Signal-støy-forhold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Signal-til-støyforhold (på engelsk ofte forkortet SNR, Signal-to-Noise ratio) er et uttrykk om det relative forholdet mellom støy og signal for eksempel fra en antenne inn til en forsterker. For at man skal kunne kjenne igjen et signal, er det viktig at det ikke forsvinner i bakgrunnsstøy. For eksempel må man på en konsert rope høyt til hverandre for å snakke sammen på grunn av at samtalen blir overdøvet av musikken.

Uttrykket blir mye brukt i radiokommunikasjon og informasjonsteori.

Matematisk oppstilling:

Siden mange signal har verdier over et stort dynamisk område, uttrykker man ofte signal-støyforhold i en logaritmisk skalla kalt desibel:

-hvor P er gjennomsnittlig effekt og A er RMS-amplitudeverdene. Både signal- og støyeffekt må måles innenfor båndbredden til systemet.

Signal-støyforhold er den avgrensende faktor når man skal dimensjonere eit analogt system. I digitale system svarer det såkalte dynamikkområde til SNR i analoge system.