Skjønn jomfru hun stander

«Skjønn Jomfru hun stander» er en av Europas de mest populære folkeviser. I den tyske vitenskapelige balladeutgaven er den registrert med over 2000 varianter. Av dem er det ca. 15 norske. En av de eldste fullstendige tekstene ble oppskrevet av Goethe i Alsace 1771. På tysk kalles visa «Graf und Nonne» eller bare «Die Nonne», noe som henspiller på at jenta har gått i kloster før greven kommer tilbake. I balladeutgaven har den typenummer DV 155. De eldste sporene etter visa finnes i Tyskland og Nederland på 1400-tallet. Visa kom til Norge som dansk skillingstrykk.

Innspillinger

• Birgitte Grimstad sang den inn på plate Utdrag fra Aulakonserten i 1967.
• Folque framfører «Skjønn Jomfru», variant fra Tresfjord i Romsdal, på LP-en Folque, 1974.
• Camilla Granlien sang «Grevevisa» etter Rønnaug Vangen på CD Begjær i 2005, ta:lik TA 20 CD
• Turid Spildo sang «Skjønn jomfru» på CD Nykkjen i 2005, heilo HCD 7196

Folques «Skjøn Jomfru» (1974) har tekst og tone fra Tresfjord (skrevet opp av Sverre Skreidsvoll etter Johanna Skreidsvoll) og publisert i bygdeboka fra 1959. Visa fra Tresfjord er trolig en av de norske variantene av «Skjønn jomfru hun stander» av tysk opphav.

Teksten

1.Der ginger en skjønn jomfru på det høyande fjell
for at skue det dybende hav.
Da så hun et skip komme seg lande
så fullt ut av grever som det var.

2.Den yngste og den aller minste greve
som oppå skeppet var
han ville med jomfruen trolova sig
så ung og så liten som han var.

3.Og greven tok gullringen utav fingeren sin
satte den på skjønn jomfruens hånd.
Tag den, tag den min lilla venn
til jag kommer hjem igjen.

4.Da årene sju var forgagne
kom greven tilbake igjen
han hilste og spurte sin fader så:
Hvor er hun min kjæreste venn.

5.Du har altfor lenge faret om i fremmede land
ti i dag står din kjæreste brud.
Og hvem som skal bli din trolovede
se det vet aleneste Gud.

6.Så sorgfull gikk greven i kammeret inn
for at kjemme sitt skjegg og sitt hår,
så salet han sin gangare grå
for å ride til jomfruens gård.

7.Da trådte han i salen inn
tok jomfruens snehvite hånd,
imedens de dansede på gulvet omkring
da bleknede brudens kinn.

8.Og greven spurte skjelvende:Hvi er du så blek,
hvor er kindenes rose så rød.
Hun svarte: Jeg har både hørt og spurt
at du skulle lenge været død.

9.Så sorgfull gikk greven seg i kammeret inn
og hans kinn var som sneen så blek.
Så satte han seg på forgyllande stol
og skreve de brevene tre.

10.Da brevene var til ende
og timen utrunden var
da tok han frem sitt blanke sverd
og jog det i sitt unge liv.

Kilder

• Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen, Damm 2007

Litteratur

• Graf und Nonne i Otto Holzapfel Lexikon folkloristischer Begriffe und Theorien (Volksliedforschung), Bern 1996, s. 137f.
• Otto Holzapfel u.a.: Deutsche Volkslieder mit ihren Melodien: Balladen, Band 10, Peter Lang, Bern 1996