Snaefell Mountain Railway

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vogn nummer 4, merk det sentrale Fell-systemet som strekker seg i midten av jernbanesporet.

Snaefell Mountain Railway er en elektrisk jernbaneMan. Den forbinder den lille byen Laxey med toppen av det høyeste fjellet på Man, Snaefell, 620,6 meter over havet. I Laxey knyttes jernbanen til Manx Electric Railway (MER) som går videre til hovedstaden Douglas. Fjelljernbanen er kun 8 km lang, har en sporvidde på 1 067 mm og benytter seg av systemet Fell Incline Railway System for å bremse på bratte strekninger. Jernbanen er elektrifisert med kontaktledninger på 550 volt.

Drift[rediger | rediger kilde]

Utsikt fra Snaefell med sporvognen i det fjerne.

Tjenesten blir drevet på faste mellomrom mellom april og september og tar rundt 30 minutter en veg. Det er ingen drift om vinteren. Kontaktledningene blir tatt ned vinterstid for å unngå ødeleggelse grunnet ising. All passasjertrafikk blir utført med seks elektriske sporvogner kledd i tre, opprinnelig bygget i 1895 og nummerert fra 1 til 6. Vogn 5 brant opp grunnet en ulykke i 1970, men dens levninger ble bygget opp med en erstatning i 1971 i det opprinnelige designet.

På slutten av 1970-tallet ble vognene utstyrt med nye boggier (jernbaneakslinger) i et design som var basert på det opprinnelige og friksjonsutstyr fra nedlagte tyske sporvogner fra Aachen. På grunn av ulik sporvidde kan ikke fjellinjen gå på de øvrige skinnegangene på Man. Det er derfor to linjer som går parallelt i Laxey når vognene har behov for ettersyn. Jernbanen er eid og blir operert av Isle Of Man Heritage Railways, et departement underlagt Mans regjering.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sporvogn nummer 2 ved stasjonen i Laxey, 1988.

Jernbanelinjen ble opprinnelig utredet av George Nobel Fell, sønn av John Barraclough Fell som oppfant Fell-systemet. Jernbanen vant ment å benytte dampdrift med Fell-systemet for både framdrift som bremsing, et opplegg som ble godkjent av Tynwald i 1888, men likevel ikke bygget. I 1895 reviderte Snaefell Mountain Railway Association (SMRA) planene, og tilpasset ruten fra den tidligere utredningen. Da linjen ble bygget skjedde det ganske raskt og den ble åpnet den 20. august 1895.

Jernbanelinjen ble bygget fra grunnen av som en elektrisk jernbane uten Fell-systemet, og støttet som på vanlig adhesjonsbane for framdrift i bratte stigninger, men med Fell-utstyr for bremsing. Allerede i desember 1895 ble linjen solgt til Isle of Man Tramways & Electric Power Co. Ltd (I.o.M.T.&.E.P.). Det ble kastet tvil over denne overdragelsen i ettertid da dette selskapet gikk konkurs da det viste seg at SMRA ikke var registrert og de fleste i styret til I.o.M.T.&.E.P.) også var medlemmer av styret til SMRA, og hadde stemt for overtagelse i overtredelse til selskapets artikler for sammenslutninger. I.o.M.T.&.E.P. havnet i økonomisk likvidering i 1900 som et resultat av banksammenbrudd. Jernbanen ble solgt av bobestyrer til det nylig opprettede Manx Electric Railway Co. Ltd som overtok i 1902. På slutten av 1950-tallet var også dette selskapet i økonomiske vanskeligheter, og det ble overtatt av Mans regjering i 1957.

Stasjoner[rediger | rediger kilde]

Hovedstasjonen er knutepunktet i Laxey med kystjernbanenettet til Douglas. Her skjer alle ankomster og avganger. Den eneste stoppestedet undervegs er hvor jernbanen krysser motorvegen, Snaefell Mountain Course, som benyttes av det kjente motorsykkelløpet Isle of Man TT, og under den tiden hvor løpet går sin gang stopper sporvognene på hver sin side av vegen og passasjerene må bytte vogn ved å krysse en bro til fots.

Stasjonene langs linjen er

  • Laxey Station, stasjon ved Laxey
  • Bungalow Station, stasjon ved motorvegen
  • Snaefell Summit Station, stasjon på toppen av Snaefell

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]