Slangeøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slangeøya
Селище Біле, острів Зміїний (2008).jpg
Geografi
PlasseringSvartehavet
Areal 0,17 km²
Lengde 0,66 kilometer
Bredde 0,66 kilometer
Administrasjon
LandUkraina
Posisjon

Slangeøya
45°15′18″N 30°12′15″Ø

Tegning fra 1896
Insula Serpilor map.png

Slangeøya (ukrainsk Острів Зміїний, Ostriv Zmiinyi; rumensk Insula şerpilor) er en øy i Svartehavet utenfor kysten av Romania og Ukraina, nær Donaudeltaet. Øya tilhører Kilija rajon i Odesa oblast i Ukraina.

Øya er befolket. Bosetningen Bile ble etablert der i februar 2007, og er en del av byen Vylkove i Kilija rajon i Odesa oblast.

Øya var i en årrekke årsak til en strid mellom Romania og Ukraina. Grensen for kontinentalsokkelen rundt Slangeøya ble avgjort i Den internasjonale domstolen i 2009.[1]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Øya består av kalkstein og ligger 35 km utenfor kysten, øst for munningen av Donau. Øya er formet som en X og er 662 meter lang og 440 meter bred og dekker et areal på 0,17 km². Det høyeste punktet på øya er 41 meter over havet.

Det nærmeste landpunktet til Slangeøya er Kubakskijøya i den ukrainske delen av Donaudeltaet mellom Bystorjekanalen og Vostotsjnojekanalen. Den nærmeste rumenske byen er Sulina, som ligger 45 km unna. Den nærmeste ukrainske byen er Vylkove, 50 km unna.

Bosetning og infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Det eldre fyret

Det bor om lag 100 innbyggere på øya, hovedsakelig grensevakter med familier og teknisk personell. Siden 2003 har en vitenskapelig ekspedisjon fra Odesa nasjonaluniversitet også holdt til på øya.

Øya ble i sin tid demilitarisert. Som følge av en avtale fra 1997 mellom Romania og Ukraina har ukrainske myndigheter trukket tilbake en militær radiostasjon og tatt ned en militær radar. All annen infrastruktur er overført til sivile.

I tillegg ble en landingsplass for helikopter og et kaianlegg for skip med kjøl ned til 8 meter bygd i 2002. På øya står et gammelt fyr og elektrisk kraft får øya fra en kraftstasjon drevet av vind og diesel på øya.

Fyret[rediger | rediger kilde]

Kart over Slangeøya

Fyret på Slangeøya ble bygd sommeren 1843 av Svartehavsflåten til Det russiske keiserdømme. Fyret er en åttekantet bygning, er 12 meter høyt og står på det høyeste punktet på øya, 40 meter over havnivå. Nye lamper fra England ble installert i fyret i 1862 og i 1890-årene ble nye parafinlamper med roterende utstyr og flate linser installert. Dette forbedret rekkevidden til fyret med opp til 35 km.

Fyret ble kraftig ødelagt under den andre verdenskrig etter luftangrep fra Sovjetunionen og retirerende tyske tropper. Det ble bygd opp igjen mot slutten av 1944 av Odesa militærradio. I 1949 ble det videre ombygd og utstyrt av Svartehavsflåten. Flere ganger etter dette er fyret blitt oppgradert.

Historie[rediger | rediger kilde]

Øya ble av grekerne kalt Λευκός, Leukós («Den hvite øya»), og på samme vis av romerne kalt «Alba», trolig på grunn av de hvite marmorformasjonene som ligger på øya.

Ifølge et utdrag av den tapte fortelling om Trojakrigen av Arktinos fra Miletos, ble levningene av Akilles og Patroklos ført til denne øya av Thetis for å legges i en helligdom. Ruinene av det en mente var et firkantet tempel tilegnet Akilles med sider på 30 meter, ble oppdaget av kaptein Kritzikly i 1823. Ovid, som ble forvist til Tomis, nevnte øya, og det samme gjorde Klaudios Ptolemaios og Strabon.[2]

Flere inskripsjoner fra antikken er funnet om øya, blant annet et fra 300-tallet f.Kr. fra Olbia som hyller noen for å ha forsvart og drevet bort sjørøvere som levde på «den hellige øya».

Moderne historie[rediger | rediger kilde]

Grekerne i perioden under Det osmanske rike kalte øya Fiodnisi (som på gresk betyr «Slangeøya»), og øya gav navn til sjølaget ved Fiodnisi. Slaget mellom den osmanske og den russiske flåten fant sted nær øya i 1788 under den russisk-tyrkiske krig 1787-1792.

I 1829, etter den russisk-tyrkiske krig 1828–1829, ble øya en del av Det russiske keiserdømme fram til 1856. Etter den russisk-tyrkiske krig 1877-1878 gav Det osmanske riket øya og regionen Nord-Dobrudzha som tilbakebetaling for at Russland annekterte den sørlige regionen Bessarabia i Romania.

Paristraktaten i 1947 mellom seierherrene i den andre verdenskrig avstod Nord-Bukovina, regionen Hertza, Budjak og Bessarabia til Sovjetunionen, men nevnte ikke munningen av Donau og Slangeøya.

Fram til 1948 ble Slangeøya regnet som en del av den rumenske kystbyen Sulina. I 1948 tvang sovjetiske styrker den rumenske side (okkupert av sovjetiske tropper) til å akseptere en «overføring» av Slangeøya til Sovjetunionen - og i tillegg til å flytte den rumenske grensen i Donaudeltaet vestover, noe som resulterte i at Sovjetunionen annekterte øya Limba. Romania motsatte seg sterkt denne «avtalen»[når?], siden den aldri ble ratifisert av de to landene, hvilket de jure gjorde Limba og Slangeøya til rumensk territorium.

Samme året, i 1948 og starten på den kalde krigen, ble en sovjetisk radarstasjon bygd på øya.

Eierskapet til Sovjetunionen over Slangeøya ble stadfestet i avtalen mellom regjeringen i Folkerepublikken Romania og regjeringen i Sovjetunionen og undertegnet i București i februar 1961. Mellom 1967 og 1987 forhandlet Sovjetunionen og Romania om grensesettingen på kontinentalsokkelen. Rumenerne nektet å godta russernes tilbud om 4000 km² av 6000 km² rundt øya i 1987.

Etter 1991 tok Ukraina kontroll over øya, selv om Romania konsekvent hevdet at øya burde betraktes som del av Romania. Ifølge rumenerne ble øya i fredsavtaler i 1918 og 1920 (etter den første verdenskrig) regnet som en del av Romania, og ble ikke nevnt i grenseavtalen mellom Romania og Sovjetunionen i 1947.

I 1997 undertegnet Romania og Ukraina en avtale som sa at den eksisterende grensen mellom de to land ikke skulle krenkes og ingen av dem kunne kreve endringer i grenseforholdene. Romania godtok avtalen siden det gav gode sjanser for å innlemmes i NATO. Begge sidene var derimot enige om at hvis de ikke kom til enighet om de maritime grensene innen to år, så kunne begge sider gå til Den internasjonale domstolen for å få en siste avgjørelse.

I 2008 døde 12 ukrainske grensevakter da helikopteret deres styrtet på vei fra Odesa til Slangeøya og bare én i besetningen overlevde.[3]

Den russiske invasjonen av Ukraina i 2022[rediger | rediger kilde]

Den 24. februar 2022, på den første dagen av Russlands invasjon av Ukraina, ble Slangeøya bombardert av to russiske krigsskip, patruljeskipet Visilij Bykov og missilkrysseren «Moskva».[4][5] Senere samme dag, etter et nytt angrep, ble øya invadert og erobret av russiske styrker. Rett før invaderingen ble de ukrainske soldatene bedt om å overgi seg, tilbake responderte den ukrainske grensevakten med «Russisk krigsskip, dra til helvete».[6] Den ukrainske forsvarsstyrken på øya, 13 grensevakter, nektet å overgi seg. Samtlige ble antatt drept. Alle grensevaktene ville bli gitt tittelen Helt av Ukraina.[7][8] Den 28. februar skjedde en ny vending i saken, da Ukrainas marine bekreftet at alle de ukrainske soldatene var i live, og var blitt tatt til fange av russiske styrker. I en melding fra president Zelenskyij 27. mars ble det opplyst at noen av de 13 soldatene på Slangeøya hadde overlevd angrepet, og siden var blitt utvekslet med russiske krigsfanger.[9][10]

Ukraina lanserte i mars et frimerke til minne om garnisonskommandantens svar til det russiske krigsskipet, der jageren «Moskva» ruver i bakgrunnen av billedmotivet (se referanse).[11]

Maritime grenser[rediger | rediger kilde]

På grunn av Slangeøyas plassering kan grensene endres dramatisk avhengig avhvem som eier den og hvordan den klassifiseres. Om Slangeøya defineres som en klippe i stedet for en øy, skal grensen ifølge internasjonal rett ikke ta hensyn til klippen/øya. Om den derimot regnes som en øy, skal kontinentalsokkelen rundt regnes som ukrainsk farvann.

Den rumenske side hevdet at Ukraina utviklet øya for å gi den status som øy (i motsetning til klippe).

16. september 2004 gikk Romania til sak mot Ukraina i Den internasjonale domstolen for å avgjøre striden. Det er oppdaget 10 millioner tonn petroleumsforekomster under havbunnen i nærheten, men disse mengdene er så små at det bare ville ta 2-3 år å få det opp. BP og Royal Dutch/Shell har undertegnet boreavtaler med Ukraina, mens Total har gjort avtale med Romania. Østerrikske OMV (som eier det største oljeselskapet i Romania, Petrom) har osåg undertegnet kontrakt med Naftogaz Ukrainy og Tsjornomornaftogaz i et samarbeid for å få konsesjon i området.

Den 3. februar 2009 avsa Den internasjonale domstolen dommen, som delte havområdet i Svartehavet langs en linje som lå mellom kravområdene til begge land.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «International Court of Justice: Maritime Delimitation in the Black Sea (Romania v. Ukraine)». Arkivert fra originalen 24. september 2008. Besøkt 24. mai 2014. 
  2. ^ Geografia, bok II.5.22
  3. ^ Ukrainian helicopter crash kills 12 Arkivert 14. januar 2014 hos Wayback Machine., Reuters, Mar 27, 2008
  4. ^ "Da grensevaktene ble bedt om å overgi seg, var svaret: – Russisk skip, dra til helvete!", Aftenposten, 25. februar 2022
  5. ^ "Zmiinyi Island attacked by Russian vessels", 112 International, 24. februar 2022
  6. ^ Cavallier, Andrea (1. mars 2022). «Snake Island guards initially presumed dead, were captured by Russians». Mail Online. Besøkt 1. mars 2022. 
  7. ^ "February 24, 2022 Russia-Ukraine news", CNN, 24. februar 2022
  8. ^ "13 Ukrainian border guards killed in Russian take-over of Snake Island in the Black Sea, near the Romanian border - official", BNO News på Twitter
  9. ^ CNN, Sebastian Shukla and Lianne Kolirin. «The defiant soldiers of Snake Island are actually 'alive and well,' says Ukraine's navy». CNN. Besøkt 1. mars 2022. 
  10. ^ Grimstad, Tonje (27. mars 2022). «Zelenskyj åpner for kompromiss om Donbas». NRK. Besøkt 27. mars 2022. 
  11. ^ ndtv.com Russian Warship go F Yourself - Ukraines New Stamp Honours Snake Island Soldiers, 2022-03-15, lest 2022-04-14
  12. ^ «The Court establishes the single maritime boundary delimiting the continental shelf and exclusive economic zones of Romania and Ukraine» (PDF). International Court of Justice. 3. februar 2009. Arkivert fra originalen (PDF) 5. februar 2009.  Arkivert 5. februar 2009 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]