Skule Storheill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skule Storheill
Født17. aug. 1907[1][2]Rediger på Wikidata
BrønnøysundRediger på Wikidata
Død25. nov. 1992[1][2]Rediger på Wikidata (85 år)
DrøbakRediger på Wikidata
Beskjeftigelse MilitærRediger på Wikidata
Embete Sjef for Marinen (19511954)Rediger på Wikidata
Søsken Inge StorheillRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Offiser av Legion of Merit, Krigsmedaljen, kommandør av Dannebrogordenen, legionær av Legion of Merit, Deltagermedaljen, St. Olavsmedaljen med ekegren, KrigskorsetRediger på Wikidata
Militær gradLøytnant, viseadmiral
Tjenestegjort ombord på«St Albans», KNM «Stord»

Skule Valentin Storheill (født 17. august 1907 i Brønnøysund, død 25. november 1992) var norsk sjømilitær offiser og viseadmiral. Han utmerket seg under andre verdenskrig og ble tildelt Krigskorset, Norges fremste utmerkelse.

I juni 1940 var han som løytnant norsk sambandsoffiser ombord HMS «Devonshire» da skipet evakuerte Kong Haakon VII og den øvrige kongefamilien fra Tromsø til Storbritannia. Som kapteinløytnant var han skipssjef på den meritterte jageren i S-klassen KNM «Stord». Han ble senere øverstkommanderende for Nord-Norge med tittel viseadmiral, først stasjonert i Harstad og fra 1963 i Bodø. Etter at han gikk av som admiral var han en mye benyttet foredragsholder. Han uttalte seg da ofte kritisk om nedbyggingen av det norske forsvaret.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Storheill ble i 1942 tildelt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset for sin ledelse av jageren «St Albans», som 3. august 1941 senket en tysk ubåt i Atlanterhavet.[3]

Han ble i 1953 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Storheill ble også hedret med St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Han ble tre ganger tildelt den britiske utmerkelsen Distinguished Service Cross, ble utnevnt til storkors av Oranje-husordenen, kommandør av Dannebrogordenen og av den franske Æreslegionen. Han ble utnevnt til offiser av USAs Legion of Merit. Storheill ble også tildelt den franske medaljen Croix de Guerre og ble tildelt en sovjetisk krigsmedalje.

Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt
Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt
Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt Mal:Ribbon devices/alt
Krigskorset med sverd St. Olavs Orden (kommandør med stjerne) St. Olavsmedaljen med ekegren Krigsmedaljen
Deltagermedaljen Haakon VIIs 70-årsmedalje Distinguished Service Cross (3 tildelinger) Dannebrog (kommandør)
Legion of Merit (offiser) Æreslegionen (kommandør) Croix de guerre 1939–1945 Oranje-Nassau-ordenen

Ymse[rediger | rediger kilde]

Storheill var bror til Inge Storheill.[4]

Storheill har gaten Adm. Storheills gate og Skules Vei i Brønnøysund oppkalt etter seg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Skule_Storheill[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Skule Valentin Storheill, Norsk biografisk leksikon ID Skule_Storheill, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, redigert av Erik Gjems-Onstad, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 52.
  4. ^ Eneste norske i kamp mot Japan. Marinemuseet i Horten.