk: Ἀπολογία Σωκράτους, latin: Apologia Socratis) er et skriftstykke av den greske filosofen Platon (lagt i munnen på hans lærer Sokrates), som vedrører rettssaken mot og henrettelsen av Sokrates i 399 f.Kr., og særlig, som tittelen antyder, hans tale til sitt eget forsvar. Apologien anses generelt for å være en forholdsvis tro gjengivelse av begivenhetenes gang, og derfor en pålitelig kilde til den historiske person Sokrates.[1] Derimot er det antatt at Platon i mange av sine senere dialoger, i forskjellig grad bare benyttet Sokrates som et talerør for å uttrykke sin egen filosofi.[2]

Bakgrunn og anklager[rediger | rediger kilde]

Der var 501 dommere tilstede og flere tilskuere, har Platon fortalt. Sokrates var en berømt mann i Athen. Anklagene lød på fordervelse av ungdommen og blasfemi ettersom han fordervet ungdommen ved sine samtaler med ungdommene da de passerte ham på torget.

Anklagen om blasfemi bygde på Sokrates' forestilling om at det fantes andre guder enn de olympiske gudene. Han mente at der fantes daimoner som var guddommelige og gode vesener.

Anklagerne het Meletos, Anytos og Lykon. Den viktigste av dem var Meletos.

Sokrates ble funnet skyldig i anklagene og dømt til døden ved å tømme giftbegeret.

Selve forsvarstalen[rediger | rediger kilde]

Det Sokrates la mest vekt på i sin tale, var ikke selve bevisene på om han var uskyldig. Han brukte vel så mye tid på å fortelle dommerne hvordan han mente at forsvarstaler burde framlegges. Man skal ikke dra hele sin familie med i retten som vitner. Det vekker medlidenhet. I stedet bør man overbevise dommerne om sin uskyld på en ordentlig måte. Han ville også medvise folket at han bare gjorde det mage følelsen var.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brickhouse, Thomas & Smith, Nicholas: «Plato», The Internet Encyclopedia of Philosophy
  2. ^ Kraut, Richard: «Plato», The Stanford Encyclopedia of Philosophy, Edward N. Zalta (red.)