Skavgras

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skavgras
Nomenklatur
Equisetum hyemale
Populærnavn
skavgras,
skjefte
Hører til
sneller,
karsporeplanter,
karplanter,
landplanter
Økologi
Habitat: sigevannspåvirka skog, kilder og myr
Utbredelse: sirkumpolar

Skavgras (Equisetum hyemale) er en flerårig plante av snellefamilien, og blir 20-90 cm høy. "Blomstringen" (sporeaks) skjer fra mai til oktober. Planten liker fuktig grunn, sand- eller leirjord.

Skavgras står tett og dominerer skogbunnen, her blant oretrær i Brevik.

Skavgras er en mørk grønn loddrett vekst med relativt få ledd og en enkelt, knoppliknende sporebærer (sporeaks) i toppen. Stengelen er loddrett opptil 8 mm tykk, og har ikke greiner. Den har slirer som er gulbrune, og som faller tidlig av. De nederste slirene er litt sammensnøret, og etter felling sitter som regel noen av slirene igjen på stengelen.

Sporeaksene i toppen er gulbrune eller brune, og er på ca. 10-15 mm.

Den er en av i alt 18 arter av sneller (Equisetum), stråliknende, leddede planter som er eneste gjenværende slekt av Sphenopsida, som i karbontiden dominerte jorden med arter opp til 30 meter høye. Rester av karbontidens arter utgjør store deler av jordens kullreserver.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Skavgras trives både i løvskog, or-, bjørke- og furuskog, på fjellheier og i myrlendt terreng. Viktige voksesteder er langs elvebredder og i strandkanten, i veikanter, grøfter og langs jernbane.[1]

I Norge hadde skavgras omkring 1950 en utbredelse i hele landet, og opp til 1.300 moh. på Hardangervidda.[2] Den vokser opptil 1450 meter i Vågå i Oppland.

Omkring 2000 har planten utbredelse i hele landet med unntak av Sunnfjord, Nordfjord, og ytre kyststrøk av øst-Finnmark.[1]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Stengelens rue overflate gjør den egnet til rengjøring av kokekar og ble også brukt til sandpapir.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lennart Stenberg (red), Steinar Moen: Gyldendals store nordiske flora, 2003 (Oslo 2007), s 39.
  2. ^ Johannes Lid: Norsk Flora, Samlaget, Oslo 1952.
  3. ^ «Digitalt fortalt - Skavgras kan brukast til mangt». digitaltfortalt.no. Besøkt 27. juli 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]