Signal-støy-forhold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Signal-til-støyforhold (på engelsk ofte forkortet SNR, Signal-to-Noise ratio) er et uttrykk om det relative forholdet mellom støy og signal - for eksempel fra en antenne inn til en forsterker. For at man skal kunne kjenne igjen et signal, er det viktig at det ikke forsvinner i bakgrunnsstøy. For eksempel må man på en konsert rope høyt til hverandre for å snakke sammen på grunn av at samtalen blir overdøvet av musikken.

Uttrykket blir mye brukt i radiokommunikasjon og informasjonsteori.

Matematisk oppstilling:

Siden mange signal har verdier over et stort dynamisk område, uttrykker man ofte signal-støyforhold i en logaritmisk skala kalt desibel:

-hvor P er gjennomsnittlig effekt og A er RMS-amplitudeverdene. Både signal- og støyeffekt må måles innenfor båndbredden til systemet.

Signal-støyforhold er en avgrensende faktor når man skal dimensjonere et analogt system. I digitale systemer svarer det såkalte dynamikkområde til SNR i analoge system.