Skrapjernskatedralen

Biskop Seraphim og Skrapjernskatedralen, foto 1905.

Skrapjernskatedralen (engelsk: Tin Can Cathedral) var den første uavhengige ukrainske kirken i Nord-Amerika. Den representerte tyngdepunktet i den lokale ukrainske menigheten, som ble opprettet i Winnipeg i Manitoba i Canada. Kirken har ingen forbindelse til noe kirkesamfunn i Europa.

Kirken har sin bakgrunn i at ukrainske innvandrere begynte å komme til Canada fra og med i 1891, hovedsakelig fra de østerriksk-ungarske provinser og områder rundt Bukovina og Galicia. Kirken, som fikk det motstridende navnet grunnet dens vilkårlige utseende, ble bygget i tiden rundt 1904 ved veien Dufferin Avenue i Winnipeg. Kirken ble senere ødelagt av vandaler. Den kom senere til bli emnet for skuespillet Tin Can Cathedral fra 2011 av dramatikeren Nick Mitchell.

De fremste personene

Cyril Genik (1857–1925)

Den sentrale personen innen den ukrainske innvandrerbefolkning var Cyril Genik (1857-1925). Han kom fra Galicia, en historisk region i østlige Sentral-Europa, i dag delt mellom Polen og Ukraina.

Geniks fetter Ivan Bodrug (1874-1952) og hans venn Ivan Negrich (1875-1946) kom også fra landsbyen Bereziv i kommunen Kolomyia og var utdannet førskolelærere i Galicia. Disse tre mennene dannet kjernen i rådet for den ukrainske befolkningen i Winnipeg og ble kjent som «Bereziv-triumviratet» (Березівська Трійця).

En annen medvirkende var biskop Seraphim, hans egentlige navn var Stefan Ustvolsky. Han var tidligere blitt fradømt presteverdigheten i den hellige synode i St. Petersburg. Etter at han kom til Winnipeg ble han akseptert av ukrainerne som en «vandrende, hellig mann», en tradisjon med røtter tilbake til den tidlige kristendom.

Også deltagende i etableringen av Skrapjernskatedralen var Seraphims assistent Makarii Marchenko. Han fungerte som diakon eller kantor og hjalp Seraphim med gudstjenestene. Han hadde kommet sammen med Seraphim fra USA. Erkebiskop Adélard Langevin, som bodde i St. Boniface, var leder for det romersk-katolske bispedømmet i vestlige Canada og hadde direkte kontakt med Den hellige stol i Roma. Han mente at hans prester var mer enn tilstrekkelig for den ukrainske befolkningen. Andre deltakere var dr. William Patrick, rektor ved Manitoba College, et presbyteriansk skole i Winnipeg; Canadas liberale parti i Manitoba og russisk-ortodokse misjonærene.

Opprettelse og strid

I den grad en enkelthendelse utløste følgende drama, kan det ha vært da et medlem av den forsamling forsamling i Manitoba, Joseph Bernier, innførte en lov i 1902: «overføre eiendommene til de gresk-rutniske kirke (rutenere er en eldre betegnelse for ukrainere) i samkvem med Roma i og under kontroll av den romerske kirke.» Erkebiskop Langevin erklærte at «at rutenerne må bevise at de er katolikker ved at de overfører sine eiendommer til kirken og ikke som protestantene... til en gruppe legfolk, uavhengig av prest eller biskop.» Størrelsen av den ukrainske befolkningen hadde også tiltrukket seg interesse til russisk-ortodokse misjonærer. På den tiden brukte den russisk-ortodokse kirken $100 000 i året på misjonsarbeid i Nord-Amerika. Samtidig ble også den presbyterianske kirken interessert. Den inviterte unge menn fra det ukrainske samfunnet til å gå på Manitoba College (i dag Universitetet i Winnipeg). De arrangerte spesielle kurs for unge ukrainere som ønsket å bli lærere (og senere prester i den frittstående gresk-ortodokse kirke). Genik oversatte skolepapirene deres fra polsk til engelsk, og de ble de første ukrainske studenter ved et universitet i Nord-Amerika.

Genik, Bodrug og Negrich handlet raskt for sikre uavhengigheten i deres samfunn. De fraktet inn Seraphim som kom til Winnipeg i april 1903. Hensikten var å grunnlegge en kirke som var uavhengig av kirkene i Europa og som heller ikke hadde noen lojalitet til de religiøse grupperingene som kjempet om få kontroll over den ukrainske befolkningen. Seraphim opprettet en ortodoks russisk kirke, men ikke en russisk-ortodoks kirke. Han utnevnte seg selv som overhode, og for å berolige ukrainerne fikk kirken navnet Seraphim-kirken. Kirken benyttet ritualer de var vant med fra hjemlandet. Den 13. desember 1903 åpnet og innviet Seraphim en liten trebygning for gudstjenester. Kirken lå på østsiden av McGregor Street, mellom Manitoba Avenue og Pritchard Avenue. Den fikk etter hvert tilnavnet «tin can cathedral», «skrapjernskatedralen», grunnet sitt stusselige og tilfeldige utseende, og i løpet av to år hevdet kirken at den hadde bortimot 60 000 tilhengere.

Grunnet «ulike feiltrinn» og «problemer med alkohol», mistet Seraphim tilliten til de som hadde invitert ham til Winnipeg. Det ble gjennomført et kupp som fjernet Seraphim uten at menigheten gikk i oppløsning. Seraphim reiste til St. Petersburg for å få anerkjennelse og finansiering fra Den hellige synode. I hans fravær fikk Ivan Bodrug og Ivan Negrich, allerede teologistudenter ved Manitoba College, og samtidig prester ved Seraphim-kirken, garantier om finansiering fra presbyterianske kirke på vilkår at kirken med tiden ville bli omformet til en presbyteriansk modell. På høsten 1904 kom Seraphim tilbake fra Russland, men uten noen «posobiye» med seg. Det som hadde skjedd i hans fravær oppfattet han som forræderi og lyste øyeblikkelig alle prestene i bann. Han fikk trykt bilder av dem i lokalavisene med navnene skrevet på brystene som om de var kriminelle. Hans rasende hevn ble kortvarig da han fikk nyheten om at han selv var blitt ekskommunisert av den russiske hellige synode. Han forlot stedet i 1908 og kom aldri tilbake.

Tiden etter

I kjølvannet av den sosiale og åndelige ilden som flammet opp ble det ukrainsk-kanadiske samfunnet styrket.

Ivan Bodrug, en av opprørerne ved kirken, ble lederen av den nye uavhengige kirken. Han var en ganske karismatisk prest i egen rett, og prekte en evangelisk kristendom preget av presbyteriansk innflytelse. Han levde fram til 1950-tallet. Kirkebygget til den uavhengige kirken sto på hjørnet av Pritchard Avenue og McGregor Street, og selv om den første som Seraphim hadde benyttet ble revet, ble en ny bygning reist av presbyterianerne. Den står der fortsatt på motsatt side av ukrainernes kultursenter i Winnipegs nordende.

Erkebiskop Langevin økte sin innsats for å det ukrainske samfunn i den katolske kirke. Han satte opp kirke dedikert sankt Nikolas med belgiske prester, fader Delaere og andre som leste messen på gammelkirkeslavisk, kledd i henhold greske ritualer og holdt prekener på polsk. Denne kirken lå tvers over gaten fra den uavhengige ukrainske kirken dedikert sankt Vladimir og sankt Olga på McGregor Street.

Canadas liberale parti var oppmerksom på at ukrainerne ikke alltid var alliert med Langevin og katolikkene. De sistnevnte støttet derimot Canadas konservative parti. Det liberale partiet grunnla av den grunn den første ukrainskspråklige avisen i Canada; Kanadiskyi Farmer («Den kanadiske bonde»). Den første redaktøren var ingen annen enn Ivan Negrich.

Da Seraphim forsvant erklærte hans tidligere assistent Makarii Marchenko seg som ikke bare den nye biskop for den ukrainske kirke, men også erkebiskop, erkepave, erkehetman (kosakkhøvding), og erkefyrste, og samtidig ekskommuniserte han både den katolske paven og den russiske hellige synode. Siden ble det sagt at så sent som på 1930-tallet reiste han rundt ute på landet og prekte østlige riter for tradisjonstro ukrainske bønder.

Litteratur

• Bodrug, Ivan (1982): Independent Orthodox Church: Memoirs Pertaining to the History of a Ukrainian Canadian Church in the Years 1903-1913, translators: Bodrug, Edward; Biddle, Lydia, Toronto, Ukrainian Research Foundation.
• Manitoba Free Press, utgaver for 10. oktober 1904, 20. januar 1905, og 28. desember 1905.
• Martynowych, Orest T.: The Seraphimite, Independent Greek, Presbyterian and United Churches (PDF)
• Martynowych, Orest T. (1991): Ukrainians in Canada: The Formative Period, 1891-1924. Canadian Institute of Ukrainian Studies Press, University of Alberta, Edmonton.
• Maruschak, M. (1982): The Ukrainian Canadians: A History, 2. utg., Winnipeg: The Ukrainian Academy of Arts and Sciences in Canada.
• Mitchell, Nick (1999): «The Mythology of Exile in Jewish, Mennonite and Ukrainian Canadian Writing» i: A Sharing of Diversities, Proceedings of the Jewish Mennonite Ukrainian Conference, 'Building Bridges', red: Stambrook, Fred, Canadian Plains Research Center, University of Regina.
• Mitchell, Nick: Tin Can Cathedral, et skuespill
• Mitchell, Nick (1994): «Ukrainian-Canadian History as Theatre» i: The Ukrainian Experience in Canada: Reflections, red.: Gerus, Oleh W.; Gerus-Tarnawecka, Iraida; Jarmus, Stephan, The Ukrainian Academy of Arts and Sciences in Canada, Winnipeg.
• Winnipeg Tribune, utgave for 25. februar 1903.
• Yereniuk, Roman: A Short Historical Outline of the Ukrainian Orthodox Church of Canada (PDF).