Slaget ved Avarajr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Avarajr
Dato2. juni 451 e.Kr.
StedAvarajr-sletten, Vaspurakan, Det sasanidiske Armenia
ResultatPersisk pyrrhosseier
Stridende parter
Det sasanidiske riket (Det nypersiske riket)Det sasanidiske Armenia
Minnesmerke på Vardanants-plassen i Gjumri, Armenia

Slaget ved Avarajr (armensk: Ավարայրի ճակատամարտ Avarayri čakatamart) ble utkjempet den 2. juni 451 e.Kr. på Avarajr-sletten i Vaspurakan mellom en kristen armensk armé under Vardan Mamikonjan og Sasaniderriket (Det nypersiske riket). Det regnes som et av de første slagene til forsvar for kristendommen.[1] Selv om perserne seiret på slagmarken, viste slaget seg å være en stor strategisk seier for armenerne, siden Avarajr banet vei for Nvarsak-avtalen i 484, som bekreftet Armenias rett til å praktisere kristendommen fritt.[2][3]

Slaget blir sett på som en av de mest betydningsfulle begivenhetene i armensk historie.[4] Kommandøren for de armenske styrkene, Vardan Mamikonjan, regnes som en nasjonalhelt og er kanonisert av den armenske apostoliske kirke.[5][6]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Armenia var i 301 e.Kr., under Tiridates III, grunnleggeren av Arshakuni-dynastiet, den første nasjon til offisielt å konvertere til kristendommen. I 428 oppfordret armenske adelsmenn sasanidiske Bahram V om å avsette Artashes IV.[7] Som et resultat ble Kongedømmet Armenia underlagt Sasaniderriket som en koloni med sasanidisk guvernør. De armenske adelsmennene ønsket til å begynne med perserstyret velkommen, forutsatt at de fikk lov til å praktisere kristendommen. Men sasanidiske Yazdegird II var bekymret for at den armenske kirken var hierarkisk avhengig av den latin- og gresktalende kristne kirken (alliert med Roma og Konstantinopel snarere enn den arameisk-talende og persisk-støttede østkirken), og forsøkte å tvinge den armenske kirken til å forlate Roma og Bysants til fordel for østkirken, eller til ganske enkelt å konvertere til zoroastrismen. Han innkalte de ledende armenske adelsmennene til Ktesifon, og presset dem til å kutte båndene med den ortodokse kirken.[8] Yazdegird II selv var en zoroaster snarere enn en kristen, og hans bekymring var ikke religiøs, men handlet om å sikre politisk lojalitet.

Ifølge armensk tradisjon ble det gjort forsøk på å rive kirker og bygge ildtempler, og en rekke zoroastriske prester ble, med persisk militær støtte, sendt for å erstatte de armenske prestene og undertrykke kristendommen.

Men Yazdegird IIs politikk provoserte frem, heller enn forebygget, et kristent opprør i Armenia. Da nyhetene om tvangen nådde Armenia, brøt det ut et masseopprør. Da de kom tilbake, sluttet adelsmennene, under ledelse av Vardan Mamikonjan, seg til opprørerne. Da Yazdegird II fikk høre dette, samlet han en massiv hær for å angripe Armenia. Vardan Mamikonjan søkte hjelp i Konstantinopel, da han hadde et godt personlig forhold til keiser Theodosius II som hadde gjort ham til general, og han kjempet tross alt for å forbli i den ortodokse kirken. Men hjelpen kom ikke i tide.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Den 66.000 mann sterke armenske hæren gikk til nattverd før slaget. Hæren bestod av sivile snarere enn militære styrker, men de armenske adelsmennene som ledet den, var dyktige soldater, mange av dem veteraner fra Sasaniderrikets kriger med Roma og nomadene i Sentral-Asia. Armenerne hadde lov til å opprettholde en kjerne av sin nasjonale hær, under ledelse av en kommandør (sparapet) som tradisjonelt kom fra adelsfamilien Mamikonjan. Det armenske kavaleriet var på denne tiden i praksis en elitestyrke, som ble høyt verdsatt som en taktisk alliert av både Persia og Bysants. I dette særskilte tilfellet var både offiserer og soldater ytterligere motivert av et ønske om å redde sin religion og levemåte. Den persiske hæren, som skal ha vært tre ganger større, innbefattet krigselefanter og det berømte Savārān-kavaleriet. Flere armenske adelsmenn med svakere kristne sympatier, ledet av Vasak Siuni, gikk over til perserne før slaget og kjempet på deres side. I slaget hadde Vardan suksess til å begynne med, men han ble til slutt drept sammen med åtte av sine fremste offiserer.[9]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Etter Sasaniderrikets seier, fengslet Yazdegird II et antall armenske prester og adelsmenn, og utnevnte en ny guvernør for Armenia.

Armensk motstand fortsatte i tiårene etter slaget, og ble ledet av Vardans etterfølger og nevø, Vahan Mamikonjan. I 484 underskrev sasanidiske Sahag Bedros I Nvarsak-avtalen, som garanterte de kristne armenerne religiøs frihet[10] og gav et generelt amnesti med tillatelse til å oppføre nye kirker. Derfor oppfatter armenerne slaget ved Avarajr som en moralsk seier. St. Vardans festdag regnes som en helligdag av armenere, og er en av de viktigste nasjonale og religiøse dagene i Armenia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Agadjanian, Alexander (2014). "Six Elements of the Armenian Ethno-Religious Genealogy". Armenian Christianity Today: Identity Politics and Popular Practice. Routledge. ISBN 978-1472412713.
  2. ^ Hewsen, Robert H. (August 17, 2011). "AVARAYR". Encyclopædia Iranica. So spirited was the Armenian defence, however, that the Persians suffered enormous losses as well. Their victory was pyrrhic and the king, faced with troubles elsewhere, was forced, at least for the time being, to allow the Armenians to worship as they chose.
  3. ^ Susan Paul Pattie (1997). Faith in History: Armenians Rebuilding Community. Smithsonian Institution Press. s. 40. ISBN 1560986298. «The Armenian defeat in the Battle of Avarayr in 451 proved a pyrrhic victory for the Persians. Though the Armenians lost their commander, Vartan Mamikonian, and most of their soldiers, Persian losses were proportionately heavy, and Armenia was allowed to remain Christian.» 
  4. ^ Hakobyan, Науk (2003). «Ավարայրի ճակատամարտը (պատմաքննական տեսություն) [The Avarayr Battle (historical-critical review)]». Patma-Banasirakan Handes (armensk) (1): 40–67. 
  5. ^ Robert Armot, Alfred Aghajanian (2007). Armenian literature: comprising poetry, drama, folklore, and classic traditions. Los Angeles, CA: Indo-European Pub. p. 5. ISBN 9781604440003.
  6. ^ Suny, Ronald Grigor (1993). Looking toward Ararat Armenia in modern history. Bloomington: Indiana university press. s. 4. ISBN 9780253207739. 
  7. ^ Introduction to Christian Caucasian History:II: States and Dynasties of the Formative Period, Cyril Toumanoff, Traditio, Vol. 17, 1961, Fordham University, 6.
  8. ^ Ronald Grigor Suny, The Making of the Georgian Nation, (Indiana University Press, 1994), 23.
  9. ^ Mission, Conversion, and Christianization: The Armenian Example, Robert W. Thomson, Harvard Ukrainian Studies, Vol. 12/13, (1988/1989), 41-42.
  10. ^ www.ANSC.org - Armenian Network of Student Clubs Arkivert 2007-09-30 hos Wayback Machine