Slaget ved Intombe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Intombe
Konflikt: Zulukrigen
Ntombe.jpg
Slaget ved Intombe-elven (Illustrated London News)
Dato12. mars 1879
Stedhøyre bredden av Intombe elven, Sør-Afrika
27°13′57″S 30°36′41″Ø
ResultatSeier til zuluene
Stridende parter
Storbritannia StorbritanniaZuluriket
Kommandanter og ledere
Storbritannia Kaptein David MoriartyPrins Mbilini waMswati
Styrker
104500-800
Tap
62-80Ukjent, men få
Zulukrigen
Isandlwana - Rorke's Drift - Intombe - Hlobane - Kambula - Gingindlovu - Eshowe - Ulundi


Slaget ved Intombe var et slag under Zulukrigen. Det ble utkjempet den 12. mars 1879, og stod mellom britiske kolonitropper og zuluer.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

De europeiske bosettere omkring landsbyen Luneberg, i de omstridte områder nord for Zululand, hadde søkt tilflukt i landsbyen siden starten på Zulukrigen. Zuluene utgjorde en seriøs trussel mot området, og som hadde vært angrepet natten til 11. februar. Britene sendte fire kompanier fra 80. regiment til Luneberg, for å forsvare byen. De ble kommandert av major Charles Tucker.

I slutten av februar ble en forsyningskolonne på 18 vogner sendt mot Luneburg med forsyninger av blant annet ammunisjon til garnisonen. Den ble eskortert av et enkelt kompani. 5. mars var konvoien fortsatt 13 km fra Luneberg, og var forsinket på grunn av kraftig regn, som fikk elevene til å svulme opp, og gjorde veiene dyvåte. Major Tucker fryktet et zuluangrep, og sendte ordrer til kompaniet om at de skulle komme fram til Luneberg ved kveldstid, koste hva det ville. Uheldigvis tok kompaniets sjef dette bokstavelig, og etterlot de fleste vognene. I de følgende dagene ble flere vogner berget og fraktet til Luneberg. 7. mars sendte Charles Tucker kaptein David Moriarty avsted med hundrede menn for å samle alle vognene, og passe på dem til vannstanden falt nok til at de kunne reddes tilbake til Luneberg. 11. mars inspiserte Tucker festningsverket ved vognene, men syntes at den var for dårlig konstruert. Vognene var plassert i en 'V' form med endene ved elvebredden. Imidlertid var vannstanden falt, og det var nå en åpning på flere meter mellom endene av befestningen og elven. En annen feil var at 30 soldater var plassert på den andre siden av elven.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Natten til 12. mars var to vaktposter stasjonert 20 meter fra befestningen, men de kunne bare se 50 meter frem på grunn av et bakkedrag foran dem. Klokken 3.30 hørtes et skudd nær leiren, men Moriarty sendte sine menn i seng igjen, da han ikke mente det hadde noen betydning. Halvannen time seinere så en vaktpost en horde av zuluer som lydløst nærmet seg leiren på den andre siden av elven. 'Han avfyrte straks sin rifle og slo alarm' fortalte Tucker senere, og fortsatte: 'Vaktpostene på den motsatte bredden gjorde det samme. Selvfølgelig kom mennene straks på beina, men før de kunne komme til sine posisjoner hadde zuluene avfyrt en salve med sine musketter, og hadde strømmet forbi vognene. De kom så raskt at de ikke møtte noe organisert forsvar, hver mann kjempet sitt eget liv, men i løpet av noen få minutter var det overstått, og mennene var simpelthen nedslaktet.'

Moriarty var en av de første som ble drept, mens han stormet ut av teltet sitt og skjøt tre zuluer med sin revolver. De få overlevende flyktet ut i elven, mens soldatene på den andre siden ga så mye dekkild som mulig. Da de overlevende var kommet i land på den andre side av elven, ga løytnant Henry Harward, Moriartys nestkommanderende, ordre til tilbaketrekning, da flere hundre zuluer begynte å krysse elven. Etter han hadde gitt denne ordren, flyktet han fra sine menn på den første hesten han fant.

De overlevende var derfor nå under sersjant Anthony Booths kommando. Zuluene forfulgte de 40 overlevende fem kilometer. Hver gang de kom for tett på, stoppet de modigste av soldatene sammen med Booth, for å sende en rekke skudd mot forfølgerne. Det spredte dem. Fire mann som kom vekk fra gruppen ble drept. De andre nådde Raby's Farm, ca 3 km fra Luneburg, hvor zuluene avbrøt forfølgelsen.

Etter slaget[rediger | rediger kilde]

Løytnant Harward ankom til Luneberg, og fortalte panisk til Tucker hva som hadde skjedd. Majoren beordret raskt sine beredte tropper til å følge ham til leiren. 150 infanterister fulgte etter. Tucker og hans ryttere så store masser av zuluer forlate slagmarken da de nærmet seg. De fant en soldat som hadde overlevd fordi han ble ført med vannet nedover elven. To afrikanske vognkusker ble også funnet i live. Utrolig nok ble Harward ikke dømt for å la sine menn i stikken, men hans karriere var slutt, og han forlot hæren i mai 1880. Sersjant Booth ble tildelt Viktoriakorset for å ha ført sine menn i sikkerhet etter at Harward flyktet.

Se også[rediger | rediger kilde]