Skjellig grunn til mistanke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Skjellig grunn til mistanke er et juridisk begrep som betegner graden av mistanke som kreves for at påtalemyndigheten skal kunne anvende tvangsmidler mot en borger. «Skjellig grunn» innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt. Dette betyr at det må være mer enn 50% sannsynlighet for at mistanken er korrekt som vi si at påtalemyndigheten må sannsynliggjøre at de har rett gjerningsperson, at denne gjerningspersonen har opptrådt i strid med gjerningsbeskrivelsen i et straffebud og at personen har utvist tilstrekkelig skyld i forhold til straffebudet. Dersom det er like sannsynlig at vedkommende har begått handlingen som at han ikke har gjort det, er vilkåret ikke oppfylt, jfr Norsk Retstidende 1993 s 1302.

For å varetektsfengsle noen er skjellig grunn til mistanke bare et grunnvilkår. I tillegg må ett av tre alternative tilleggsvilkår være oppfylt, se straffeprosessloven § 171. Disse er at det enten foreligger unndragelsesfare (rømningsfare), bevisforspillelsesfare eller gjentagelsesfare. Sannsynligheten som kreves for at dette vilkåret skal være oppfylt vil variere. I tillegg kan fengsling skje dersom mistenkte «selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende. Ved spesielt grove forbrytelser behøver ikke noen av disse tilleggsvilkårene å være oppfylt, men dette krever særlige holdepunkter for at mistenkte er skyldig, utover «skjellig grunn», se nærmere § 172.

Det kreves også sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har skyldevne – dvs er tilregnelig. Dersom dette ikke er sannsynliggjort kan fengsling bare skje dersom det er sannsynlig at det blir reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern samtidig som minst ett av de tre ovennevnte vilkår er tilstede.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]