Slaget ved Visby

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Visby
Konflikt: Dansk-svenske krig som del av De danske gjenforeningskrigene
Dato 27. juli 1361
Sted Utenfor Visby bymuren, langs østmuren fra stadsporten mot sør til østerporten mot nordøst på en slettmark fram til Solberga klosteren. Gotland, Sverige.
Resultat Dansk seier i et tilintetgjørelsesslag
Stridende parter
Danmark Sverige, Gotland var en semiselvstendig landsdel.
Kommandanter og ledere
Kong Valdemar Atterdag Ukjent
Styrker
2 000 til 2 500 mann Opptil 2 000 mann
Tap
Ukjent, lette. 1 185 døde er funnet i tre av fem massegraver. 1 800 døde mest troverdig

Slaget ved Visby den 27. juli 1361 for ettertiden var et av de blodigste tilintetgjørelsesslagene i nordisk historie rettet mot bondebefolkningen der en profesjonell hær, under ledelse av den danske kongen Valdemar Atterdag, beseiret og utryddet all motstand utenfor bymuren til Visby. Opptil 1 800 av de nær 2 000 mennene i det gotlandske bondeoppbudet var skånselløst massakrert.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Ved året 1340 var den første kongen i Danmark hyllet på Viborg landstinget på åtte år, da hadde landet vært kastet ut i kaos og oppløsning gjennom vanstyre og pantsetting. Landet var underlagt fremmedstyre av kreditorene med tysk bakgrunn som ble hardhendt med deres økonomiske utnytting av de danske landsdelene så et allment opprør var uunngåelig.

Opprøret var druknet i blod, men den nye kongen overtok kampen med alle midler for hånd. Valdemar dels tilbakekjøpte, dels tilbakeerobret landet i de såkalte gjenforeningskrigene for de neste tjue år framover. Underveis var danskene kommet i kollisjonskurs med det norsk-svenske kongeriket under Magnus Eriksson som hadde i 1332 kjøpt panten på den østdanske landsdelen Skåne for 34 000 mark sølv. Valdemar som senere fikk tilnavnet Atterdag måtte i begynnelsen anerkjenne kjøpet i 1343 i hensikt på å avverge en mulig allianse mellom den norsk-svenske kongen og de tyske kreditorene.

Men etter at svartedauden og Magnus Erikssons korstoget under året 1348 hadde kastet det svenske kongedømmet ut i krisetilstander med stor økonomisk kollaps, skulle danskekongen benytte anledningen for en reversering av 1343-avtalen. Den ærgjerrige tronfølgeren Erik Magnusson gjorde opprør i oktober 1356 og utropte seg som konge istedenfor bare medkonge, og startet en serie destabiliserende innbyrdelseskriger mellom det svenske aristokratiet og kongen.

Konflikten mellom faren og sønnen fulgte til at partene fra krigene om Danmark i større grad blandet seg inn i de indre anliggenhetene i Sverige. I 1359 måtte Magnus Eriksson, i mangel på annet, anmode om hjelp fra danskene mot løfter om Helsingborg som skulle overrekkes til dansk kontroll. Valdemar Atterdag rykket over sundet og underla seg store deler av landskapet. Men en uventet trussel fra Mecklenburg på sjøen sammen med et nytt opprør av jyderne opptok oppmerksomheten hos danskekongen som så seg tvunget til å trekke seg tilbake. Kort etterpå dør Erik Magnusson og faren overtok sin sønns del av riket. Valdemar gjorde krav på belønningen tross alt og dette ville ikke kong Magnus aksepterte. Han besluttet seg for å gå over til hertug Albrekt av Mecklenburg som allierte i den dansk-mecklenburgske krigen siden 1357.

En uerklært dansk-svensk krig hadde brutt ut, og den ledet til en dansk gjenerobring av de østdanske landsdelene Skåne, Blekinge og Halland i sommeren 1360, med unntak av nordre Halland som i ytterligere seks år var underlagt svensk kontroll. Samtidig hadde Albrekt den store og Valdemar Atterdag sluttet fred og inngått et hemmelig forbund mot kong Magnus som måtte søkte etter nye allianser mot den sterke danskekongen. Han fant den nye forbundsfelle i den brysomme grev Henrik av Holsten som fremdeles var i strid med danskene. En avtale om trolovelse mellom den norske kongen Håkon VI Magnusson og grevens søster Elisabeth (som tidlige var forlovet med danskekongen som giftet seg med andre) var utarbeidet sammen med løfte om å gi bort festningen i Kalmar med len omkring til holstenerne.

Den nye alliansen mellom svenskekongen og greven av Holsten innebar en alvorlig trussel mot vinningene av danskekongen som dessuten ikke ønsket en tilnærmelse mellom holstenerne og det norske som det svenske kongeriket. Med trolovelsen og kontroll over Kalmar vil danskenes erkefienden i Holsten både ha den norske og den svenske kronen innenfor rekkevidde og kontroll over Kalmar ment en styrking av ressursene for aggressiv politikk mot danskekongen. Konsolideringen av erobringen av Skåne ment også full kongelige kontroll over de viktige inntektene fra Skånemarkedet som for hanseatene var av stor betydning, dermed hadde danskene ikke annet valg enn å foreta et preventiv angrep mot Kalmar.

For å sette et stopp på disse planene rustet Valdemar Atterdag ut en flåte om våren inn i det nye året, 1361.

Hærtoget mot Visby[rediger | rediger kilde]

I juli 1361 seilte en stor flåte på trolig cirka femti skip med til sammen 2 500 mann og mellom 150 til 200 hester ombord fra Sjælland til Öland som var viktig for et felttog med hensikt på erobring av den sterke festningen i Kalmar. Med den landsatte hæren angrepet danskekongen Borgholm festning som ble erobret etter kort kamp og underlagt plyndring. Der ved Borgholm var det ölandske bondeoppbudet påført et nederlag med cirka 500 døde av den større og bedre utrustede hæren. med Öland under kontroll ville det neste skrittet logisk sett ha vært landsettingen på det svenske fastlandet for en beleiring av den strategiske viktige festningen. Men av en uforklarlig grunn fattet danskekongen en viktig beslutning om å angripe Gotland lengre østover og underlegge seg øya med dens rike handelsbyen Visby.

Forklaringen på Valdemar Atterdags motiver for denne uventede kursendringen for det danske hærtoget er aldri helt oppklart, for dette satt ham på kollisjonskurs med flere ulike interesser deriblant hanseatene som hadde nylig bekreftet deres vennskap ovenfor det danske kongedømmet. Ettertidens dokumentasjon om hvordan danskekongen forholdt seg til Gotland etter erobringen vist at territorial ekspansjon for det danske kongedømmet formodentlig var ikke den fremste motivasjonen ved sommeren 1361. Den meste lettfattelige forklaringen var ønsket om berikelse gjennom plyndring og skattlegging av det rike øya Gotland medregnet byen Visby.

Om torsdag den 22. juli 1361 oppdaget vaktstyrken på Stora Karlsö den danske flåten med kurs for neset Kronvall førti kilometer sør for Visby. De satt fyr på varder som varsel for gotlendingene som hadde blitt advart mot et mulig angrep med et brev fra kongen i Sverige. Flåten fortsatte nordover langs kysten mot Västergarn, men stoppet utenfor Fröjel der troppene ble satt på land utenfor Klinteholm.

Det gotlandske bondeoppbudet hadde vært mobilisert med trolig over 4 000 mann i samlet styrke, men det hadde vist seg vanskelig for å forhindre landgang på den langstrakte vestkysten med flere mulige plasser for landstigning. Bare få hundrer av menn var samlet ved Klinteholm der de bare gjorde svak motstand mot danskene som gjorde bruk av armbrøstskytterne for sikringen av landgangsplassen.

Om morgen 23. juli brøt den danske hæren opp fra leiren ved Klinteholm og marsjerte langs en landevei mot Ajmundsån der en bro var reist, den såkalte Ajmunds bro. Etter flere timer med marsj og forflyttinger hadde danskene nådde Gunilda gård vest for Västermyr tre kilometer sør for Ajmunds bro. Gotlenningene hadde trukket seg over elven og reist en sperre over den trange broen med en hær på mellom 800 og 1 500 mann. Slaget ved Fjäle myr raste i to dager før en rytteravdeling under stor overraskelse gikk til angrep over Fjäle myr mot gotlendingenes venstre flanke.

Etter slaget der flere hundre gotlendinger var drept, var veien mot Visby 25 kilometer mot nord åpent søndagen den 25. juli for den danske hæren. Fra leiren ved Gunilda gård beveget danskene seg over Ajmundsån og på veien gjennom øde skogsområder fram til Stenkumla sogn ti kilometer fra Visby, deretter til Västerhejde og Träkumla sognene der de slo leir om kveld den 26. juli.

Bondeoppbudet[rediger | rediger kilde]

Ved Visby langs østermuren mellom østerporten og byporten hadde bondeoppbudet samlet seg med mellom 1 800 og 2 000 mann i hensikt på å forsvare byen med dens syve porter langs et sterkt murverk som flere steder var ikke fullført. Folk fra søndre Gotland ble satt mot nord mens folk fra nordsiden måtte forsvarte de sørlige portene, på midten omkring byporten og østerporten satt majoriteten av hæren seg der bak en reist voll med grav foran fram til Solberga kloster. Der lå en flere hundre meter bred, bar slette uten dekning.

Det var ikke et dårlig utrustet oppbud med mye harnisk, våpen og annet feltutstyr, men utstyret var utdatert og en altfor liten andel av mennene i hæren var voksne, trente og sterke menn med lite erfaring i strid. Mange var bare unge menn eller yngre tenåringer og eldre menn. Utstyret som ble fordelt blant mennene, gjorde at man bare hadde delvis beskyttelse på seg for bevegelsens skyld, arm og ben var ubeskyttet tross sterk vern i harnisk av plater festet på lærovertrekk mot pil og bolt. De fleste hadde ikke godt nok harnisk på seg med bare våpen som øks eller spyd.

Om middag den 27. juli 1361 hadde hæren blitt oppstilt på den andre siden av vollen med rytterne fremst sammen med bueskytterne og et mindre antall armbrøstskytterne. Til sammen over 1 800 gotlendingene ventet på den danske hæren som hadde delt seg i to, den ene mot lantporten i vest og den større til øst mot nord der bondeoppbudet ventet på dem.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Gotlenningene hadde håpet at de væpnede borgerne skulle sluttet seg til dem og forhindret dansk rytterangrep fra forsvarsmuren som hadde høye tårner med fri skuddvidde for bueskytter som armbrøstskytter. Men til bøndenes store overraskelse var portene blitt stengt av borgerne som hadde besluttet i strid med den svenske kongens bud om å stille seg nøytrale og helt sviktet den rurale befolkningen som hadde kommet til forsvaret av byen Visby.

Danskene først førte fram armbrøstskytterne som var oppstilt i avdelinger, mot forsvarerne som ble underlagt et dødelig bombardement av piler og bolter. Gotlendingene svarte tilbake så godt de kunne, men maktet ikke å stoppe de danske skytterne fra å fortsette med å skyte regn etter regn av dødelige piler og bolter. Flere hundrer ble truffet og falt ned på bakken. Uten borgermilitsens hjelp var de nå etterlatt til seg selv da et kompani av skytterne skjøt ut deres piler fra et uventet hold ved klostermurene. Disse hadde tatt seg rundt om og kommet opp ved klosteret. Slagordenen begynte å gå i oppløsning.

Etter dette angrepet de pansrede rytterne sammen med fotsoldatene vollen som ble raskt forsert med få vansker og midt blant hundrer av bøndene startet disse et blodbad uten nåde for de tyskinspirerte adelige trodde helt på total krig gjennom tilintetgjørelse uten menneskeverd, all motstand fra mindreverdige i sosial rang skulle utryddes uten fange eller barmhjertighet. Få av gotlendingene unnslapp under vill flukt for de var inntatt og massakrert av rytterne som sammen med fotsoldatene utrensket traktene rundt om for enhver levende utover dagen. De støttet på hissig motstand flere steder, men fikk disse ekspedert med få problemer.

Total menneskeforakt kjennetegnet de danske hæranførerne Valdemar Atterdag, Kristoffer kongesønn, hertug Erik av Sachsen, ridderne Claus Limbek, Henning Podebusk og Valdemar Sappi under deres angrep på bøndene.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Opptil 1 800 var massakrert under et blodbad som sjokkerte de fleste for det var nær en tredjedel av alle voksne menn på Gotland som hadde cirka 1 500 til 2 000 gårder med tre til fire menn hver.

Borgerne i byen Visby som hadde et dårlig forhold med gotlendingene ute på landsbygda i nær et århundre, hadde stengt portene som de senere åpent for danskene som toget inn i den rike byen. Kanskje hadde det hadde vært hemmelige forhandlinger dagen før mellom borgerne og danskene, men kildene omkring Visby og Valdemar Atterdags handlingene er utydelige og ikke presist for ettertiden.

Beretningene om at danskekongen hadde tatt med seg et rikt bytte, hadde ledet til spekulasjoner om hvor dette krigsbyttet var kommet fra. Byen hadde gitt seg uten motstand, ennå er det beskrevet at danskene hadde krevde brannskatt eller plyndret lagrene som hadde tilhørt borgerne. Men plyndringen av Gotland langs vestkysten fra nord til sør med tilsvarende brutalitet hadde hendt i juli til august 1361. Om byen hadde vært tvunget til å betale seg selv etter å ha åpnet deres portene, var det nok et overgrep etter datidens skikk.

I august 1361 seilte den danske flåten hjemover fra Gotland, men ved ankomsten fikk Valdemar flere urovekkende nyheter om reaksjonene på hans hærtoget og om Slaget ved Visbys resultatene. Han hadde gått for langt med erobringen av den svenske øya som var definitivt erkjent som arveland for den svenske kronen og tilsidesettingen av borgerskapets privilegier med egne brev som undergravde hanseatenes autoriteten i Visby- en hanseatisk by. Magnus Eriksson sammen med Håkon VI Eriksson og hanseatene erklærte krig den 9. september 1361.

Gotland ble kastet ut i økonomisk ruin og stor uro med stridigheter og sjørøveri for flere tiår framover, gjorde slutt på gotlendingenes storhetstid i middelalderen. De danske fogdene på Öland og Gotland ble slått ihjel, men begge konger som var kommet ut i krig, ignorert øya som hadde blitt utplyndret og etterlatt til seg selv i synlig forfall.

Gravene[rediger | rediger kilde]

Dagene etter slagets slutt 27. juli var hektisk med mye arbeid om å grave ut store groper i bakken ved Solberga kloster der et gammel stenkors var reist like etterpå utenfor klosterkirken for de døde som var etterlatt til seg selv uten å ha blitt plyndret for deres feltutstyr. Minst fem massegraver hadde blitt funnet i moderne tid.

I 1811 ble en massegrav funnet og fjernet ved byggingen av et krutthus som senere var revet i 1975. Like ved stenkorset lå fire andre groper som hadde tjent som massegrav for de døde. I 1905 skulle en underoffiser i militæret gravde opp en renne i bakken, men fant rester etter skjeletter og hodeskaller med ringbrynjer. Funnet ble varslet av en lokal mann med interesse i arkeologi som sendt telegram til Stockholm om dette.

«Grav 1» ble undersøkt og tømt av svenskene som fant 256 døde på et to meter dypt grop målt på 7 x 5,5 meter minst en til en og en halv meter dybde under bakken i mai til september 1905. Undersøkelsene av restene etter murverk og fundament etter tidlige bygninger som hadde forsvunnet i mellomtiden, etterlot ingen tvil om at Solberga kloster hadde ligget der ved massegraven.

I 1909 fant arkeologene to andre groper, «Grav 2» som var den største massegraven med 798 døde på en 6 x 12 meter stor grav. Utgravningene av massegraven vist et stort antall ulike gjenstander fra rustningsdeler til mynter. De døde var ikke utplyndret for deres utstyr, klær eller selv verdisaker som de hadde på seg i kontrast til vanlig praksis den gang. De døde var kastet ned i massegravene i all hast av seierherrene sammen med graverne.

«Grav 3» var den mindre graven med 119 døde, men er ikke helt uttømt fordi en del fremdeles lå ved stenkorset som var reist til minne om slaget og de døde. En andre grav, «grav 4» var også funnet ved klosterkirken, men i dårligere jordsmonn som ikke bevarte funnmateriale for ettertiden.

Til sammen 1 185 døde hadde vært funnet ved de siste utgravningene i august 1930 med to andre graver som ikke er undersøkt eller ødelagt. De tidlige opplysningene fra flere nedskrevne kilder som en skrift mot konge Magnus Eriksson om minst 1 800 til 2 000 drepte bønder formodentlig var nærmeste sannheten enn kildene i ettertiden som den svenske rimkrönikan fra midten av 1400-tallet som kom med påstanden om 600 døde gotlendinger.

Funnet av de døde har etterlatt seg et uutslettelig inntrykk av brutaliteten under et middelalderlig feltslag, men også spor etter en oppriktig, nådeløs utryddelseskrig ovenfor bøndene, selv vergeløse og sårede var utryddet uten barmhjertighet.

Mange hadde fått store skader på sine lemmer, de var slått i svime eller fått beina kuttet av og flere hadde ryggen vendt mot disse som drepte dem. 14 % av 241 kranier som oppvist huggmerker, var myrdet ovenfra med hugg i nakken. Dessuten var armbrøstskytterne meget treffsikre og dødelige, 10 % av kraniene hadde blitt gjennomboret av piler. Gotlendingene var utsatt for et tilintetgjørelsesslag uten sidestykke.

Kilder[rediger | rediger kilde]