Smalsølvbusk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Smalsølvbusk
Smalsølvbusk i Saratov oblast sørøst i europeisk Russland
Smalsølvbusk i Saratov oblast
sørøst i europeisk Russland
Vitenskapelig(e)
navn
:
Elaeagnus angustifolia
L.
Norsk(e) navn: smalsølvbusk,
smalbladet sølvbusk
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: roseordenen
Familie: sølvbuskfamilien
Slekt: sølvbuskslekta
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: halvtørre steder
Utbredelse: Asia; naturalisert i Europa og Nord-Amerika

Smalsølvbusk (Elaeagnus angustifolia) er en løvfellende busk eller lite tre i sølvbuskfamilien. Den har sølvfargete blad og en frukt som minner om oliven. Arten hører hjemme i Sentral-Asia, men er vanlig dyrket i mange land og finnes ofte forvillet.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den blir 3–7, mer sjelden 10 m høy og har en dyp pælerot. Barken er rødbrun, og hos eldre trær har den langsgående furer og skaller av i lange striper. Noen busker har skarpe, 0,3–7 cm lange torner, mens andre mangler dem. Unge greiner og begge bladoverflater er tett dekket av sølvfargete stjernehår. Det finnes en varietet, var. virescens, der bladoversiden er grønn og nesten uten stjernehår. Bladstilken er 5–8 mm lang. Bladene sitter spredt og er avlange til linje-lansettformede, helrandede, 4–8 cm lange og 0,4–3,2 cm brede.[1][2]

Blomstene sitter 1–3 sammen i bladhjørnene. De dufter søtt og er sølvhvite på utsiden, gule inni og 8–10 mm lange. Begeret er klokkeformet med 4 fliker. Kronblad mangler, og det er fire pollenbærere. Frukten minner litt om oliven og er gulbrun, 0,7–2,5 cm lang og 0,5–1,3 cm bred. Den er tett dekket med sølvfargete skjoldhår når den er umoden, men blir seinere nesten glatt. Blomstringen skjer i mai–juni, og frukten er moden i august–oktober.[1][3]

Utbredelse og økologi[rediger | rediger kilde]

Smalsølvbusk er naturlig utbredt i de tørre og halvtørre områdene i Sentral-Asia fra Nord-Kina og Mongolia i øst til Armenia, Tyrkia og Syria i vest. Det hevdes ofte at den også forekommer naturlig i Europa, men der er den bare naturalisert.[1][4][5]

Smalsølvbusk vokser raskt, opptil 1,8 m i året. Den lever i symbiose med aktinobakterier i slekta Frankia. Bakteriene finnes i utvekster på røttene og fikserer nitrogen fra lufta. Buskene starter å produsere frø når de er 3–5 år gamle. Blomstene pollineres av insekter. Frøene spres med fugler og småpattedyr som eter fruktene. Spredning med vann spiller også en rolle, og frøene kan holde seg flytende opptil 36 timer.[2]

I utbredelsesområdet er somrene varme og vintrene kalde eller svært kalde. Smalsølvbusk vokser langs bredden av elver og innsjøer og kan også forekomme i fjell og ørken. Den tåler alkalisk og saltholdig jord. Selv om den hører hjemme i tørre områder er den avhengig av noe fuktighet og vokser sakte dersom grunnvannsspeilet ligger lavere enn 4 m under marka. Arten finnes i rene bestander, eller sammen med tamarisk, poppel eller Haloxylon. Den tåler skygge når den først har etablert seg.[2]

Invasiv art[rediger | rediger kilde]

Smalsølvbusk ble brukt til leplanting i vestlige USA. Den har spredt seg mye og opptrer som en invasiv art langs elver i dette området, ofte sammen med invasive tamariskarter. Arten fortrenger naturlig vegetasjon som poppel og pil, og de nitrogenrike bladene tilfører ekstra nitrogen til økosystemet. Smalsølvbusk har hatt fordel av vassdragsreguleringer som fører til mindre flommer slik at kantvegetasjonen ikke skylles bort så ofte. Amerikansk bever foretrekker poppel og rører nesten ikke smalsølvbusk.[2][6]

Arten er naturalisert i sørlige og østlige deler av Europa, og også her skaper den problemer ved å redusere artsmangfoldet og fortrenge opprinnelige arter. I Ungarn har fjerning av smalsølvbusk i en nasjonalpark ført til at forsvunnede orkidéarter har kommet tilbake. Ved saltsjøer fører arten til reduksjon i antall vannfugler. Skjære bygger ofte reir i smalsølvbusker, og skjæra er en viktig predator på vannfuglenes egg og unger.[4][5]

Nytte[rediger | rediger kilde]

I mange land er smalsølvbusk mye brukt som hageplante på grunn av de vakre bladene. Den dyrkes både som tornete hekkplante og som enkeltstående trær. Arten blir også brukt i lebelter og for å revegetere områder der grunnen er forurenset av gruvedrift eller industri. Smalsølvbusk tåler vind, næringsfattig jord og salt i luft og jord. I motsetning til slektningen tindved har den ikke plagsomme rotskudd. Smalsølvbusk er lite brukt i Norge, men kan dyrkes til herdighetssone 5, altså i store deler av Sør-Norge.[7][8][2]

Honningbier besøker blomstene for nektaren. Fruktene spises ferske eller tørket. De inneholder proteiner, sukker, vitaminer og mineraler. Frukten blir også brukt til å fremstille gelé og alkoholholdig drikke. Uttrekk av frukt, blomster, løvverk og bark er tradisjonelt brukt mot en rekke sykdommer. Planten skal hjelpe mot blant annet sår hals, hoste, forkjølelse, feber, kvalme, oppkast og diaré. Farmakologiske studier viser at smalsølvblad har antioksiderende, betennelsesdempende, antimutagen og smertestillende virkning.[9][3]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Elaeagnus angustifolia». Flora of China. Besøkt 15. mars 2019. 
  2. ^ a b c d e «Elaeagnus angustifolia (Russian olive)». Invasive Species Compendium. Besøkt 15. mars 2019. 
  3. ^ a b M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 131. ISBN 0-7136-7015-0. 
  4. ^ a b E. von Raab-Straube (2018). «Elaeagnus angustifolia». Elaeagnaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 15. mars 2019. 
  5. ^ a b B. Dénes og Á. Csiszár (2008). «Russian olive (Elaeagnus angustifolia L.)». I Z. Botta-Dukát og L. Balogh. The most important invasive plants in Hungary. Vácrátót: HAS Institute of Ecology and Botany. s. 85–93. ISBN 978-963-8391-42-1. 
  6. ^ K. Zouhar (2005). «Elaeagnus angustifolia». Fire Effects Information System, [Online]. U.S. Department of Agriculture, Forest Service, Rocky Mountain Research Station, Fire Sciences Laboratory. Besøkt 15. mars 2018. 
  7. ^ I. Palmstierna (1999). Trær & busker i hagen. Oversatt av N.P. Thuesen, foto B.K. Johanson. Orion. s. 132. ISBN 82-458-0370-7. 
  8. ^ O.B. Hansen (1. august 2018). «Elaeagnus angustifolia – et sjeldent treslag med potensial». Park & Anlegg. Besøkt 15. mars 2019. 
  9. ^ R. Hamidpour m.fl. (2017). «Russian olive (Elaeagnus angustifolia L.): from a variety of traditional medicinal applications to its novel roles as active antioxidant, anti-inflammatory, anti-mutagenic and analgesic agent». Journal of Traditional and Complementary Medicine. 7 (1): 24–29. ISSN 2225-4110. PMC 5198788Åpent tilgjengelig. PMID 28053884. doi:10.1016/j.jtcme.2015.09.004. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]