Slaget om Drina
| Slaget om Drina | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Serbiafelttoget under første verdenskrig | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Østerrike-Ungarn |  Serbia | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Oskar Potiorek Liborius Frank | Stepa Stepanovic Pavle Jurisic Sturm | ||||||
| Tap | |||||||
| Estimat på 17 000 døde, skadede og savnede | Estimat på 18 500 døde, skadede og savnede | ||||||
| Serbiafelttoget |
|---|
|
Cer • Drina • Kolubara • Morava Ovče Pole • Kosovo • Mojkovac |
Slaget om Drina under første verdenskrig var den andre østerrikske-ungarske hæroffensiven i 1914 inn i serbiske område etter at den første invasjonen var blitt slått tilbake. Offensiven førte til en lang rekke separate kamper og slag som raste i flere uker før det serbiske forsvaret måtte vike for angripernes overmakt.
Forspillet[rediger | rediger kilde]
Etter nederlaget under slaget om Cer i august 1914 trukket de østerriksk-ungarske styrkene seg tilbake over Drinaelven tilbake til Bosnia og Syrmia. General Oskar Potiorek som hadde blitt utsatt for bitende kritikk fra hovedstaden Wien, planlagt et nytt angrep for å hevne nederlaget og gjenvinne initiativet som hadde gått tapt til serberne.[1] Anledningen kom da Serbia lanserte en begrenset offensiv over elven Sava inn i den østerriksk-ungarske regionen Syrmia 4. september. Offensiven hendt etter sterk press fra ententemaktene og var mer en politisk gest fremfor en militær demonstrasjon. To serbiske divisjoner tvunget seg dypt inn på Syrmia etter å ha krysset elven, bare for å møte general Alfred Krauss med fire brigader i hans egne korps («Krauss Korps»).[2]
Krauss slo tilbake de serbiske troppene, påførte dem et tap på 6,000 døde, skadde og savnede et egne tap på bare 2 000 menn, og tok seg fram til byen Sabac like over Savaelven. Den serbiske offensiven og Krauss' motoffensiven lagt store deler av regionen i ruiner ettersom begge parter plyndret og ødela alt de kom over under ordet devastieren.[3] Som del av hans forberedelsene hadde Potiorek trukket ut sine styrkene fra nord langs elven Sava, og dermed hadde mesteparten av sine styrkene på 174 bataljoner i Bosnia vendt mot elven Drina. Krauss med hans motoffensiv skulle presse tilbake serberne mens general Frank med hans femte armé ble beordret til å krysse elven Drina i hensikten om å angripe serberne i hans vestlig flanke.[4]
Offensiven[rediger | rediger kilde]
Loznica[rediger | rediger kilde]
Den femte armé som holdt stand mellom Sabac i nord og Loznica i sør hvor dens flanke møte den østerriksk-ungarske sjette armé, rykket ned mot elvebredden den 8. september og forsøkt å sette ut båter og overgangsbroer under sterk ild av de serbiske forsvarerne. Franks soldatene fra 42. infanteridivisjon og 36. infanteridivisjon klarte ikke å fullføre krysningene mot det sterke forsvaret som skapte kaos i rekkene og tvunget dem i stillstand.[4] I løpet av den første dagen mistet den femte armé 143 offiserer og 4 400 menn.[5] For å ta bort presset ble styrker fra general Giesls 8. korps, 21. Landwehr divisjon, sendt over elven Sava i retning Poloj. Denne fremrykningen ble en katastrofe med tap av 179 menn bare i 7. Landwehr regiment og kaotiske tilstander. Dette kostet Giesl hans kommandoen.[6]
Krysningsoperasjonene i den første dagen sluttet i katastrofe for de østerriksk-ungarske offiserene som var uforberedt på en moderne krig, med utdaterte taktikk i møte med moderne artilleri og nedgravde forsvarsstyrker som var alt annet enn enkelt å bekjempe med deres egne artillerikorps som var dårlig trent.[6] Den opprinnelige planen om å bruke Krauss' korps som ambolt med den femte arme som hammeren gikk i oppløsning allerede i de første timer, og i de neste dagene gjentok det samme seg igjen og om igjen, med smertelig tap for de østerriksk-ungarske troppene. Potiorek hadde simpelt ignorerte faktumet om at terrenget på østbredden av Drina var meget godt egnet for forsvar med små styrker.[4]
Den sjette arme hadde mer hell med seg i den samme dagen, ved å ha veltrente avdelinger ment for krigføring med velegnede utstyr hadde man en større gjennomkraft i deres angrepene på de serbiske forsvarsposisjoner. Den serbiske tredje arme sloss meget hardnakket, men kunne ikke holde stand mellom Loznica i nord og Srebrenica-regionen i sør. Putnik realiserte at hans søndre flanke vil være truet om man ikke klarte å stoppe 15. og 16. korps, og sendte forsterkninger til landskapet omkring fjellet Jagodna.[4]
Jagodna[rediger | rediger kilde]
Putnik beordret evakueringen av brohodet i Syrmia som ennå var ikke oppgitt, og overførte troppene fra første serbiske arme sørover for å forberede en motoffensiv som skulle stoppe det østerriksk-ungarske 16. korpset som truet med å omgå de serbiske styrkenes flanke ved byen Krupanj i et sløvt, men kostbart avansement. Evakueringen av det serbiske brohodet ble sluttført 14. september, og Krauss knapt to dager senere krysset elven i hans forfølgelse av serberne.[7] Potiorek som så muligheten, beordret et nytt angrep av den femte arme fra 14. september over elven Drina, med de samme resultater som tidlig; 21. rifledivisjon mistet over 2,000 menn i to dagers kamp.[7]
Den serbiske motoffensiven med den første arme i begynnelsen gikk bra, men ble snart stoppet av sterk østerriksk-ungarsk motstand fra troppene som hadde lært seg hvordan å grave seg ned i egnede forsvarsposisjoner. De serbiske angriperne i 17. og 18. september fortsatte deres angrepene i troen om at de bare sloss med en hær i retrett, men mistet meget mange menn om en høyde kalt Mačkov Kamen ved fotet av fjellet Jagodnja. Tapene for begge parter vokser for hver dag under en bølge av frontangrep og motangrep uten stans på et skogkledt høydeterreng. Rundt 11 000 serberne i to divisjoner gikk tapt mot den sjette arme som mistet mellom 20 000 og 25 000 menn i løpet av kampene i september.[7][8] De serbiske angriperne klarte ikke å fravriste østerrikerne deres kontrollen over høydene rundt Jagodnja i møte med fjellkrigavdelingene fra sjette arme, deriblant 1. fjellbrigade som hadde et tap på 372 døde, 1,445 skadde og 712 savnede.[5] Kroatene i 6. regiment som deltok i kampene, begravde 1 300 drepte serbiske soldater som var funnet på slagfeltet.[8]
I 24. september var begge parter utmattet etter de blodige kampene som hadde sett flere titusener drept og skadet, med voksende forsyningsmangel på begge sider. De serbiske forsyningene kunne ikke erstattes lik fort som de østerriksk-ungarske, men en letting kom med høstværet som oversvømte elvene slik at mange av overgangsbroene fra Bosnia og Syrmia ble ødelagt.[9]
Skyttergravskrigen[rediger | rediger kilde]
Putnik instruerte sine menn om å grave seg ned på omkringliggende høyder langs elvene Drina og Sava liksom deres østerriksk-ungarske motstanderne, og skyttergravskrigen var kommet til den serbiske fronten. Den serbiske hæren hadde lite krigsmateriell for en slik krigføring med et vått og kaldt vær som dels fylte skyttergravene med vann. Det serbiske artilleriet måtte spare på sin ammunisjon mens Potiorek fikk inn større mengder ammunisjon fra fabrikkene. Det østerriksk-ungarske artillerivåpenet hadde noe av de beste fjellkanoner og fjellhaubitser den gang, og effekten ble merkbart i de neste uker. De daglige tapene for serberne nådde 100 soldater i løpet av en og en halv måned, de fleste av sykdommer.
Mindre lokale angrep hendt gang på gang med lite annet resultat enn en vekst i tallet over døde og savnede. Noe av de større operasjoner var en mindre offensiv inn i Bosnia av den serbiske Užice-armeen (en forsterket divisjon) og den montenegrinske Sanjakarmeen (en divisjon). Ved slutten på september hadde Potiorek et tap på 40,000 menn i mindre enn en måned.[10] Den serbiske hæren hadde bare 180 000 kampdyktige menn tilbake i oktober, med et tap på mer enn 60 000 menn.
Potiorek offisielt terminerte offensiven den 4. oktober 1914.
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Det som deretter var kalt «den andre østerriksk-ungarske invasjonen av Serbia», hadde sluttet med et nytt nederlag for Potiorek som måtte tålte meget sterk fordømmelse fra sine kolleger innad i militæret. Bare hans forbindelser med det keiserlige hoffet i Wien garanterte en fortsettelse av hans funksjon som øverstkommanderende for styrkene på Serbiafronten.[11] Men det serbiske forsvaret hadde blitt alvorlig svekket, og den daglige tollen på styrkene i skyttergravene begynte å underminere kapasiteten mot fremtidige østerriksk-ungarske angrep.
Potiorek argumenterte om et nytt angrep til for å knekke serberne for godt. Erfaringene fra september-kampene hadde viste at den østerriksk-ungarske overmakten mot serberne lå på det materielle feltet. Fjellskyts som ble ført opp på høyere terreng, var bedre enn det serbiske motstykket, og det kom en strøm av tyngre artilleri til femte og sjette arme. Serberne som i august hadde fordelen med nyere feltkanoner, hadde ikke et lik godt utviklet artillerikorps som det østerriksk-ungarske.[12] Denne fordelen åpnet opp frontlinjene i november da Potiorek startet en ny offensiv som tvunget de serbiske styrkene ut av deres skyttergravene. Uten artilleri kunne Putnik ikke holde stand, og måtte trekke sine styrkene lenge innover i landet.[13]
Denne offensiven, Slaget om Kolubara siden 6. november sluttet med et viktig oppgjør i begynnelsen på desember like etter Beograds fall.[14]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Buttar, Prit; Collision of Empires - The War on the Eastern Front in 1914 Osprey Publishing 2014 ISBN 978-1-78200-648-0
- Pope, Stephen & Wheal, Elizabeth-Anne; The Macmillan Dictionary of The First World War 1997 ISBN 0-333-68909-7
- Wawro, Geoffrey; A Mad Catastrope - the Outbreak of World War I and the Collapse of the Habsburg Empire 2014 ISBN 978-0-465-02835-1