Sjöfartsverket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sjöfartsverket
Pilot boat in Brofjorden.jpg
Lostjeneste er et av Sjöfartsverkets ansvarsområder
TypeStatlig
Org.nummer202 100-0 654
LandSverige
OpprinnelseKungliga Sjöfartsstyrelsen 1956-1969
GeneraldirektörAnn-Catrine Zetterdahl
Ansatte1 168
Nettstedsjofartsverket.se

Koordinater: 58°35′30″N 16°11′53″Ø Sjöfartsverket er den myndighet hvis hovedoppgave det er å virke for gode forutsetninger for sjøfarten i Sverige og for svensk sjøfart. I dette ligger blant annet ansvar for farleder, losing, isbryting, sjømåling, produksjon av sjøkart, sjøtrafikkinformasjon og sjø- og flyredning.[1] Virksomheten finansieres ikke av skatter men av avgifter på handelssjøfarten, og verket benevnes derfor som affärsverk.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1950 laget den svenske regjeringen en utredning for å undersøke hvordan statens ressurser innen forvaltning av sjøtransport best kunne utnyttes.[3] Forvaltningsorganer knyttet til sjøfart var på denne tiden fordelt på flere ulike offentlige institusjoner. Utredningen ledet til at en ny sjøfartsadministrasjon med navnet «Kungliga Sjöfartsstyrelsen» ble etablert første januar 1956.[3] De verk som ble sammenført og utgjorde den nye enheten var blant andre «Kungliga Lotsverket» og «Kungliga Sjökarteverket». Videre ble deler av virksomheten fra «Kungliga Väg-, och Vattenbyggnadsverket» samt statens isbrytervirksomhet, sjøanklageren, den sjøtekniske konsulentavdelingen og fartøysinspeksjonen overført til det nye verket.[3]

Fra etableringen var Kungliga Sjöfartsstyrelsen inndelt i ulike byråer som angitt under:[3]

  • Nautiska byrån, med seksjonene Nautiska, Redaksjonen for Ufs (Underrättelser för sjöfarten), Jordmagnetisk samt Statens isbryterdirektør.
  • Fartygsbyrån, som var ansvarlig för statens fartøy og båter og for sjøsikkerheten ombord på svenske fartøy. Den hadde tre seksjoner; Skipsmålings-, fartøysinspeksjons-, og driftseksjon.
  • Juridisk-sociala byrån, som blant annet behandlet saker med ulykker, utdanning og fartøysregistrering.
  • Sjökartebyrån, som i prinsipp fortsatte å arbeide på samme måte som da det tidligere var Sjökarteverket.

Den nye myndighetens lokaler ble Göta Livgardesregiments gamle kaserner på Linnégatan 87 i Stockholm.[3] De var imidlertid ikke store nok for Sjökarteverket som fortsatte å holde til i sine gamle lokaler på Skeppsholmen. Først i 1965 flyttet hele myndigheten til felles lokaler. Disse lå i Sehlstedtsgatan på Gärdet der verket lå til 1975 da det ble flyttet til Norrköping.

I 1969 ble verket omorgianisert. Flere byråer ble slått sammen til en driftavdeling og sjöfartsinspektionen ble etablert.[3] Videre ble visse virksomheter overført til andre myndigheter og verket byttet navn til «Sjöfartsverket».[3]

I 1987 skjedde neste omorganisering, da verket ble en statlig, forretningsbasert virksomhet (affärsverk) og fikk nye inndelinger. I begynnelsen av 2000-tallet ble myndigheten «Handelsflottans Kultur- och Fritidsråd» (HKF) lagt ned og virksomheten ble overtatt av Sjöfartsverket. Dette innfatter blant annet Svenska sjömansbiblioteket.[4] Den første januar 2009 ble Sjöfartsinspektionen overført fra Sjöfartsverket til den nye myndigheten Transportstyrelsen.[5]

Høsten 2011 etablerte Sjöfartsverket og Luftfartsverket en felles organisasjon for felles servicefunksjoner.

Generaldirektører[rediger | rediger kilde]

Oppdrag[rediger | rediger kilde]

Arbeidsfartøyet «Fyrbyggaren» ved Sjöfartsverkets anlegg ved Alberget. I bakgrunnen reserveisbryteren «Baltica»
«Oden» er den største av Sjöfartsverkets isbrytere
Redningshelikopter fra Norrlandsflyg AB

Ifølge den svenske regjeringens instruksjoner skal Sjöfartsverkets virksomhet hovedsakelig rettes inn mot handelssjøfarten, men hensyn skal også tas til fritidsbåttrafikken, fisket og marinens interesser.[6] I dette ligger blant annet at man skal fremme en sikker, miljøtilpasset og effektiv sjøfart, ha ansvar for sjøredningen samt overvåke den svenske sjøfartsnæringens konkurransekraft samt å yte nødvendig service til sjøfarten.[1]

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Sjöfartsverket ledes av et styre som består av styreleder samt elleve ordinære representanter, hvorav tre personalrepresentanter. Sjöfartsverket har sin sentrale administrasjon i Norrköping. Den regionale organisasjonen er konsentrert til den svenske kysten og de store innsjøene. Virksomheten er inndelt i seks ulike områder (affärsområden). Langs kysten finns ni losområder: Luleå, Gävle, Stockholm, Södertälje, Kalmar, Malmö, Göteborg, Marstrand og Vänern/kanalen. I Göteborg finns sjø- og flyredningssentralen.

Sjöfartsverket ledes av generaldirektør Ann-Catrine Zetterdahl. I ledergruppen for Sjöfartsverket inngår avdelingssjefene for økonomi, tjenester (affärer), marked, samfunn, kommunikasjon, ledelsesstøtte, rederi, juridisk og personale.[7]

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Farleder[rediger | rediger kilde]

Farledsarbeidet innebærer vedlikehold, merking samt planlegging av farledene i svensk farvann. Dette omfatter blant annet sjømåling, muddring av farleder, drift og vedlikehold av bøyer, 1000 fyr med mer. Arbeidet med å vedlikeholde disse utføres av Sjöfartsverkets personale fra helikopter, arbeidsfartøy og losbåter. Et av arbeidsfartøyene er M/S «Baltica» som ble levert i februar 1982 til Sjöfartsverket.

For sjømåling anvender man seg av to større fartøy og to mindre enheter. De mindre enhetene anvendes ved mindre sjømålingsoppdrag samt ved kontroll av innrapporterte feil i sjøkart.[8] For visse sjømålingsoppdrag anvender man seg også av eksterne leverandører.[9]

Isbrytning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Isbryting i Sverige

Sjöfartsverket har ansvar for isbrytingen langs Sveriges kyst. Virksomheten ledes fra isbryterledelsen i Norrköping, som fordeler isbrytere til arbeidsområder, utgir restriksjoner, følger opp den operative situasjonen og informerer offentligheten om is- og trafikkforhold.[10] Sjöfartsverket eier fem isbrytere og har mulighet å kalle inn ytterligere tre.[11] Isbryternes besetninger er ansatt i private bemanningsforetak.

Sjøgeografisk informasjon[rediger | rediger kilde]

Den sjøgeografiske informasjonen innbefatter produksjon og publisering av sjøkart for svenske farvann.[12]

Underrättelser för sjöfarande, Ufs[rediger | rediger kilde]

Ufs[13], inneholder blant annet rettelser av sjøkart, åpningstider, broer og kanaler og andre opplysninger om forandringer og om forholdene til sjøs. Ufs finnes både på Sjöfartsverkets nettsted og som ukentlig trykket publikasjon.

Losing[rediger | rediger kilde]

Sjöfartsverket tilbyr losing for sjøfarten, slik at fartøy kan ta seg til og fra havner samt gjennom vanskelige, farlige eller ukjente farvann. Losbåtene eies av Sjöfartsverket og losene er ansatt av Sjöfartsverket.

Sjø- og flyredning[rediger | rediger kilde]

Sjöfartsverket har ansvaret for å planlegge, lede og organisere den svenske sjø- og flyredningstjenesten i svensk territorialfarvann, i noe internasjonalt farvann og på de tre største svenske innsjøene (Vänern, Vättern og Mälaren). Den operative ledelsen av sjø- og flyredningsinnsatser skjer fra sjø- og flyredningssentralen i Göteborg.

Overføring av funksjoner til Trafikverket[rediger | rediger kilde]

Den 3. september 2009 bestemte den svenske regjeringen at den del av Sjöfartsverket som omfattet virksomheter som drev med langsiktig infrastrukturplanlegging med interesse for hele riket fra 1. april 2010 skulle slås sammen med daværende Banverket og Vägverket. Den nye myndigheten fikk namnet Trafikverket.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Verksamhet». sjofartsverket.se. Sjöfartsverket. 2. januar 2011. Arkivert fra originalen 8. august 2011. Besøkt 24. november 2011. 
  2. ^ «Uppdrag och mål». sjofartsverket.se. Sjöfartsverket. 30. juni 2011. Arkivert fra originalen 8. august 2011. Besøkt 24. november 2011. 
  3. ^ a b c d e f g «Vill du veta mer...». sjofartsverket.se. Sjöfartsverket. 10. juni 2011. Arkivert fra originalen 8. august 2011. Besøkt 24. november 2011. 
  4. ^ «Sjömansservice». sjofartsverket.se. Sjöfartsverket. 3. mars 2011. Arkivert fra originalen 8. august 2011. Besøkt 24. november 2011. 
  5. ^ Sjöfartsverkets årsredovisning 2008, sid 28.
  6. ^ «Förordning (2007:1161) med instruktion för Sjöfartsverket». Svensk författningssamling. Sveriges Riksdag. 22. november 2007. Besøkt 4. juli 2009. 
  7. ^ «Farleder». Sjöfartsverket. 22. november 2011. Arkivert fra originalen 16. desember 2012. Besøkt 4. juli 2011. 
  8. ^ «Sjömätning». sjofartsverket.se. Sjöfartsverket. 3. april 2011. Arkivert fra originalen 20. august 2011. Besøkt 24. november 2011. 
  9. ^ Sjöfartsverkets årsredovisning 2008, side 17.
  10. ^ «Isbrytning». sjofartsverket.se. Sjöfartsverket. 25. februar 2011. Arkivert fra originalen 23. august 2011. Besøkt 24. november 2011. 
  11. ^ Sjöfartsverkets årsredovisning 2008, side 19.
  12. ^ «Sjögeografisk information». sjofartsverket.se. Sjöfartsverket. 27. mai 2011. Arkivert fra originalen 8. august 2011. Besøkt 24. november 2011. 
  13. ^ Sjöfartsverket - Ufs Arkivert 29. april 2010 hos Wayback Machine.
  14. ^ Ragnvald Paulsson (3. august 2009). «Regeringsbeslut om ett nytt trafikverk». sweden.gov.se. Regeringen. Besøkt 3. september 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]