Slaget ved Quiberonbukta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over Quiberonbukta

Slaget ved Quiberonbukta (Bataille des Cardinaux) var et sjøslag som fant sted 20. november 1759 under syvårskrigen i Quiberonbukta, utenfor kysten av Frankrike nær St. Nazaire. Den britiske admiralen Sir Edward Hawke med 23 linjeskip tok igjen en fransk flåte med 21 linjeskip under Marshal de Conflans og etter harde kamper, senket, kapret eller grunnstøtte britene de fleste av de franske skipene, og ga Royal Navy en av de største seirene sine.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1759 hadde franskmennene planer om å invadere England og Skottland og hadde samlet transportskip og soldater rundt munningen av elven Loire. Nederlaget til middelhavsflåten i slaget ved Lagos i august gjorde at invasjonsplanene ikke kunne gjennomføres, men Choiseul hadde fremdeles planer om å ta Skottland, så flåten fikk ordre om å komme seg unna den britiske blokaden utenfor Brest og samle transportskipene i Morbihanbukta.

Den første uken i november slo en vestlig sterk kuling inn og etter tre dager, måtte skipene til Hawke vende tilbake mot Torbay på sørkysten av England. Robert Duff ble tilbake i Quiberonbukta med en skvadron på 5 'fifties' og 9 fregatter for å holde et øye med transportskipene.[1] I mellomtiden kom en liten skvadron fra Vestindia til Conflans i Brest og da østavinden kom den 14. november, kom Conflans seg ut. Han ble oppdaget av HMS «Actaeon», som hadde blitt tilbake ved Brest, tross den kraftige vinden, men hadde ikke klart å nå Hawke med HMS «Juno» og HMS «Swallow». Disse skipene hadde prøvd å advare Duff, men ble tilsynelatende jaget bort av franskmennene.[2] Duff fikk melding dagen etter og heiste seil mot Quiberon i en kraftig sørøstlig vind. Samtidig hadde HMS «Vengeance» nådd Quiberonbukta kvelden før for å advare Duff og han sendte skvadronen sin til havs i den kraftige vinden.[3]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Bevegelsene til de engelske og franske flåtene

Conflans hadde bekjempet vinden som hadde slakket av om kvelden den 19. Han hadde satset på å nå Quiberon ved daggry. 20 nautiske mil utenfor Bellisle hvor han så han syv av skipene i skvadronen til Duff.[3]. Da han skjønte at dette ikke var hovedflåten til britene, satte han opp farten. Duff delte skipene sine mot nord og sør, med fronten og sentret til franskmennene jagende etter, mens de bakerste franske skipene holdt seg tilbake på vindsiden for å observere noen seil de hadde sett dukke opp i vest.[4] Franskmennene avbrøt forfølgelsen, men de var fremdeles spredt da flåten til Hawke kom til utsetning.[4] HMS «Magnanime» så franskmennene kl. 08:30 og Hawke ga signal om å sette skipene side om side.[3][4]

Conflans måtte ta et valg, å starte kampen i den ufordelaktige posisjonen han nå hadde til havs og en særdeles kraftig vind fra nordvest, eller gå inn til Quiberonbukta, forsvare seg der og lokke Hawke inn i labyrinten av skjær og grunner.[5] Rundt kl. 09:00 ga Hawke signal om generell forfølgelse, samt et nytt signal om at de første syv skipene skulle danne en linje fremfor seg og tross i været sette fullt seil.[6] Kl. 14:30 hadde Conflans rundet Leser Cardinaux klippene ytterst på Quiberonhalvøya som har gitt det franske navnet på slaget. De første skuddene ble hørt samtidig som han rundet klippene, selv om Sir John Bentley på «Warspite» hevdet at de ble avfyrt uten hans ordre.[7] Britene var i ferd med å ta igjen de bakerste franske skipene mens skipene i midten og helt fremme var på vei inn i den tryggere bukten.

Like før kl. 16:00 overga den skadede franske «Formidable» seg til HMS «Resolution», samtidig med at Hawke selv rundet Leser Cardinaux.[8] Samtidig tapte «Thésée» duellen med HMS «Neptune» og gikk ned. «Superbe» kantret og den hardt skadde «Héros» heiste flagget for vicomte Howe før hun gikk på grunn i løpet kvelden.[8]

Samtidig dreidde vinden fra vest-nordvest til nordvest, og dette gjorde den halvveis opprettede linjen til Conflans ytterligere forvirret. Conflans prøvde uten hell å få orden i rekkene, men valgte til slutt å gå ut til havs igjen. Flaggskipet hans, «Soleil-Royal», var på vei ut bukten, samtidig med at Hawke var på vei inn med HMS «Royal George». Hawke så muligheten til å skyte langskips mot «Soleil Royal», men «Intrépide» la seg i mellom og tok imot ilden.[9] Samtidig hadde «Soleil Royal» falt mot lesIden og ble tvunget tilbake og ankret opp utenfor Croisic, vekk fra resten av den franske flåten. Nå var klokken blitt 17:00 og mørket var i ferd med å senke seg, så Hawke gjorde signal om å kaste anker.[9]

I løpet av natten klarte åtte franske skip å gjøre det «Soleil Royal» ikke hadde klart, å navigere gjennom grunnene og ut i det trygge havet ved Rochefort[10] Syv skip og fregatter lå i Villaine-estuaret like utenfor, mot øst (se kartet over), men Hawke våget ikke å gå til angrep mot dem i den kraftige vinden.[10] Franskmennene kastet kanoner og utstyr over bord og benyttet tidevannet som var på vei inn, og nordvestavinden til å komme seg over sandbanken og inn i Villaine-elven.[10] Fire linjeskip gikk på grunn i gjørma.[10] Den hardt skadede «Juste» gikk tapt med alle mann, seilene mot Loire og HMS «Resolution» gikk på grunn i løpet av natten.

Slaget ved Quiberon Bay: dagen etter(Richard Wright 1760)

«Soleil Royal» prøvde å komme seg i trygghet ved batteriene i Croisic, men HMS «Essex» jaget etter, noe som bevirket at begge gikk på grunn ved siden av «Heros».[10] Den 22. november minket vinden og tre av skipene til Duff ble sendt for å ødelegge dem eller grunnstøtte dem

Conflans satte «Soleil Royal» i brann selv, mens britene satte fyr på «Heros», (som vist på maleriet til Richard Wright til høyre).[10] Hawke prøvde å angripe skipene i Villaine med brannbåter, men det hadde ingen effekt.[9]

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Den franske flåten var kraftig svekket og kom seg ikke på fote før krigen var over. Som Alfred Thayer Mahan sa, «Slaget den 20. november 1759 var denne krigens Trafalgar [...] den engelske flåten var nå fri til å handle mot de franske koloniene og senere de spanske, i en langt større skala enn tidligere.» For eksempel klarte ikke franskmennene å følge opp seieren sin i Slaget ved Sainte-Foy i 1760 fordi de ikke fikk ettersendt forsyninger fra Frankrike, så hendelsen i Quiberonbukta kan ha vært avgjørende for skjebnen til Ny-Frankrike og dermed Canada.

Frankrike opplevde en kredittinnstramming, siden finansmennene innså at britene nå kunne angripe når de måtte ønske mot fransk handel.[11]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Corbett, Julian S. (1907), England In The Seven Years War vol II, Longmans Green, s. 50

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Charnock, John Esq., Biographia Navalis, Vols.5 & 6 (London 1798)
  • Clowes, W.L. (ed.). The Royal Navy; A History, from the Earliest Times to the Present, Volume III. (London 1898).
  • Jenkins, E.H. A History of the French Navy (London 1973).
  • Mackay, R.F. Admiral Hawke (Oxford 1965).
  • Marcus, G. Quiberon Bay; The Campaign in Home Waters, 1759 (London, 1960).
  • Tunstall, Brian og Tracy, Nicholas (ed.). Naval Warfare in the Age of Sail. The Evolution of Fighting Tactics, 1650-1815 (London, 1990).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Corbett, Julian S. (1907), England In The Seven Years War vol II, Longmans Green, s. 50, http://www.archive.org/stream/englandinsevenye02corb/englandinsevenye02corb_djvu.txt 
  2. ^ Corbett s. 52-3
  3. ^ a b c Corbett s. 59
  4. ^ a b c Corbett s. 60
  5. ^ Corbett s. 61
  6. ^ Corbett s. 63-4
  7. ^ Corbett s. 65
  8. ^ a b Corbett s. 66
  9. ^ a b c Corbett s. 67
  10. ^ a b c d e f Corbett s. p68
  11. ^ Corbett s. 72