Småblank

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Småblank er navnet på den stasjonære (relikt) ferskvannslaksen som finnes i øvre Namsen i Trøndelag ifølge Artsdatabanken (2017). Den er tidvis også kalt namsblank.

Småblank, dverglaksen i øvre Namsen ble beskrevet av Magnus Berg i 1953. Vitenskapelig sett er det derfor korrekt å bruke dette navnet og dette er navneforma som også er brukt i nyere vitenskapelig produksjon. Etter hvert har imidlertid også navnet namsblank festet seg både i forvaltningen og rimeligvis også funnet støtte i lokalsamfunnene i Namdalen. Ordet “små” i navnet til denne laksebestanden er høyst betimelig. De største individene av småblank som er registrert er bare ca. 30 cm, men det er sjelden man fanger så store individer. Både med hensyn til utseende og miljøkrav ligner småblank ungfisk av sjøvandrende laks. Den har hele livet tydelige parrmerker eller fingermerker på sidene (foto vedlagt), og den foretrekker elvestrekninger med høye vannhastigheter og hard elvebunn (stein og berg). Vi kan observere at ørret og småblank deler leveområdene i elva mellom seg. Ørret fanges i kulper og på relativt stilleflytende strekninger, mens småblank fanges på strykstrekningene og er derfor spesielt utsatt for negative påvirkninger ved kraftutbygging av vassdrag.

I Byglandsfjorden i Otravassdraget i Agder finnes en annen ferskvannsform av laks: bleka. Dette er en stasjonær lakseform som også fantes i Arendalsvassdraget, men den antas nå utdødd der. Bleka i Byglandsfjorden ble først beskrevet av professor Knut Dahl i 1927, men det foreligger skriftlig dokumentasjon på forekomst av «Bleke» i Byglandsfjorden så tidlig som i 1777. Det var et etablert fiske på gytende bleke i Byglandsfjorden oppunder jul. Bestanden gikk katastrofalt tilbake omkring 1970, både som en effekt av vassdragsreguleringer og sur nedbør.

De ulike stammene av ferskvannsstasjonær laks i Norge ble antakelig isolert fra anadrom laks i en periode omkring 9.500 år siden. Ved avslutningen av siste istid var landet presset ned på grunn av de store, tung ismassene og etter issmeltinga hevet landet seg raskt. Laks koloniserte elvene fra havet, men det ble mange plasser dannet fosser med landhevinga. Mange av disse fossene var uoverstigelige for oppvandrende fisk og gjorde at mange elveområder ble tømt for laks. I noen få tilfeller ble det isolert kjønnsmodnende individer ovenfor fossene som ble opphavet til den stasjonære laksen.

Norge ligger isolert fra resten av Europa på Den skandinaviske halvøy, og har mange eksempler på arter og bestander av dyr som har en beskjeden utbredelse i Norge. Hos norsk laks er en vesentlig del av genetisk og biologisk variasjon knyttet til mangfoldet mellom og innenfor lokale laksestammer. Disse er utsatt for en rekke menneskeskapte trusler knyttet til blant annet fysiske inngrep, oppdrettsindustri og annen industri.

Småblank er en unik del av det norske artsmangfoldet. Mange av de rødlistede artene i Norge er sjeldne innenfor våre landegrenser, men er vanlige eller endog tallrike i andre deler av verden. Dersom slike arter med lav nasjonal forekomst skulle bli utryddet, kan det være mulig å reetablere bestander. To eksempler på slik reetablering i våre nærområder er beverens gjenerobring av Sverige og Norge etter utsettinger i Sverige på 1960-tallet, og reetableringen av havørnbestander i Skottland og Irland. En eventuell reetablering av småblank ville være umulig, fordi det ikke finnes noen andre laksebestander med samme kombinasjon av genetiske og økologiske egenskaper som er nødvendig for å kunne gjenskape småblank. Kombinasjonen av manglende smoltstadium og tidlig kjønnsmodning hos begge kjønn finnes ingen andre steder enn i øvre Namsen. Det kan innvendes at det er funnet liknende elvelevende ferskvannslaks på Newfoundland (Canada), men laks på vestsiden og østsiden av Atlanterhavet er så genetisk forskjellige at de ikke kan erstatte hverandre.

Biologisk sjeldenhet defineres ofte ut fra fire kriterier: a) Størrelse på utbredelsesområdet, b) habitattoleranse og tilpasningsevne til miljømessige endringer, c) genetisk integritet og d) bestandsstørrelse. Småblank har gjennomgående lav uttelling på alle disse kriteriene. Det eneste virveldyret i Norge med liknende sjeldenhet er damfrosk (Rana lesonae), som bare finnes i et geografisk begrenset område. Imidlertid er damfrosk relativt vanlig i Sverige der arten er klassifisert som sårbar. Småblank er derfor ut fra foreliggende kunnskap den mest unike forekomsten av virveldyr i landet.

Lese mer: Sandlund, O.T., O.K. Berg, S. Karlsson, E.B. Thorstad & K. Hindar 2014. Småblank – enestående biologisk mangfold. Naturen 3 (Juni 2014): 130-136.