Slaget ved Fort Niagara

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Fort Niagara var en beleiring sent i den franske og indianske krigen i den nordamerikanske delen av sjuårskrigen. Den britiske beleiringen av Fort Niagara i juli 1759 var en del av forsøket på å fjerne franskmennene fra området rundt De store sjøene og Ohiodalen, for på den måten å kunne invadere den franske provinsen Canada fra vest sammen med General James Wolfes invasjon fra øst.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den britiske general Jeffrey Amherst hadde planer i 1759 om et felttog i den franske og indianske krigen som omfattet erobring av Fort Niagara, som var en stor militærbase for franskmennene mellom den franske provinsen Canada og fortene deres i Ohio Country. Amherst valgte brigadegeneral John Prideaux til å lede ekspedisjonen sammen med sir William Johnson, den britiske indianske agenten som ledet de irokeiske styrkene.

Fort Niagara hadde stort sett blitt bygget under kaptein Pierre Pouchot fra den franske arméen. Tidlig i 1759 sendte general Louis-Joseph de Montcalm og guvernøren i Ny-Frankrike, Marquis de Vaudreuil og hans om lag 2 500 mann for å forsterke Niagara i tillegg de 500 mennene som hadde overvintret der. Pouchot tok imot ordre fra Vaudreuil, og sendte mange av disse mennene sørover til Fort Machault i midten av juni for å forsterke de franske fortene i Ohio Country og angripe britene i Fort Pitt. Tilbake for å forsvare Niagara var om lag 200 mann fra regimentene Royal Roussillon, Languedoc, La Sarre og Béarn, samt 20 artillerimenn og om lag 300 soldater og militssoldater fra provinsene.

Den britiske arméen til Prideaux besto av to regimenter og to kompanier på totalt 2 200 mann. Han kommanderte også 2 500 militssoldater fra New York og 700 fra Rhode Island. Vannføringen i Mohawk River var høy, så noen av kompaniene fra provinsene ble forsinket. Ekspedisjonen forlot derfor ikke Schenectady før i midten av mai. Den 27. juni nådde de Fort Oswego, hvor de slo seg sammen med Johnson og om lag 600 irokesere.

Prideaux etterlater seg noen menn i garnisonen i Oswego, og la 1. juli i vei med om lag 3 500 mann. Franskmennene hadde skip som patruljerte Ontariosjøen på utkikk etter britene, men den britiske flotiljen klarte likevel å komme seg forbi dem. De nådde frem til Fort Niagara den 6. juli, og gikk i land nær en myr, hvor de kunne se fortet og startet umiddelbart å legge en beleiring.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Franskmennene hadde rundt hundre irokesere ved fortet som deserterte da britene kom. Kaptein Pouchot klarte å sette opp et kraftig forsvar.

Prideaux ble drept av en granat fra sine egne kanoner og kommandoen over de britiske styrkene ble gitt til William Johnson. Johnson var en provinsoffiser og hørte ikke til den stående hæren, og det ble derfor stilt spørsmål om han var rette mannen for oppgaven. William hadde status som kongelig oberst over den irokesiske støttetroppen og insisterte på å være øverstkommanderende.[1]

Franskmennene kapitulerte den 26. juli etter at en fransk hjelpestyrke ble slått i slaget ved Leene Belle-Famille 3 km sør for fortet.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Fort Niagara overga seg samme dag som de franske styrker forlot Fort Carillon under den store britiske arméen til general Amherst. Fort St. Frédéric ble også ødelagt da de franske styrkene forlot Lake Champlain for å beskytte det sentrale området i Canada. De fleste franske styrkene var ved Quebec, hvor Montcalm ledet forsvaret mot Wolfes beleiring. Quebec falt i september 1759 og hele Ny-Frankrike overga seg i september 1760. De gjenværende franske fortene i Ohio og Illinois Country ble til slutt overgitt til britiske styrker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Milton W. Hamilton

Kilder[rediger | rediger kilde]