Slipptank

Slipptank ombord på hangarskipet USS «Dwight D. Eisenhower»

En slipptank eller dropptank er en ytre drivstofftank for fly, som er ment å kunne kobles fra og slippes i lufta. Ideen bak en slik tank er å kunne øke rekkevidden på fly med kort rekkevidde, og blir vanligvis bare benyttet på militære fly, vanligvis på jagerfly som ofte har kort rekkevidde. Ekstra eksterne tanker vil øke vekten og luftmotstanden på en fly, og vil kunne forrykke balansen. For jagerfly, som er avhengige av å kunne manøvrere i stor fart, vil slike tanker derfor være en hindring. Drivstoffet i slipptankene er derfor ment å bruke opp først, slik at tankene kan kobles fra og slippes og jageflyet gå over til de konvensjonelle indre tankene. På mange moderne jettjagere er slipptankene mer eller mindre permanent tilkoblet.

Slipptanker ble funnet opp under andre verdenskrig. Pionerene på området var Luftwaffe, som hadde på begynnelsen av krigen førte angrepskrig og var avhengig av at jagerflyene Messerschmitt Bf 109 og 110 kunne følge med transportfly og bombefly på lange oppdrag. Gode slipptanker var imidlertid ikke utviklet tilstrekkelig til å kunne brukes under Slaget om Storbritannia, der særlig den lave rekkevidden til Bf 109 var et problem.

Effektive slipptanker kom først i 1941 og senere, og ble først og fremst benyttet av de de allierte. Særlig langrekkende eksortejagere som P-47 Thunderbolt og P-51 Mustang benyttet slike under eskorte av bombefly fra England til Tyskland, men de ble også brukt av avskjæringsjagere som Spitfire og Hurricane for å ha stående patruljer eller drive angrep over Den engelske kanal. Slipptanker ble også mye brukt under krigen i Stillehavet, der store avstander gjorde stor rekkevidde nødvendig.