Slaget ved Alalia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sjøslaget ved Alalia skjedde mellom 540 f.Kr. og 535 f.Kr. utenfor kysten av Korsika mellom den joniske byen Fokaia og en allianse mellom etruskere og karthagere (punere). Den karthanske-etruskiske flåten på 120 skip beseiret den greske styrken på 60 skip og den nærliggende kolonien Alalia (nå Aléria) ble overtatt av etruskerne. Korsika ble delt mellom karthagere og etruskere, men Sardinia tok karthagere for seg selv.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fønikerne hadde grunnlagt handelsstasjoner i Afrika, Sicilia, Sardinia og på Den iberiske halvøy i løpet av 1100-900 f.Kr. og således skaffet seg handelsmonopol. De hadde en relativ fri hånd i løpet av den tiden da andre sivilisasjoner led under en «mørk tidsalder» i den samme perioden. Etruskerne framsto som en lokal makt i løpet 800-700 f.Kr. og de spredde sin handel til Korsika, Sardinia og Iberia mens de bygde en mektig flåte av krigsskip for å vokte sine interesser. Fønikerne og etruskerne ble både handelspartnere og rivaler, utvekslet varer og hadde opportunistiske hærtokt med hverandre. Situasjonen endret seg da grekerne dukket opp i det vestlige Middelhavet i 750 f.Kr.

Stor-Hellas utenfor Hellas[rediger | rediger kilde]

Den greske koloniseringen begynte med grunnleggelsen av Kumae i Italia i 750 f.Kr. og NaxosSicilia i 735 f.Kr. I løpet av de neste 100 årene hadde flere greske byer opprettet kolonier langs kysten av disse områdene og dominerte den strategisk viktige Messinastredet. Etruskerne kom i konflikt med grekerne, men var ikke i stand til å hindre prosessen. Selv om koloniseringen ikke skjedde i henhold til en disposisjonsplan hvor flere greske byer handlet samtidig må det ha virket på fønikerne og etruskerne som om det kom en flodbølge av grekere som oversvømmet kysten av Tyrrenhavet.

De gresk koloniene som omfattet Sicilia og sørlige Italia ble kjent som Magna Grecia. De grekerne som levde i dette området levde og oppførte seg stort sett som fra de greske områdene de kom fra og utvidet deres politiske og kommersielle herredømme på kostnad av andre folk i områdene rundt mens de samtidig holdt den jonisk-doriske feiden levende. Koloniseringen førte til økt handelsmuligheter, piratvirksomhet, og konflikter mellom etruskere, fønikere og grekerne i konkurransen for å skaffe seg kontroll over handelen via sjøvegen.

Karthansk overherredømme[rediger | rediger kilde]

Karthago skaffet seg overherredømme delvis for å motstå gresk inntrenging i den karthanske sfære. De hadde innledningsvis (750 -650 f.Kr.) ikke gitt motstand til grekerne, men etter at grekerne hadde nådd fram til Iberia en gang etter 638 f.Kr. hadde Karthago stått fram som leder av den fønikiske motstanden. I løpet av 500-tallet f.Kr. etablerte Karthago, hovedsakelig under lederskapet til Magonid-dynastiet, et rike som ville kommersielt dominere den vestlige delen av Middelhavet.[1] De fønikiske byene Motya, Panormus og Solus på Sicilia og den innfødte sicilianske stammen elymere hadde slått seg sammen for å beseire grekerne fra Selinunte (sørkysten av Sicilia) og Rhodos i nærheten av Lilybaeum i 580 f.Kr., den første nedskrevne hendelse på Sicilia. Disse byene forble uavhengige inntil de kom under karthansk herredømme etter 540 f.Kr.[2]

Opptakt: Fokaiaske pirater[rediger | rediger kilde]

Fokaiaske grekere fra Lilleasia (dagens Tyrkia) hadde grunnlagt kolonien Massalia på sørkysten av Frankrike rundt 600 f.Kr. mens karthagerne og forsøkt og feilet i å forhindre det.[3] Massalia ble et blomstrende handelssenter og en betydelig rival til Karthago for de spanske markedene og tinnhandelen gjennom Gallia. Fokaiaerne grunnla også en koloni i Alalia på Korsika en gang rundt 562 f.Kr. Da hjembyen Fokaia selv falt under Kyros den store av Persia rundt 562 f.Kr. flyktet de fleste fokaiaere til Alalia, delvis fordi de sto på god fot med de greske koloniene langs Messinastredet og hadde selv blitt gitt tollfri passasje. De grunnla også Elea i sørlige Italia i 540 f.Kr.

Fokaiaere hadde greid å etablere deres base på en tid da Karthago var opptatt med å forsvare de karthanske koloniene på Sicilia. Grekerne hadde begynt å trenge seg på de karthanske byene i 580 f.Kr. Samtidig drev karthagerne på med å erobre områder på Sicilia.[4] Byen Tyr i Fønikia møtte persisk makt i Midtøsten og etruskerne var opptatte med utvide sine områder i sør og nord i Italia, begynnelsen på det etruskiske byforbundet. Grekerne begynte å plyndre karthanske og etruskiske handelsskip fra Korsika, noe som fortsatte uforandret i de neste fem årene. I frykt for at grekerne ville true deres kolonier i nordlige Italia og på Sardinia deretter gikk etruskerne og karthagerne sammen for å motsette seg grekerne en gang rundt 540 f.Kr. Det er ikke kjent om karthagerne hadde alliert seg med det etruskiske forbundet eller med enkeltstående etruskiske byer.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Det er antatt at fokaiske grekerne hadde 60 pentekontere (skip med 48 årer og to ror)[5], ikke triremere som ble berømte i slaget ved Salamis, og den allierte flåten var to ganger så stor, og besto også av pentekontere, ikke biremere som normalt ble benyttet av fønikerne.

Detaljer fra slaget er svake, men det er kjent at grekerne hadde drevet den allierte flåten av sted, men hadde tapt bortimot to-tredjedeler av sine egne skip i anstrengelsen. Rambukkene i de overlevende skipenes front hadde blitt ødelagte og da de innså at de ikke ville ha overlevd ytterligere et angrep trakk grekerne seg tilbake til Korsika og søkte deretter tilflukt i Rhegion ved Messinastredets østkyst. Etruskerne og karthagernes tap er ikke kjente.

En legende beskriver om hvordan greske fanger ble steinet i hjel ved Caere av etruskerne mens karthagerne bare solgte sine fanger som slaver. Dette slaget er også omtalt som «slaget ved den sardinske sjøen».

Virkninger i tiden etter[rediger | rediger kilde]

Korsika kom på etruskiske hender mens Karthago tok Sardinia. Karthago ville slåss i ytterligere to større sjøslag med Massalia, tapte begge[6], men oppnådde å stenge Gibraltarstredet for gresk skipsfart og således forhindre gresk ekspansjon i Spania i 480 f.Kr. Flere forsøk fra etruskerne på å erobre de greske områdene i sørlige Italia ble slått tilbake av den greske byen Kumae hvor grekerne beseiret en etruskisk invasjon i år 524 f.Kr. Karthago beseiret et forsøk fra den spartanske prinsen Dorieus på å kolonisere i Nord-Afrika en gang rundt 513 f.Kr. og på den vestlige delen av Sicilia en gang rundt 510 f.Kr.[7] Mens Karthago var opptatte på Sardinia etter 509 f.Kr. med å slå ned et opprør fra de innfødte allierte den greske byen Siracusa under Gelon med den greske byen Agrigentum under Theron for å utfordre karthagerne på Sicilia. Det ble bakgrunnen for De sicilianske krigene mellom år 480 f.Kr. og 307 f.Kr. mellom karthagerne og grekere.

I henhold til Herodot var det kun etter slaget ved Alalia at de fokaiske grekerne flyttet til Italia hvor de grunnla Elea.[8]

Noen forfattere har betraktet det greske nederlaget ved Alalia og den påfølgende uteblivelsen av greske handelsskip ved Gibraltarstredet var det som førte til at sivilisasjonen i Tartessos kollapset i sørlige Spania mens den karthanske tilstedeværelsen forble uberørt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Markoe, Glenn E.: Phoenicians, side 54-55 ISBN 0-520-22614-3
  2. ^ Freeman, Edward A.: History of Sicily, bind 1, sidene 283-297 – bok uten låste rettigheter
  3. ^ Thukydid, I.13.60
  4. ^ Casson, Lionel: The Ancient Mariners, side 74 ISBN 0-691-01477-9
  5. ^ Casson, Lionel: The Ancient Mariners, side 74.
  6. ^ Casson, Lionel: The ancient Mariners, side 75
  7. ^ Baker, G.P.: Hannibal, side 15. ISBN 0-8154-1005-0
  8. ^ Herodot, 1.166.1, 1.167.2

Litteratur[rediger | rediger kilde]