Slaget ved Havanna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
British fleet entering Havana.jpg

Slaget ved Havanna (1762) var en militæroperasjon fra mars til august 1762, som en del av Syvårskrigen. Britiske styrker beleiret og erobret byen Havanna, som på denne tiden var en viktig spansk marinebase i Karibia. Dette var et stort nederlag for den spanske marinen. Havanna ble gitt tilbake til Spania ved Paris-traktaten i 1763 som formelt gjorde slutt på krigen.

Spanske forberedelser[rediger | rediger kilde]

Før han involverte landet seg i krigen som raste i Europa og verden over, gjorde kong Karl III av Spania forberedelser til å forsvare de spanske koloniene mot den britiske marinen. For å forsvare Cuba utpekte han Juan de Prado som øverstkommanderende. De Prado kom til Havanna i februar 1761 og startet arbeidet med å utbedre festningsverkene i byen.

I juni 1761 kom en flotilje på syv linjeskip under admiral Gutierre de Hevia til Havanna, med to regulære infanteriregimenter på totalt 1 000 mann. Med disse forsterkingene hadde garnisonen i Havanna nå 2 400 regulære soldater, mens flåten besto av 12 linjeskip bemannet med 6 300 sjømenn, kanonérer og marinesoldater.

Havanna hadde en av de fineste havnene i Vestindia. Den kunne lett ta imot opp til 100 linjeskip. En 180 meter bred og 800 meter lang kanal ga tilkomst til havnen, og Havanna huset viktige skipsverft.

To sterke festninger forsvarte kanalen. På nordsiden av kanelen sto det mektige Castillo derle los Tres Reyes del Morro på klippe Cavannosryggen. Den hadde 64 kanoner og 700 mann. På sørsiden lå Castillo, De San Salvador de la Punta. Kanalen kunne også blokkeres med en kjetting fra El Morro til Leene Punta. Havanna selv lå på sørsiden langs kanalen, omringet av en 5 km lang bymur.

Britiske forberedelser[rediger | rediger kilde]

Da krigen brøt ut med Spania hadde britene planer om å angripe Havanna fra sjøen. Toktet ble kommandert av George Keppel, med viseadmiral George Pocock som marinekommandant. Planen omfattet også at Jeffrey Amherst flyttet 4 000 mann fra Amerika til Keppel og å samle en annen styrke på 8 000 mann for et angrep på Louisiana.

I løpet av februar gikk de britiske troppene ombord. 5. mars seilte det britiske toktet fra Spithead i England, med syv linjeskip og 4 365 mann ombord på 64 transportskip. De nådde Barbados den 20. april. Fem dager senere nådde toktet Fort Royal på den nylig erobrede øya Martinique. Her tok de med resten av ekspedisjonsstyrken til generalmajor Robert Monckton, som talte 8 461 mann. Kontreadmiral George Rodneys skvadron med åtte linjeskip, sluttet seg også til toktet og totalt seilte 15 linjeskip avsted.

23. mai ble ekspedisjonen, som nå lå nordvest for Saint-Domingue (dagens Haiti), ytterligere forsterket med skvadronen til James Douglas fra Port Royal på Jamaica. Styrken under Albemarle talte nå 21 linjeskip, 24 mindre krigsskip og 168 andre fartøy, med totalt 14 000 sjømenn og marinesoldater og 12 826 regulære soldater.

Beleiring[rediger | rediger kilde]

Kart over Havanna

Den 6. juni fikk den britiske styrken Havanna i sikte. 12 britiske skip ble sendt direkte til munningen kanalen for å blokkere den spanske flåten. Britene planla å uskadliggjøre Morro-festningen på nordsiden av kanalen ved hjelp av en formell «Vauban-aktig» beleiring. Siden festningen var så viktig for byen, regnet en med at resten av byen ville overgi seg når festningen var falt. Planen hadde derimot ikke tatt høyde for at festningen sto på en klippe, hvor det var umulig å grave grøfter, og at det lå en dyp kløft mellom festningen og områdene innenfor.

Den spanske styrken under Prado og admiral Hevia var overrasket over hvor tallrike fienden var og satte i gang en defensiv forhalingsaksjon, og håpet på at de ville få støtte fra andre hold, at gul feber skulle bryte ut hos fienden, eller at en orkan skulle ødelegge den britiske flåten. Den spanske flåten ble derfor holdt inne i havnen, mens sjømennene, kanonérene og marinesoldatene ble sendt til garnisonene i festningene. Det meste av ammunisjonen om bord på skipene ble flyttet til festningene. Den stående hæren ble satt til å forsvare selve byen.

Kanalen ble lukket med kjetting, og tre skip, som var i dårlig stand, ble senket bak kjettingen. Spanjolene skjønte at Morro var særdeles viktig og ga forsvaret av den høyeste prioritet.

Den 7. juni gikk de britiske troppene i land nordøst for Havanna og avanserte vestover dagen etter. De møtte en milits som de lett presset bakover. Mot slutten av dagen hadde det britiske infanteriet kommet like utenfor Havanna. Forsvaret av Morro ble administrert av Luis Vicente de Velasco e Isla, en marineoffiser som med en gang forberedte festningen på en beleiring.

Den 11. juni stormet en britisk avdeling en redutt på åsen Cavannos. Det var først da britene forsto hvor sterk Morro var, omgitt av buskas og vernet av en stor kløft. Da beleiringsutstyret kom frem dagen etter, startet britene med å sette opp batteri mellom trærne på åsen La Cabana ovenfor Morro (om lag syv meter høyere) over byen og bukten. Overraskende nok var åsen uten forsvar, tross den viktige strategiske plasseringen den hadde. Kongen av Spania hadde til og med instruert Prado om å bygge festningsverk på denne åsen, en oppgave han mente var den viktigste av alle de han ga kommandøren sine.

Britene går i land[rediger | rediger kilde]

13. juni gikk en britisk avdeling i land ved Chorera, på sørsiden av havnen. Oberst Patrick Mackellar, en ingeniør, hadde som oppgave å sette opp beleiringsutstyret ved Morro. Siden det ikke var mulig å grave grøfter, ble det i stedet bygd et brystvern. Han planla om å hugge seg ned i klippen og ut mot kløfteten og så lage en gangbru over kløften av steinene de hadde gravd ut.

Aler Morro-festningen i Havanna, bygd i 1589

Den 22. juni åpnet fire britiske batteri ild mot El Morro fra Leene Cabana. Mackellar nærmet seg gradvis grøften med brystvernet dekket av disse batteriene.

29. juni klarte de britiske batteriene å få 500 direkte treff på El Morro daglig. Velasco mistet opp mot 30 mann daglig, og arbeidet med å reparere festningen hver natt ble så slitsomt at mennene måtte gå på skift i festningen hver tredje dag. Velasco klarte til å slutt å overbevise Prado om at de måtte gjennomføre et raid mot de britiske batteriene. Ved daggry 29. juni gikk 988 mann til angrep på batteriene. De nådde batteriene bakfra og startet med å ødelegge kanonene, men britene reagerte raskt og slo de tilbake før de klarte å gjøre alvorlig skade.

1. juli startet britene en kombinert angret fra både land og sjø mot El Morro. Flåten sendte fire linjeskip til angrepet (HMS «Stirling Castle», HMS «Dragon», HMS «Marlborough» og HMS «Cambridge»). Angrepet fra sjøen var ineffektivt fordi festningen lå for høyt. Kanonild fra El Morro medføre at 192 menneskeliv gikk tapt og påførte alvorlig skade på skipenene. Bombardementet fra landartilleriet var langt mer effektivt og etter tre dager var bare tre spanske kanoner i drift på siden av El Morro som vendte mot det britiske batteriet.

2. juli tok det britiske brystvernet rundt El Morro fyr og batteriene brant ned. Dermed var alt arbeidet som var gjort siden midten av juni gått i vasken. Velasco gjorde bruk av dette og satte opp mange nye kanoner og reparerte skader i festningsverket.

Etter at de kom til Havanna ble den britiske arméen berørt av gul feber og hadde nå bare halve styrke igjen. Siden orkansesongen var i anmarsj hadde Albemarle nå dårlig tid. Han ga ordre om å bygge opp igjen batteriene ved hjelp av menn fra flåten. Mange kanoner ble tatt fra de nedre dekkene på skipene og brukt som nytt batteri.

Håp om forsterkninger[rediger | rediger kilde]

17. juli hadde de nye britiske batteriene ødelagt de fleste av kanonene til Velasco, og bare to av dem var operasjonelle. Mackeller kunne fortsette arbeidet med brleiringsutstyret frem til festningen, men siden arméen var i dårlig forfatning tok dette arbeidet lang tid. Alt håp for britene lå nå i at forsterkninger fra Nord-Amerika kom frem.

20. juli kunne britene begynne å grave seg mot den høyere bastionen på El Morro. Samtidig klarte det britiske artilleriet å treffe El Morro opp mot 600 ganger daglig, og om lag 60 spanjoler mistet livet hver dag. Velasco hadde nå intet annet håp enn å ødelegge det britiske beleiringsutstyret. Kl. 04:00 den 22. juli kom 1 300 regulære soldater, sjømenn og militssoldater fra Havanna i tre kolonner og gikk til ahngrep på beleiringsutstyret rundt El Morro. Toktet ble mislykket, beleiringsutstyret var i hovedsak uskadet.

24. juli ga Albemarle Velasco tilbud om å overgi seg og skrive sine egne kapitulasjonsvilkår. Valasco svarte at han heller ville avgjøre kampen med våpen. Den 27. juli fikk britene forsterkinger fra Nord-Amerika, ledet av oberst Burton. Under reisen hadde de blitt angrepet av franskmenn, som hadde tatt fra de 500 mann.

29. juli var graven ved bastionen nesten ferdig. Albemarle lot som han skulle gå til angrep en siste gang for å se om Velasco omsider ville overgi seg. I stedet valgte Velasco et desperat angrep fra sjøen mot de britiske gravearbeidene

Kl. 02:00 den 30. juli gikk to spanske skonnerter til angrep på gravearbeidene fra sjøen. Angrepet deres var mislykket og de måtte trekke seg tilbake. Kl. 13:00 var britene klare til å detonere gruven. Avfallet fra eksplosjonen fylte bare delvis grøften. men Albemarle så at det var mulig å passere den og sette i gang et angrep. Han sendte 699 utvalgte menn mot den høyere delen av bastionen. Før spanjolene rakk å reagere hadde 16 mann klart å få fotfeste på bastionen. Velasco styrtet da med troppene sine til bruddet i muren. Han ble dødelig skadet da han havnet i en mann-mot-mann-kamp. Da britene fikk kontroll over El Morro ble Velasco transportert til Havanna.

Dagen etter døde Velasco av skadene. Britene bygde så batteri på nordsiden av kanalen for å ta selve Havanna. Albermarle sendte 11. august et forslag til Prado om å overgi byen, men han avslo. Britene åpnet ild mot Havanna og mot slutten av dagen var det stille i Fort la Punta. Prado hadde ikke noe annet valg enn å overgi seg.

Overgivelse[rediger | rediger kilde]

12. og 12. august var det forhandlinger og Prado og arméen hans klarte å beholde æren. Hevia brant ikke flåten sin, og alle skipene ble overtatt av britene.

14. august gikk britene inn i byen. Under beleiringen hadde britene mistet 1 000 mann fra fiendens ild, men 18. oktober hadde de mistet totalt 5 000 mann på grunn av sykdom.

Da de kom tilbake til Spania ble Prado og Hevia stilt for krigsrett og dømt.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Tapet av Havanna og det vestlige Cuba var et alvorlig nederlag for Spania. Ikke bare var de økonomiske tapene store, men prestisjen de mistet var langt verre. Nederlaget, sammen med den britiske erobringen av Manila halvannen måned senere, gjorde at spanjolene hadde mistet hovedstaden i både Spansk Vestindia og Spansk Østindia. Dette bekreftet Storbritannia som en overlegen sjømakt og viste hvor skjørt Det spanske imperiet var. På samme måte som den tidligere krigen om ørene til Jenkins hadde fått britene til å gjennomgå miltærsystemet sitt, fikk denne krigen spanjolene til å gå gjennom en lignende prosess.

Havanna og Manila ble begge gitt tilbake til Spania etter Paris-traktaten i 1763, men Spania måtte avstå Florida og Menorca til Storbritannia og betale løsepenger for Manila. Spania fikk Fransk Louisiana som kompensasjon for å ha tapt Florida.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Fortescue, J. W., A History of the British Army Vol. II, MacMillan, London, 1899, pp. 541–544
  • Sanchez-Galarraga, Jorge, Luis de Velasco — Siege of Havana, 1762, Seven Years War Association Journal Vol. XII Nå. 2

External links[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Battle of Havana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons