Snøballjorden

Forestilling av Snøballjorden for 716 millioner år siden

Det spekuleres på om globalt isdekke kan ha lagt begrensninger i utviklingen av flercellet liv i jordas historie.

Snøballjorden (av engelsk: Snowball Earth) er en vitenskapelig hypotese om at det meste av jorden har vært dekket av is. Ifølge hypotesen kan en rekke fenomen i geologiske lagrekker gjennom å foreslå en istid i yngre proterozoikum (1 000–542 millioner år siden) som var så alvorlig at hele jorden var dekket av isbreer. Uttrykket «snowball earth» ble først benyttet i 1992 av Jospeh Lynn Kirschvink ved California Institute of Technology. Kilder antyder nedfrysingen begynte for 716 millioner år siden, og varte i 120 millioner år.

Geologen Paul F. Hoffman støtter teorien om snøballjordene og peker mellom annet på bevegelsesblokker, som bare kan eksistere som følge av isbresmelting i Namibørkenen. Det er vanskelig å forklare eksistensen til disse bevegelsesblokkene på annen måte enn med denne teorien, siden det ikke finnes noen andre geologiske teorier som kan forklare forekomsten av glasiale avleiringar i form av tillitt i Namibia.

Hypotesen kom til som følge av forskning på «atomvinteren» under den kalde krigen, men ble lenge avfeid av forskere på grunn av utregninger som en russisk matematiker gjorde hvor han viste at jorden aldri ville tine opp igjen om noe slikt skjedde. Tilhengere av teorien mener derimot at vulkansk aktivitet kan få en jord som er helt dekket av isbreer til å tine igjen. Vulkaner slipper ut CO₂ og om hele jordene var dekket av isbreer, kunne ikke lenger berggrunnen ha tatt opp gassen ved forvitring, heller ikke ved biologiske kalkavsetninger og planteproduksjon. Dette ville dermed bevirket økt mengder CO₂ i atmosfæren, øke drivhuseffekt og temperaturer høye nok til å smelte isen. Den kalde snøballtilstanden ville derfor ta slutt og i en overgangsperiode ville det ha blitt særdeles varmt. Karbondioksiden som ble skylt ut av atmosfæren som hydrogenkarbonat i havet med nedbøren og avrenningen bandt seg til oppløst magnesium og kalsium som karbonat (kalk), og dette viser seg verdenen over ved at tillittene fra sent i prekambrium ligger under tykke avleiringer av karbonat. I disse kalde periodene må det meste av livet på jorden ha blitt utslettet, bortsett fra noen miljø på havbunnen under isen og i vulkanske områder. Det var lite planter og dyr på jorden i denne tiden, og de livsformene som fantes her, ville ha blitt påført store påkjenninger mellom ekstrem kulde og varme, men det stimulerte kanskje samtidig til en eksplosiv utvikling av nye arter, som var bedre tilpassede forholdene. Tilhengere av snøballteorien har påpekt at den kambriske eksplosjon, da særdeles mange nye livsformer utviklet seg, kom like etter den antatte «snøballjorden».