Sigurd Slembe
- For Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill fra 1863, se Sigurd Slembe (drama)
| Sigurd Slembe Tronpretendent av Norge | |||
|---|---|---|---|
 Sigurd Slembe pines til døde | |||
| Født | ca. 1100 kanskje Saksvik i Trøndelag | ||
| Død | 12. november 1139 Holmengrå | ||
| Beskjeftigelse | Tronpretendent  | ||
| Ektefelle | Audhild Torleivsdatter | ||
| Far | Magnus Berrføtt | ||
| Barn | Ingegerd, gift med Håkon Klo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Annet navn | Sigurd Magnusson Slembedekn | ||
| Regjeringstid | aldri | ||
Sigurd Magnusson Slembe[1] (norrønt: Sigurður slembir) (født ca. 1100, død 1139) var en norsk tronpretendent i borgerkrigstiden, han drepte Harald Gille, men selv om han dro med seg Magnus Blinde, lyktes han aldri i å få de norske stormennene på sin side slik at han vant kronen. Toneangivende stormenn samlet seg bak Haraldssønnene Inge og Sigurd, og beseiret Sigurd Slembe i slaget ved Holmengrå.
Sigurd var angivelig sønn av kong Magnus Berrføtt, noe som gjorde ham til halvbror til kongene Sigurd Jorsalfare, Øystein Magnusson, Harald Gille og Olav Magnusson. Hvis opplysningen om at han er sønn av Magnus og den trønderske Tora Saksesdatter stemmer, er han både halvbror og fetter med Olav Magnusson, som hadde Toras søster som mor.[2] Sigurd ble oppfostret «sør i Norge et sted», hos presten Adalbrikt, i den tro at han var Adalbrikts sønn.
Sigurd gjorde karriere i Skottland og på Orknøyene. Hans kone Audhild Torleivsdatter tilhørte en mektig familie i Katanes og var søskenbarn av orknøyjarlene Harald Slettmåle og Pål. Sigurd hjalp Harald jarl i striden med halvbroren Pål, og han gikk i tjeneste som hærfører for kong David av Skottland. Begivenhetene i Skottland og Orknøyene kan tidfestes ved at David ble konge i 1124 og at Harald døde i 1128.[3] Senere skal han ha reist som pilegrim til Jerusalem og Roma, besøkt Grekland, Frankland og Saksland, og reist som handelsmann på Island. Sagaen forteller at Sigurd under reisen, trolig i Roma, skal ha «fått gudsdom» for at han var kongesønn.
Borgerkrigstiden i Norge hadde krevd sitt første kongeoffer i januar 1135, da Harald Gille tok kong Magnus (senere kjent som Magnus den blinde) til fange i Bergen. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Senhøstes 1136 ble Harald oppsøkt i Bergen av Sigurd Slembe, som utsatte ham for det samme «familieproblemet» som Harald selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og krevde kongsnavn som Haralds bror. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på orknøyingen Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Men fordi drapet skjedde i lønndom (snikmord), ble han og hans menn i stedet dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd lot seg deretter kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[4] Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og fra Bergen ble det sendt ilbud til Trøndelag, hvor man ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Sigurd dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det for å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Etter å ha hentet Magnus dro Sigurd først til vesterhavsøyene, vendte tilbake sommeren 1137, men mislyktes og dro til Danmark. Fra sommeren 1138 drev han med en liten hær ranstokt og/eller geriljakrig mot flere deler av norskekysten, både i Viken og Hålogaland.
I slaget ved Holmengrå i 1139 tapte Magnus og Sigurd mot Haraldssønnenes hær, ikke minst fordi de danske hærfolkene som utgjorde 18 av Sigurds 30 skip rømte etter den første trefningen. Magnus den blinde falt. Sigurd Slembe var fører for hæren, og ble fanget og brutalt pint til døde. Ifølge sagaen siterte han Davids salmer hele tiden mens pinslene foregikk, og den eneste gangen man hørte ham klage, var da de brakk ryggen hans.
De viktigste kildene til Sigurds biografi er et kvad av islendingen Ivar Ingemundsson, og Eirik Oddssons biografi i skriftet Hryggjarstykki. Begge deler ble innlemmet i Morkinskinna, og ble brukt av Snorre Sturlason da han skrev om Sigurd Slembe i Magnus Blindes og Harald Gilles saga og Haraldssønnenes saga i Heimskringla. En annen kilde er Orknøyingenes saga.
Da han ble fullvoksen i alder og styrke, var han en framifrå djerv og sterk kar og stor. I alle idretter var han framom alle dem som var jamgamle med ham og nesten alle andre i Norge også. Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann [...] han var en fager mann, han hadde tynt, men vakkert hår
Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap 13
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tilnavnet Slembe er en kortform for Slembedjakn / Slembedegn. Navnet er ikke helt ut avklart. Sisteleddet djakn/degn viser til at han trolig var innviet som diakon, mens førsteleddet har blitt tolket både som «den onde/fæle» og «den tilfeldige». Ref: Knut Peter Lyche Arstad. «Sigurd Slembe» I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 8. 2004
- ^ Dette slektskapsforholdet mellom Sigurds og Olavs mor ble etter kirkeretten regnet som incest, og skal ha vært grunnen til at Sigurd var tilbakeholden med å tilkjennegi sitt opphav. Ref.: Halvdan Koht. «Sigurd Slembedekn» I: Norsk biografisk leksikon; 1. utg. Bd 13. 1958. Koht legger til at «Dette forklarer en del av den voldsomme motstand han møtte da han meldte sig med krav på kongsmakt [...] Sannsynligvis har han i alle fall selv trodd på at han var kongssønn; for ellers vilde han vel neppe ha funnet på å reise tronkrav på grunnlag av en så lite hederlig fødsel som blodskam måtte være»
- ^ Koth, samme sted
- ^ «Den styringsvante kretsen ...», sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f