Smørskredtindane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Smørskredtindane
Slogen til venstre og Smørskredtindane til høyre
Høyde 1 631 moh.[1]
Primærfaktor 1 306 m[a][2]
Sekundærfaktor 11 km[b]
LandNorge
FylkeMøre og Romsdal
Kommune(r)Ørsta, Stranda
OmrådeSunnmørsalpene
FørstebestigningJon Klokk, Wiliam Ecroyd og William Cecil Slingsby 21. august 1884
Kartblad1219 III
Posisjonskart
Smørskredtindane ligger i Møre og Romsdal
Smørskredtindane
Smørskredtindane
Smørskredtindane (Møre og Romsdal)
Kart
Smørskredtindane
62°12′00″N 6°43′56″Ø

Smørskredtindane[3] ligger på grensen mellom Ørsta kommune og Stranda kommuneSunnmøre. Fjellet består av to topper, til vanlig kalt henholdsvis Store- og Nordre Smørskredtind. Som navnet tilsier er Store Smørskredtind den høyeste, med sine 1 631 meter over havet. Denne toppen ligger i Ørsta kommune. Nabotoppen Nordre Smørskredtind med 1 606 moh. ligger i Stranda kommune. Fjellet ligger rett øst for Øye i Norangsdalen og det mer kjente (men lavere) fjellet Slogen.

Fottur[rediger | rediger kilde]

Store Smørskredtind. Fjellet har et alpint preg og er mindre tilgjengelig enn Slogen, men mange når toppen uten klatreutstyr. Det er ingen enkle ruter til toppen og alle rutevalg er angitt som tunge toppturer med utsatt klyving der tau, isøks og stegjern kan komme godt med.

Det er tre vanlige ruter opp til toppen:[4][5]

Snørenna[rediger | rediger kilde]

  • «Snørenna» mellom Nordre- og Store Smørskredtind. Fra Patchellhytta (818 moh) i Habostaddalen går man opp snørenna til skaret mellom tindane. Videre over en liten isbre og oppover hamrer til selve toppen. Denne ruten kan være utsatt på grunn av is og hard snø og det må utvises stor forsiktighet.

Vestegga[rediger | rediger kilde]

  • Fra Patchellhytta eller Skylstadbrekka, ruten mellom Skylstad i Norangsdalen og Patchellhytta, går man opp via «Vestegga». Man holder til venstre (nord) for egga med lett klatring til topps. Ruten er luftig med utsette opptak. Blir glatt og utsatt i vått vær. Da man går på nordsiden av en egg vil denne ligge i skyggen lengre enn mer vestvendte fjellsider slik at snø- og ispartier vil måtte påregnes tidlig på året. Ruten er vardet i øverste del, men man må være oppmerksom på at snøras kan ha ødelagt vardene i løpet av vinteren og gjør rutevalg vanskelig.

Langfonndalen[rediger | rediger kilde]

  • Langfonndalen med sti fra Norangsdalen, parkerer ved Lygnstøylvatnet, og oppgang fra sørøstsiden av toppen. Siste del til toppen er lik ruten fra «snørenna». Denne ruten er ved fornuftige veivalg ansett som den enkleste stien til Store Smørskredtind. Siden er solvendt og er snø- og isfri tidligere enn de andre rutene. Denne ruta kan også benyttes som en del av en rundtur på toppen. Man går opp via de to andre alternativene og går ned Langfonndalen. Fra Lygnstøylvatnet er det litt over 2 km å spasere på fylkesvei 655 ned til Skylstad (nedoverbakke).

Annen informasjon[rediger | rediger kilde]

Hjørundfjordingen Jon Klokk og britene Wiliam Ecroyd og William Cecil Slingsby var de første som klatret til topps på Store Smørskredtind, den 21. august 1884[trenger referanse].

Målt etter primærfaktor er fjellet rangert på 11.-plass i Norge.

Hotell Union Øye, ved 655, i bygda Øye er et naturlig utgangspunkt for fjellturer i området. Hotellet ligger omtrent 2 km fra starten på Skylstadbrekka og 4,5 km fra Lygnstøylvatnet. Stien til nabofjellet Slogen (Slogråsa) starter 1 km øst for hotellet (Skylstadbrekka benyttes også til tur på Slogen).

Se også[rediger | rediger kilde]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Smørskredtindens referansesadel ligger på vannskillet mellom Norangsdalen og Nibbedalen, nærmere bestemt ved Fivelstadhaugen. Sadelenes høyde ligger mellom 320 og 330 moh. og anslås til 325 moh.
  2. ^ Avstand til nordre Kvitegga.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Norgeskart». Kartverket. 13. januar 2015. 
  2. ^ Petter Bjørstad. «Mountain info» (engelsk). Besøkt 28. mars 2016. 
  3. ^ «Smørskredtindane». Faktaark. Kartverket. Besøkt 17. oktober 2016. 
  4. ^ Helge J. Standal, Jon Hagen, Gunnar Wangen (2000). Fotturar på Sunnmøre (2 utg.). Iriss Forlag. s. 196. ISBN 82-992081-3-0. 
  5. ^ Kristofer Randers (1989) [1890]. Sunnmøre (5 utg.). Ålesund - Sunnmøre Turistforening. s. 330. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]