Slangesølje
Slangesølje er en rund sølje med seks buer mellom to ringer på en gjennombrutt bunn. Slangesøljer er gjerne laget i sølv og dekorert med «filigran». Ekstra fine slangesøljer kan være forgylt. De fleste og de eldste slangesøljene har ikke vedheng. Men slangesøljer kan også være dekorert med hengende løv i forskjellige former, og noen har også fargede stener.[1] Fra gammelt av har det vært brukt støpte slangesøljer i kobberlegeringer som bronse og messing. I nyere tid er det også laget støpte slangesøljer i tinn. De eldste slangesøljene har flat bunn, men utover på 1700-tallet får bunnplaten en svak kuv med opphøyning mot midten og på 1800-tallet blir denne kuvingen enda mer markant.[2]
De fleste eldre slangesøljer er ustemplet,[3] og de er trolig laget av bygdesmeder. Men utover mot slutten av 1800-tallet blir slangesøljer svært populære både i borgerlige miljøer og som turistvarer, og det var da en stor produksjon av slangesøljer hos gullsmeder både i Christiania og i Bergen.
Opphavet til navnet slangesølje er usikkert. Men Rikard Berge peker på at slagningir er brukt i norrøne skrifter som betegnelse på kjortel eller reisekappe som blant annet var brukt av pilegrimmer, og at man i tidligere tider slik skikken også var senere, har hatt egne spenner eller søljer til hvert bruk. Berge mener derfor at slangesylje er en avledning av gammelnorsk slagningssylgja med navn etter dette plagget.[4]
Slangesøljer har eldre tid vært brukt som kjærestegaver,[5] og sølvsmeden Eivind G. Tveiten forteller i 1955 at slangesøljer i gammel tid var brukt av ugifte jenter mens bolesøljene var forbeholdt gifte kvinner.[6]
Slangesøljer er ikke kjent fra folkelig draktsølv i andre land.[7] Kristofer Visted peker på at den har gotiske forbilder.[8] Tradisjonelt har slangesøljer vært kjent i bruk bare i Telemark og Setesdal, men i samlingene ved Norsk Folkemuseum er det også enkeltstående eksemplarer som er innkommet fra Buskerud og andre områder i Aust-Agder.
I artikkelen Sylvsmeden Eivind G. Tveiten beskriver Aagot Noss hvordan Tveiten laget både bolesøljer, slangesøljer, halsringer, spenner og maler.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Berge, Rikard. (1925): Norskt bondesylv. Risør. Opptrykk utgitt av Noregs Boklag 1975. ISBN 82 522 0102 4
- Fossberg, Jorunn, (1991): Draktsølv. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07340-8
- Fossberg, Jorunn, (1971): Smykker: Middelalder. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 16, spalte 278-286. Oslo.
- Noss, Aagot, (1986): Draktsølvet frå DEN NORSKE SAMLINGA, NORDISKA MUSEET STOCKHOLM. Norsk Folkemuseum, Oslo.
- Noss, Aagot (2003): Frå tradisjonell klesskikk til bunad i Vest-Telemark. Oslo. ISBN 82-7099-367-0
- Noss, Aagot (1970): «Sylvsmeden Eivind G. Tveiten.» I Norsk Folkemuseums årbok, By og bygd nr 22, s.11-52, Oslo. (Også publisert som vedlegg i opptrykk av Rikard Berge: Norsk bondesylv, 1975.)
- Tveiten, Eivind, (1955): «Bunadsylvet.» I Telemarksbunader. Nedervde kledeskikkar for menn og kvinner. Telemark husflidssentral i samarbeid med Mittet & Co. 1955.
- Visted, Kristofer (1918): Vor gamle bondekultur. Kristiania.