Slangeøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Tegning fra 1896
Øya sett fra vest
Insula Serpilor map.png

Slangeøya (ukrainsk Острів Зміїний, Ostriv Zmiinyi; rumensk Insula şerpilor) er en øy i Svartehavet utenfor kysten av Romania og Ukraina, nær Donaudeltaet. Øya tilhører Kilija rajon i Odessa oblast i Ukraina.

Øya er befolket. Bosetningen Bile ble etablert der i februar 2007, og er en del av byen Vylkove i Kilija rajon i Odessa oblast.

Øya var årsak til en strid mellom Romania og Ukraina. Grensen for kontinentalsokkelen rundt Slangeøya ble avgjort i Den internasjonale domstolen i 2009.[1]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Øya består av kalkstein og ligger 35 km utenfor kysten, øst for munningen av Donau. Øya er formet som en X og er 662 meter lang og 440 meter bred og dekker et areal på 0,17 km². Det høyeste punktet på øya er 41 meter over havet.

Det nærmeste stedet til Slangeøya er Kubakskijøya i den ukrainske delen av Donaudeltaet mellom Bystorjekanalen og Vostotsjnojekanalen. Den nærmeste rumenske byen er Sulina, som ligger 45 km unna. Den nærmeste ukrainske byen er Vylkove, 50 km unna.

Bosetning og infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Det eldre fyret

Det bor om lag 100 innbyggere på øya, hovedsakelig grensevakter med familier og teknisk personell. Siden 2003 har en vitenskapelig ekspedisjon fra Odessa nasjonaluniversitet også holdt til på øya.

Øya blir demilitarisert. Som følge av en avtale fra 1997 mellom Romania og Ukraina har ukrainske myndigheter trukket tilbake en militær radiostasjon og tatt ned en militær radar. All annen infrastruktur er overført til sivile.

I tillegg ble en landingsplass for helikopter og et kaianlegg for skip med kjøl ned til 8 meter bygd i 2002. På øya står et gammelt fyr og elektrisk kraft får øya fra en kraftstasjon drevet av vind og diesel på øya.

Fyret[rediger | rediger kilde]

Kart over Slangeøya

Fyret på Slangeøya ble bygd sommeren 1843 av Svartehavsflåten til Det russiske keiserdømme. Fyret er en åttekantet bygning, er 12 meter høyt og står på det høyeste punktet på øya, 40 meter over havnivå. Nye lamper fra England ble installert i fyret i 1862 og i 1890-årene ble nye parafinlamper med roterende utstyr og flate linser installert. Dette forbedret rekkevidden til fyret med opp til 35 km.

Fyret ble kraftig ødelagt under den andre verdenskrig etter luftangrep fra Sovjetunionen og retirerende tyske tropper. Det ble bygd opp igjen mot slutten av 1944 av Odessa militærradio. I 1949 ble det videre ombygd og utstyrt av Svartehavsflåten. Flere ganger etter dette er fyret blitt oppgradert.

Historie[rediger | rediger kilde]

Øya ble av grekerne kalt Λευκός, Leukós («Den hvite øya»), og på samme vis av romerne kalt «Alba», trolig på grunn av de hvite marmorformasjonene som ligger på øya.

Ifølge et utdrag av den tapte fortelling om Trojakrigen av Arktinos fra Miletos, ble levningene av Akilles og Patroklos ført til denne øya av Thetis for å legges i en helligdom. Ruinene av det en mente var et firkantet tempel tilegnet Akilles med sider på 30 meter, ble oppdaget av kaptein Kritzikly i 1823. Ovid, som ble forvist til Tomis, nevnte øya, og det samme gjorde Klaudios Ptolemaios og Strabon.[2]

Flere inskripsjoner fra antikken er funnet om øya, blant annet et fra 300-tallet f.Kr. fra Olbia som hyller noen for å ha forsvart og drevet bort sjørøvere som levde på «den hellige øya».

Moderne historie[rediger | rediger kilde]

Grekerne i perioden under Det osmanske rike kalte øya Fidonisi (som på gresk betyr «Slangeøya»), og øya gav navn til sjølaget ved Fiodnisi. Slaget mellom den osmanske og den russiske flåten fant sted nær øya i 1788 under den russisk-tyrkiske krig 1787-1792.

I 1829, etter den russisk-tyrkiske krig 1828–1829 ble øya en del av Det russiske keiserdømme fram til 1856. Etter den russisk-tyrkiske krig 1877-1878 gav Det osmanske riket øya og regionen Nord-Dobrudzha som tilbakebetaling for at Russland annekterte den sørlige regionen Bessarabia i Romania.

Paristraktaten i 1947 mellom seierherrene i den andre verdenskrig avstod Nord-Bukovina, regionen Hertza, Budjak og Bessarabia til Sovjetunionen, men nevnte ikke munningen av Donau og Slangeøya.

Fram til 1948 ble Slangeøya regnet som en del av den rumenske kystbyen Sulina. I 1948 tvang sovjetiske styrker den rumenske side (okkupert av sovjetiske tropper) til å akseptere en «overføring» av Slangeøya til Sovjetunionen og i tillegg flyttet den rumenske grensen i Donaudeltaet vestover, noe som resulterte i at Sovjetunionen annekterte øya Limba. Romania har sterkt motsatt seg denne «avtalen», siden den aldri ble ratifisert av de to landene, noe som gjorde Limba og Slangeøya til de jure rumensk territorium.

Samme året, i 1948 og starten på den kalde krigen, ble en sovjetisk radarstasjon bygd på øya.

Eierskapet til Sovjetunionen over Slangeøya ble stadfestet i avtalen mellom regjeringen i Folkerepublikken Romania og regjeringen i Sovjetunionen og undertegnet i București i februar 1961. Mellom 1967 og 1987 forhandlet Sovjetunionen og Romania om grensesettingen på kontinentalsokkelen. Rumenerne nektet å godta russernes tilbud om 4000 km² av 6000 km² rundt øya i 1987.

Etter 1991 tok Ukraina kontroll over øya, selv om Romania konsekvent hevdet at øya burde betraktes som del av Romania. Ifølge rumenerne ble øya i fredsavtaler i 1918 og 1920 (etter den første verdenskrig) regnet som en del av Romania, og ble ikke nevnt i grenseavtalen mellom Romania og Sovjetunionen i 1947.

I 1997 undertegnet Romania og Ukraina en avtale som sa at den eksisterende grense mellom de to land ikke skulle krenkes og ingen av dem kunne kreve endringer i grenseforholdene. Romania godtok avtalen siden det gav gode sjanser for å innlemmes i NATO. Begge sidene var derimot enige om at hvis de ikke kom til enighet om de maritime grensene innen to år, så kunne begge sider gå til Den internasjonale domstolen for å få en siste avgjørelse.

I 2008 døde 12 ukrainske grensevakter da helikopteret deres styrtet på vei fra Odessa til Slangeøya og bare én om bord overlevde.[3]

Maritime grenser[rediger | rediger kilde]

På grunn av plasseringen til øya kan grensene rundt øya endres dramatisk etter hvem som eier den og hvordan den klassifiseres Om Slangeøya ikke er en øy, men en klippe, så skal grensen ifølge internasjonal rett ikke ta hensyn til øya. Om den derimot regnes som ni øy, så blir kontinentalsokkelen rundt øya regnes som ukrainsk farvann.

Den rumenske side hevdet at Ukraina utvikler øya for å gi den status som øy (i motsetning til klippe).

16. september 2004 gikk Romania til sak mot Ukraina i Den internasjonale domstolen for å avgjøre striden. Det er oppdaget 10 millioner tonn petroleumsforekomster under havbunnen i nærheten, men disse mengdene er så små at det bare ville ta 2-3 år å få det opp. BP og Royal Dutch/Shell har undertegnet boreavtaler med Ukraina, mens Total har gjort avtale med Romania. Østerrikske OMV (som eier det største oljeselskapet i Romania, Petrom) har og undertegnet kontrakt med Naftogaz Ukrainy og Tsjornomornaftogaz i et samarbeid for å få konsesjon i området.

Den 3. februar 2009 avsa Den internasjonale domstolen dommen, som delte havområdet i Svartehavet langs en linje som lå mellom kravområdene til begge land.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]