Skjold (sagnkonge)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skipssetning i steiner og gravhauger ved Gammel Lejre der Skjold var konge.

Skjold (norrønt Skjöldr; latin Skioldus) er en dansk sagnkonge fra forhistorisk tid og er i norrøn mytologi en av Odins sønner med Rind. Skjold giftet seg med Gjevjon og ble konge av Danmark. Han regnes som stamfar til den danske kongeætten skjoldungene.[1]

Kong Skjolds flåte ankommer Jylland.

Sagnkongen[rediger | rediger kilde]

I sagnet om Skjold fortelles om lovløse tider, nød og elendighet blant danene da de en dag fikk øye på et skip med kurs mot kysten. Det hadde ingen årer ute, og hverken mannskap eller styrmann. Da skipet la til land, fant folk en liten gutt liggende alene på dekk. Som hodepute hadde han et kornnek, og rundt ham var det stablet opp våpen. Danene bar det lille barnet i land og førte ham til tinget der han ble satt på den hellige steinen og utropt til konge. Som voksen ble han en mektig fyrste, æret både i Danmark og nabolandene. Da kong Skjold var død, bar hans menn ham ned til kysten, slik han hadde ønsket det, og la ham i skipet hans og stablet opp våpen og gull rundt ham på alle sider. Skipet la ut, og ingen har hørt fra det siden.[2]

Senere beretninger hevder at det Skjolds far Skeaf som var blitt sendt av gudene. William av Malmesbury nevner ingen våpen i skipet, men hevder at den lille gutten sov på et kornnek (skeaf). I Beowulfkvadet beskrives Skjold slik: «Godt var hans styre, han selv vennekjær og viden kjent.» Saxo kjente ikke fortellingen om barnekongens ankomst til Danmark og lot ham være sønnesønn av kong Dan, og hevder at Skjold som barn møtte en diger bjørn i skogen og klarte å holde den bundet med beltet sitt til jegerne kom dit og fikk den drept. Ifølge Saxo hadde Skjold kjempekrefter alt som 15-åring, og nedla beryktede kjemper som tyskeren Skate som også beilet til den vakre Alvhild. Ingen kunne kappes med Skjold i gavmildhet eller storsinn, og i Snorres verker er Skjold forfremmet til sønn av Odin, bosatt i Lejre og gift med Gjevjon. Bare det engelske kvadet forteller om Skjolds død, da han etter eget ønske bæres ned til skipet sitt og sendes alene til havs, slik han ankom som lite barn, men nå i døden omgitt av rike skatter.[3]

Beowulfkvadet forteller mest om Skjolds avreise. Her omtales han ikke som død da han drar bort, tvert om beskrives han som felahror (= livskraftig).[4]

Langobardenes opphavslegende er påfallende lik, gjenfortalt i det gammelengelske kvadet Widsith. Her heter sagnskikkelsen Sceafa (Skiff).

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Skjold er en sagnskikkelse, for i Beowulfkvadet er «skjoldunger» en betegnelse på daner generelt, trolig med helt bokstavelig betydning av «skjoldmenn», «krigere med skjold». Som særlig betegnelse for den danske kongeslekten har betydningen «Skjolds etterkommere» senere gjort det nærliggende å skape sagn om ættens stamfar.[5]

De bevarte sagnene framstår usammenhengende og motstridende. Skjold har betydning som stamfar, den første i senere kongerekker. I både Skjoldungesagaen og Snorre Sturlasons Ynglingesagaen inngår han i skaldenes euhemerisme, der gudene tenkes som opprinnelig historiske personer som etter sin død ble opphøyd til guder og gjenstand for dyrkelse; alternativt skimter vi en pythagoreisk reinkarnasjonslære. Snorre forteller at Odin kom fra Asia, at Åsgard var Troja, og at kong Priam var Odin, mens Tor var Trojas grunnlegger, også reinkarnert som prinsen av Etiopia, Tros, under Trojakrigen. Siden ble Odin den fiktive stamfar til Europas kongeslekter, inkludert de danske skjoldungene.[6] I det norrøne samfunnet var det viktig å kunne føre sin ætt tilbake til et opphav i gullalderen, i det minste til før krigen mellom æser og vaner, da mennesker og guder levde sammen, og således rettferdiggjøre sitt krav på kongemakt, et trekk som går igjen i legitimeringen av et aristokrati i ulike kulturer.[7]

Kildene[rediger | rediger kilde]

Som sagnkonge blandes fortellingene om Skjold sagaer, myter og legender fra norrøn mytologi med tidlige elementer fra dansk kongerekke. Ifølge Skjoldungesagaen var Skjold sønn av Odin og Rind. Som konge av Sjælland og stamfar til dronningen til kong Dan den storlåtne (den andre konge som het Dan), som ble den første konge over hele Danmark. Skjold regjerte sitt rike fra kongsgården på Lejre som antagelig lå i nærheten av det landsbyområdet som i dag kalles for Gammel Lejre. Lejre ble kongssete for de forhistoriske kongene som etterfulgte Skjold. Den tolvte, i noen kilder den fjortende, kongen som etterfulgte Skjold av hele Danmark, var Rolf Krake. Om Skjold var den første, har Rolf Krake neppe bygd Lejre opp fra grunnen, slik krøniken forteller, men kun forskjønnet, utvidet eller muligens gjenoppbygget stedet.

I innledningen til Den yngre Edda nevnes Skjold som far til Fridleiv, og at Odin satte Skjold til å styre over Reidgotaland. Han nevnes også i innledningen til Grottesangen, i Skaldskaparmål, òg i Ynglingesagaen fortelles det at Skjold ble gift med åsynja Gjevjon som ifølge Brage Boddasons Ragnarsdråpa og Snorre pløyde nok land ut av Sverige til å skape Sjælland[8] der Lejre ligger, hvor hun bygde høysetet for seg og sin kjære Skjold.

Skjold opptrer også i krøniker som Chronicon Lethrense, eller Lejrekrøniken som den også kalles; i Arngrímur Jónssons latinske sammendrag av den tapte Skjoldungesaga, og i Saxo Grammaticus' Gesta Danorum. Under navnet Scyld finner vi ham igjen også i det angelsaksiske Beowulfkvadet.

I litteraturen[rediger | rediger kilde]

N.F.S. Grundtvig skrev diktet Skjold i 1834 med ordene «I gamle dage det var en gang».[9] Sten Lerche har satt melodi til diktet.[10]

Skjold kåres til konge, litografi av Alfred Jacobsen.

I 1840 skrev H.P. Holst (1811-93) et dikt om barnekongen kong Skjolds komme.[11] I 1885 fikk Jenny Blicher-Clausen (1865-1907) trykt diktet Kong Skjold.[12]

En gang var landet kongeløst, men så kom Skjold over havet. Johannes V. Jensen skildrer i diktet Stæren fra 1925 barnekongens ankomst som et bilde på vårens komme:

Meg er fortalt et forårssagn
om barnekongen, kong Skjold
fra tøbruddsvann til Danmarks strender
han kom, en vårvind i vold.
På skipets mast var heist en krans.
Av løv var på dekket et telt.
Medbør og bølge var skipets følge
inn gjennom sund og belt.
Så la det til - og i samme stund
var kysten og skogen grønn![13]


Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Det Norske Samlaget 2005. Side 184
  2. ^ Myten om kong Skjold
  3. ^ Anders Bæksted: Guder og helte i Norden (s. 267-68), Politikens forlag 1965
  4. ^ Andreas Haarder: Det episke liv (s. 48), Berlingske forlag 1979, ISBN 87-19-35709-5
  5. ^ Anders Bæksted: Guder og helte i Norden (s. 268)
  6. ^ Den danske kongerekke, medregnet sagnkongene det ikke er historisk belegg for
  7. ^ Steinsland, Gro (2000): Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder. Pax Forlag. ISBN 82-530-2227-1
  8. ^ https://denstoredanske.lex.dk/Gefion
  9. ^ Andreas Haarder: Det episke liv (s. 48)
  10. ^ Sten Lerches CD
  11. ^ https://heimskringla.no/wiki/Kong_Skjold_(Holst)
  12. ^ https://heimskringla.no/wiki/Kong_Skjold
  13. ^ http://www.nomos-dk.dk/skraep/1920_1939/v-jensen7.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Saxo Grammaticus: Skjold og Gram fra Gesta Danorum, dansk tekst
  • Davidson, Hilda Ellis (red.) & Peter Fisher (overs.) (1999): Saxo Grammaticus : The History of the Danes : Books I-IX. Bury St Edmunds: St Edmundsbury Press. ISBN 0859915026. Første gang utgitt 1979-1980.
  • Olrik, J. & H. Ræder (1931). Saxo Grammaticus : Gesta Danorum. Kan leses på nettet

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skjold_(sagnkonge)&oldid=24129492»