Slaget om Wismar

Slaget om Wismar
Konflikt: Gyldenløvefeiden
Dato 15. oktober til 14. desember 1675 Sted Wismar, Mecklenburgs østersjøkyst 53°53'33,00"N 11°27'54,00"Ø Resultat Dansk seier
Stridende parter
Danmark-Norge	Sverige
Kommandanter og ledere
Christian V med sine militære rådsgivere	Carl Gustaf Wrangel
Styrker
13 500 mann med 44 kanoner og 6 morterer	1 200 infanterister, 200 ryttere og 1 000 væpnede borgere samt 45 kanoner og krigsskipet Falken.
Tap
Ukjent, betydelige	Ukjent, betydelige

Slaget om Wismar er et av de første større militære sammenstøtene mellom danskene og svenskene under Gyldenløvefeiden, og er også det første av flere beleiringsslag under krigen av stor strategisk betydelighet. Erobringen av Wismar var viktig fordi i tråd med strategien som var lagt fram av kurfyrsten av Brandenburg i sommeren, skulle de svenske styrkene på 12 000 mann drives inn i deres befestede byer og festninger i Pommeren, Wismar og Bremen-Verden slik at ingen felthær kunne bli dannet på ny. Dermed var ryggen fri for trussel fra Nord-Tyskland for en invasjon av Skåne det neste året.

Bakgrunnen

Slaget ved Fehrbellin var et varsel om forekommende krig for nå kunne Christian V gjør alvor av sine planer om en gjenerobring av de tapte østdanske provinsene på den andre siden av Øresund. Men først måtte han sikret egne rygg for utfall fra de svenske besittelser i Nord-Tyskland og deres allierte blant dem hertugen av Gottorp. Hertugdømmene i Slesvig-Holstein måtte nøytraliseres fra å være et springbrett for en svensk invasjon. Han kommunisert derfor med kurfyrsten av Brandenburg om hvordan å nøytraliserer den svenske trusselen og den strategiske planen om å lukket inn de ulike svenske garnisoner i deres festninger var akseptert. Det svenske forsvaret var velutbygget, men svakheten lå i spredningen av festninger slik at hvis forbindelsene mellom disse blir brutt, vil ikke det være mulig å danne en hær på ny.

I september rykket en dansk hær inn i hertugdømmene som blir besettet uten større vanskeligheter og kom inn i Mecklenburg forbi Wismar og Rostock som begge blir satt under overvåkning for å møte opp med brandenburgerne og 3 000 østerrikske soldater. Otto Wilhelm Königsmarck blir varslet om den danske hærens ankomst mot den svenske Pommeren og rykket fram til Damgarten mot elven Recknitz med en svensk styrke hvis størrelse er foreløpig ukjent. Med kanskje 14 000 soldater nådde danskene fram til Damgarten der de fant en demning som går på tvers av elven som måtte forseres for å kom videre, bevoktet med en skanse og et vakttårn. Forfektninger oppstår da danske styrker klart ikke å kom over elven så hovedparten av den danske hæren måtte kom til for å angripe i styrke den 6. oktober 1675. Men da angrepet fant sted, hadde Königsmarck trukket ut den svenske hovedstyrken på vei østover fordi brandenburgerne og keiserlige styrker hadde kommet seg over elven Peene og dermed truer ham i ryggen. Slaget som fant sted, var ikke mer enn en forfektning som sluttet med dansk seier.

Mens Königsmarck trakk seg til Stralsund møter de allierte hærer hverandre lik i nærheten med tilsammen 30 000 mann den 13. oktober. Nå som den første fasen i offensiven var avsluttet, kunne de allierte begynner å investerer mot ulike festninger. Christian V vendt sin hær på 13 500 mann om mot Wismar og ødelegger underveis befestningsanlegg ved Damgarten.

Beleiringen

Ved den 15. oktober startet beleiringen av den allerede omringede festningsbyen da det danske beleiringstrenet beskyter festningsverkene på lang avstand først. Byen lå på en øy av fast grunn omringet av flatt, myrlendende landskap med mindre bekker slik at det blir vanskelig å gravd ut løpegrav som blir fort gjørmende av sølevann under dårlig og kaldt regnvær. Mens de danske artilleristene nærmer seg skritt for skritt, fikk ingeniørstroppene store vanskeligheter i det våtte terrenget slik at arbeidet gikk langsommere enn ønsket og soldatene var sårbar i dårlige preparerte løpegraver for utfall fra festningsbyen. I 12. og 30. november påfulgt svenskene stor tap på danskene som var tatt ved overraskelse under utfaller. På fire hold gravde danskene seg fram, mot Lübeckporten, Poelerporten samt Mecklenburgsporten og Carolusburg Kastell.

Allerede i 5. november var krigsskipet Falken som lå på innseilingen til Wismar havn erobret av danskene sammen med utenverket Skansen Valfisken og 19 kanoner. Ved den 19. november var danskene nå bare 200 m fra uteverket Kaggen foran Lübeckporten og 150 m fra Mecklenburgporten på den ene siden av byen, det var stilt opp redutter, lukkede skanser for vern mot farlige utfall på intervall etterhvert arbeidet fortsetter. Men det var ikke mulig å fortsetter mot Carolusburg Kastell omringet av myrlend med bare løpegraver. En demning for å tørket ut hinderet var bygget med fasciner. Dansk artilleriild vist seg effektivt og i kort tid var Lübeckporten ødelagt sammen med deler av bymuren.

Arbeidet var ikke gått så fort som ønsket for det nærmer seg vinter så hæren måtte oppgir beleiringen for å gå i vinterkvarter og halvparten av hæren, trolige 7 000 var blitt ukampdyktiggjort gjennom sykdom som tok mange liv av dage også. I begynnelsen av desember innså ledelsen at de måtte søkt et rask oppgjør ved storming mens de fremdeles hadde en intakt hær og dermed planlegger et angrep på tre punkter. 900 soldater blir satt i arbeid for å fremskynder arbeidet med å anlegger løpegraver og først den 13. desember 1675 kunne angrepet skjer for nå var løpegravene nådde fram.

Om morgen den 13. desember gikk 1 350 mann til angrep på Carolusburg Kastell i tre angrepskolonner og en reservekolonne, 850 mann angriper Mecklenburgporten som lå et stykke unna på den samme siden av byen. På den andre siden av byen rykket to kolonner hver på 300 mann mot Sparebøssen utenverket til høyre og Larmskansen til venstre for Poelerporten, med en reserve på 200 mann. Et falsk angrep med 400 mann var gjort mot den Lübeckporten for å avleder svenskene og bunde ned styrker vekk fra de andre punkter.

Angrepet hendt i elendig vær med regn og snø, harde kamper raste slik at det nordlige angrepet mot Poelerporten var slått vekk, men Carolusburg Kastellet blir fort inntatt og erobret av de danske styrkene ved formiddag etter flere timer med hard kamp. Så snart kastellet var falt, ville borgerne på bymuren overgir seg og vifte med den hvite fanen. Christian V som så det, beordrer hold i beskytningen og vente så på utbud fra Karl Gustaf Wrangel. Det kom til forhandlinger hvor den gamle feltmarskalk Karl Gustaf Wrangel fikk lov til å forlater Wismar i fri avmarsj med våpen til Stralsund, men da hadde han blitt syk underveis, noe som skulle tar knekken på hans fra før svekkede helse.

Etterspillet

Erobringen av Wismar var ledsaget av en viktig seier under et slag i Ribnitz den 14. desember 1675 hvor et korps under Königsmarck på 3 000 mann, 2 000 ryttere og 1 000 infanterister fra Stralsund var slått av 4 300 danskere og brandenburgerne. Korpset var på vei mot Wismar i forsøk på å tvunget opp beleiringen som allerede var på hell for danskene, men da Königsmarck fikk lært om festningens overgivelse stoppet han opp og lot 400 mann kom til byen Ribnitz. Der blir de utslettet helt ut av de allierte som tok 300 til fange etter harde kamper over mur og i gater.

Med Wismar erobret hadde nå Christian V fullført hensiktene ved det nordtyske felttoget i senåret 1675 dersom det ikke mer fantes en potensiell trussel mot egne rygg i Jylland. Med herredømme til sjøs og brandenburgerne i den svenske Pommeren var Wismar derfor fortapt. Men det krevde en meget høy pris. Tusener av soldater i den danske hæren var allerede død eller satt ut av tjeneste gjennom sykdommer. Av 1 500 svenske soldater var det bare 800 tilbake som marsjere ut.

Mens beleiringen av Wismar tok plass hadde brandenburgerne tatt øyene Usedom og Wolin sammen med festningsbyen Wolgast som etter fem dager overgir seg den 10. november. Bremen og Verden med unntak av Stade og festningen Carlsborg var underlagt allierte kontroll som nå lukket inn svenskene under Henrik Horn. Etter et forsøk på å gjenerobrer Wolgast gikk galt skulle Otto Wilhelm Königsmarck tar ledelsen av det svenske forsvaret i Tyskland i året 1676. Königsmarck skulle vise seg å være en formidable befalhavende som utmerket seg i defensiv krig i resten av krigen.

Kilder

• Ulf Sundberg Svenska krig 1521-1814 1998 ISBN 91-89080-14-9
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig 2005 ISBN 87-567-7269-6