Skrei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Atlanterhavstorsk (Gadus morhua)
Norske fiskere på 1910-tallet under det travle lofotfisket etter skrei, torsk på gytevandringer, som foregår hver vinter og vår.

Skrei er torsk (Gadus morhua) som hver vinter og vår foretar gytevandringer i store masser til norskekysten og beitevandringer til de sentrale områdene i Barentshavet. Skrei er også en betegnelse som brukes om den norsk-arktiske torskestammen.[1]

Omkring 40 % av skreien gyter i Lofoten-området i Nordland i februar–april, men skreiens gyteområde strekker seg fra Mørekysten, eller helt ned ved Haugesund,[1] til Sørøya i Finnmark. Det årlige skreifisket er særlig omfattende i Nordland, og skrei regnes som Norges eldste eksportprodukt.[2] Fisken blir tradisjonelt servert som skiver trukket i lettsaltet vann, med tilbehør som består av leversaus (med hakket løk, eddik og laurbærblad), rogn også trukket i lettsaltet vann, og kokte poteter (retten kalles da mølje).

Ordet skrei kommer fra det norrøne ordet skreið som betyr fisk som skrider eller vandrer.[3]

Skrei og kysttorsk[rediger | rediger kilde]

Den norsk-arktiske torsken lever pelagisk på et dyp ned til 200 meter. Den tilbringer mesteparten av livet i Barentshavet, som er rikt på næring, før den i kjønnsmoden alder (rundt fem år) innleder sin årlige gytevandring til den norske atlanterhavskysten. Skreien vandrer fra Barentshavet i desember/januar og ender særlig opp i Vestfjorden. Noen år vandrer skreien helt til Stad. Skreien gyter i overgang mellom hav og kyst der temperaturen er 4-6°C. Befruktede egg stiger til overflaten og driver rundt i sjøen i rundt 3 uker før de blir klekket. Ved klekking er yngelen rundt 0,5 cm og går inn i et pelagisk stadium der den i rundt 3 måneder flyter fritt rundt i sjøen. Hver skrei kan gyte flere millioner egg og kan under gunstige forhold gi opphav til en stor årgang. Yngel som overlever det pelagiske stadiet søker mot sandbunn i fjordene i Nord-Norge der de blir til neste vår når de vandrer mot Barentshavet der de vokser 10 cm årlig til de blir kjønnsmodne. Mellom 6 og 15 år blir den kjønnsmoden og vandrer første gang sørover for å gyte. Vandringen sørover for å gyte gjentas årlig.[4] Skrei er en rovfisk som særlig eter sild, lodde og brisling.

På 1990-tallet ble det endelig fastslått at skrei og kysttorsk er genetisk forskjellige populasjoner etter studier av DNA-markører ledet av professor Svein-Erik Fevolden ved Norges fiskerihøgskole. Det kan dermed slås fast at torsk og skrei ikke blandes, men utgjør helt adskilte bestander. Det har lenge vært antatt en slik forskjell og fysiologiske forskjeller og blodprøver har gitt indikasjoner om dette. Helt sikker kunne man imidlertid ikke være inntil nye DNA-teknikker kunne tas i bruk.

I Borgundfjorden og på Bua-grunnen utenfor Møre forekommer det kysttorsk gyter sammen med skrei.[5]

Skrei skiller seg også fra kysttorsken i utseende. Den er lengre og spissere i formen og har lysere[trenger referanse] tegninger.

Skrei defineres markedsmessig som gytemoden torsk fra Barentshavet fisket i vintersesongen 1. januar til 30. april og behandlet etter Norsk Standard.[6]

Skreiflo[rediger | rediger kilde]

En stim med skrei kalles skreiflo. I 2020 oppdaget FF «Johan Hjort» den mest konsentrerte skreifloa som til da var observert. Forskerne observerte sju millioner skrei på et to til tre kvadratkilometer stort område i Vestfjorden.[7]

Skreifiske[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lofotfisket

Fiskebåter i havna i Svolvær under det årlige lofotfisket på 1950-tallet.

Fiske etter vandrende gytetorsk foregår i tida fra januar til april på bankene i Vestfjorden, langs Egga fra Stad og nordover, og på kystbankene fra Vest-Finnmark til Vesterålsbankene.[8] Skreifisket i Vestfjorden kalles lofotfisket.

Verdensmesterskapet i skreifiske har blitt arrangert av Vågan båt- og sjøfiskeforening i Svolvær i Lofoten siden 1991. Mesterskapet er en konkurranse i sportsfiske der det går ut på å fange den største skreien. Konkurransen foregår i slutten av mars, og reiselivsnæringa anslår at nærmere 5000 tilreisende ankommer Svolvær under arrangementet.[1]

Skrei kan henges til tørk usaltet for å bli tørrfisk. Den serveres også fersk.[9] Kokt skrei serveres tradisjonelt sammen med kokt lever og rogn.[10]

Fiske av skrei i Vestfjorden sammenfaller med den tid på året det er best forhold for tørking i friluft uten salt.[11] I Lofoten og andre kystområder i nord blåser det mye og temperaturen ligger nær frysepunkt store deler av vinteren, det blir sjelden mange kuldegrader, og dette er særlig gunstige forhold for tørking av skrei og annen fisk. Tørket skrei var fra middelalderen av (eller tidligere) Norges viktigste eksportprodukt. I Eigilssoga fortelles det om eksport av tørket skrei til England på 900-tallet. Olaus Magnus beskrev på 1500-tallet hvordan nordmenn la tørrfisk i askelut i to dager før den ble kokt og servert med smør.[12][5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Oppslagsordet «skrei» i Store norske leksikon (fri gjenbruk)
  2. ^ Søkeresultater på ordet «skrei» på nettsidene til Norges sjømatråd Arkivert 18. mai 2015 hos Wayback Machine.
  3. ^ Notaker, Henry (2000). Ganens makt: norsk kokkekunst og matkultur gjennom tusen år. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203225047. 
  4. ^ Frantzen, Kjell (1968). Lofotfisket. [Oslo]: Gyldendal. 
  5. ^ a b Torsk på norsk. Tromsø: Grafisk produksjon. 1984. ISBN 8299080142. 
  6. ^ «Vanlige spørsmål om Skrei» (PDF). Norges Sjømatråd. Besøkt 30.01.2020. 
  7. ^ Forskerne har aldri sett lignende: – Tettheten av fisk er helt ekstrem. NRK. Besøkt 15. april 2020
  8. ^ Oppslagsordet «skreifiske» i Store norske leksikon (fri gjenbruk)
  9. ^ Steinslett, Kjellaug (1999). Kystfolkets kokebok. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250941829. 
  10. ^ Vårt norske kjøkken. Kristiansund: KOM forl. 1993. ISBN 8290823215. 
  11. ^ Johansen, Jahn Otto (1997). Lutefisk: tradisjon - tilberedning - tilbehør. [Oslo]: Teknologisk forl. ISBN 8251204364. 
  12. ^ Riddervold, Astri (1993). Konservering av mat: tørking, røyking, salting, gjæring, sukkersylting. [Oslo]: Teknologisk forl. ISBN 8251204216. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]