Sinober (Lillomarka)
Sinober, er en turisthytte og serveringssted nord i Lillomarka i Nittedal, rett nord for grensen til Oslo. Sinober er mye besøkt av mosjonister og familier på tur både om sommeren og vinteren. Stua fungerer også som friluftsbarnehage. Stua ligger ni og en halv kilometer fra Ammerud og to kilometer fra Movatn.
[rediger | rediger kilde]
Sinober het opprinnelig Fautvangen på grunn av at den var en seter eid av fautgården Skøien i Nittedal frem til 1821. Sinober ble senere husmannsplass. Det er omstridt hva navnet Sinober kommer av, en forklaring er at den kommer av den røde fargen sinober. Mer sannsynlig er det at navnet kommer av at en mann ved navn Zinoberrud kom fra Nannestad til Sinober som husmann på 1800-tallet.
Historie[rediger | rediger kilde]
I 1951 ville Sigurd Sinober selge det populære serveringsstedet som hadde servert gjester i mange år. Mange store bedrifter var interessert i å kjøpe tomta, noe som ville føre til at området ville bli stengt for turister. Nittedal kommune kjøpte tomta og huset for å hindre dette, de brukte sin forkjøpsrett og betalte 41 000 kroner. Det viste seg imidlertid at Nittedal kommune fikk vanskeligheter med å drive stedet.
Oslo kommune kjøpte Sinober av Nittedal i 1954. Stedet hadde da kun kjerrevei, og kun sommervann, og heller ikke elektrisk strøm, strømmen kom først i 1967, deretter kom innlagt vann og vei. Driften ble overlatt til Skiforeningen. Johan og Marit Myhre drev stedet for Skiforeningen, Skiforeningen trakk seg ut i 1972. De greide ikke å drive Sinober, og Oslo kommune overtok driften igjen i 1972. Johan og Marit Myhre ble samme drivere. Det ble samme år investert rundt en halv million kroner i å pusse opp stua. Johan og Marit Myhre var drivere fra 1954 til 1984, etter det flyttet de ned til Sagtomta i eget hus. Stua drives av Skogvesenet for Oslo kommune.
I 1998 overtok Ellen Sønsteby som bestyrer. I 2000 startet hun som tillegg opp naturbarnehage på Sinober, som senere har fått en avdeling for småbarn ned mot bygda på Sagtomta.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bjarne Jensen (1990). «Nord i Lillomarka». Stuene i Marka. Oslo: Schibsted. s. 54-56. ISBN 82-516-1358-2.